Kommunevåpen

Det har mye å si for gjennomslagskraften og populariteten til et kommunevåpen at det ikke bare er fint å se på, men også virker som et nærliggende valg for nettopp denne kommunen. Her viser vi noen eksempler. Beskrivelsen eller blasoneringen av våpnene under er på nynorsk eller bokmål. Det er siden 2018 ikke lenger krav til å utarbeide blasonering.

Naturforhold gjenspeiler seg i mange våpen. Elveløp og fosser, fjorder og fjell finnes i stiliserte former. Andre har hentet motiver fra dyreliv og planteliv som kan illustrere naturforholdene mer indirekte, for eksempel rype for heier og fjell, eller tiur for store skogområder. Mange kommuner har helt enkelt villet vise eksempler på typisk dyreliv og planteliv.

Hovednæringsveiene har bestemt motivvalget i mange tilfeller. Jordbruket viser seg i husdyr og redskaper og i produkter som poteter og jordbær. Skogbruket kommer til uttrykk gjennom økser, sager og fløterredskaper. Båter og fiskeredskaper er vanlige motiver for kystkommuner. Sidenæringer som jakt, håndverk og husflid er også representert, det samme gjelder industri, bergverk og kraftutbygging.

Lokalhistorien har vært kilde til andre våpen. Det kan dreie seg om gamle slektsvåpen, om menneskeskikkelser som viser til bestemte personer eller kjennetegn for dem, som kroner eller krumstaver. Historiske byggverk kan være representert gjennom bygningsdetaljer.

En liten gruppe henspiller på kommunens navn. Da sier vi at våpenet er talende. Noen ganger må det språkhistorisk innsikt til for å forstå det, som når Ski og Skedsmo har valgt hestehoder fordi navnene har med skeid eller kappritt å gjøre. Andre kommuner har valgt et motiv som ligner på kommunenavnet og gitt det en humoristisk vri, som de tre nisseluene til Nissedal.

Mange våpenmotiver uttrykker egenskaper i tillegg til hva de konkret fremstiller, for eksempel styrke, samhold og fellesskap. På samme måte kan det legges symbolikk i valget av farger. Det er ingen tilfeldighet at mange kystkommuner har sølv og blått i våpenet.

Kommunene fortolker våpenmotivet og fargene slik de selv ønsker.

Fra 1930-årene av ble det utviklet en egen stil for norske kommunevåpen. Denne stilen bygde på heraldiske prinsipper fra middelalderen. Siden 2018 gjelder ikke lenger offentligrettslig lovkrav om at de heraldiske prinsippene skal følges. Man står fritt, men hvis man vil bygge på den tradisjonelle stilen for kommunevåpen de siste 80 årene, gjelder følgende stilkrav: 

Den heraldiske stilen er fremfor alt klar og enkel. Det gjelder både bruken av farger og måten motivene er fremstilt på.

Ett motiv, to farger

Et norsk kommunevåpen har normalt hatt ett motiv og inneholder to farger. Det samme motivet kan være gjengitt flere ganger. Fargealternativene er få, har sterk signaleffekt og er uten nyanser. Med et faguttrykk kalles fargene for tinkturer. De deles inn i to grupper: metaller og egentlige farger. De to metallene er gull og sølv, fargene er rødt, svart, blått og grønt.

Et våpen inneholder ett metall og én farge. Av praktiske årsaker gjengis gull og sølv ofte med gult og hvitt. I fremstillinger av flagg brukes gult og hvitt.

I noen våpen forekommer en tredje farge på enkelte detaljer som et dekorativt element, særlig på dyr og fugler.  Den fremhever gjerne det som er dyrets eget ”våpen”, for eksempel horn, klør eller nebb.

Flatestil og forenkling

Motivene er fremstilt i flatestil, det vil si todimensjonalt. Alle effekter som gir uttrykk for dybde eller perspektiv, unngås. Mest mulig sies ved hjelp av konturen eller silhuetten. I enkelte motiver finnes det likevel hjelpelinjer, såkalte indre streker, men bare for å tydeliggjøre motivet. Et motiv er ikke fullstendig avhengig av hjelpelinjer for å bli forstått.

Et tydelig heraldisk motiv er enkelt i formen, på samme måte som motivet på et trafikkskilt. Dermed kan det oppfattes raskt, selv om det er i liten størrelse eller på avstand. Unødvendige detaljer er skåret bort, mens andre deler av motivet er forstørret.

Til forskjell fra et trafikkskilt tilstrebes at våpenet har en dekorativ effekt. Motivet fyller skjoldflaten godt, detaljer i tegnemåten gir rytme og helhet til fremstillingen. Da virker motivet samtidig fastere og større. På motiver med dyr og fugler er detaljer som horn, klør, tenner og nebb gjerne forstørret.

Et motiv er fremstillet generelt, uten individuelle trekk. Det gjengir verken kjente personer, bygninger eller spesielle naturformasjoner. Generelle figurer som ligner den aktuelle bygningen eller naturformasjonen, er brukt.

Våpenbeskrivelse

I heraldisk terminologi kalles beskrivelsen for blasonering. Reglene for beskrivelse er nesten like gamle som heraldikken selv. Etter de tradisjonelle reglene er våpenbeskrivelsen det egentlige våpenet, og tegningene er eksempler på utførelse som er i samsvar med beskrivelsen. Etter 2018 er det ikke krav om blasonering eller beskrivelse.

Med få ord

Våpenbeskrivelsen er kortfattet, for eksempel ”I rødt et sølv drikkehorn”. Når motivet er plassert på vanlig måte i våpenet, er det unødvendig å si noe om plasseringen. Et anker som står rett, er altså ”et anker”. Om det står på skrå med øvre del vendt mot venstre, sett fra tilskueren, er det ”skråstilt”. Dette er den vanlige skråstillingen. Bare hvis ankeret vender mot det andre hjørnet, angis retningen. Da er det ”skråstilt venstre høyre”. Se under om spesialuttrykk heraldisk høyre og venstre.

I beskrivelsen gjengis bunnfargen først: ”I blått ...”. På nynorsk brukes formelen ”På blå grunn …”. Når motivet beskrives med flere ord, skal fargen alltid komme rett før motivet: ”I blått et skråstilt sølv anker”.

Når et motiv er gjentatt flere ganger i våpenet, brukes en formel for å beskrive den innbyrdes plasseringen, for eksempel ”to over en/ett”, som også skrives ”2–1”. Hvis plasseringen er selvinnlysende, sløyfes formelen.

Spesialuttrykk

Det mest uventede med heraldisk terminologi er at ”høyre” betyr det motsatte av hva tilskueren ser, altså venstre. Følgelig må ”venstre” bety høyre. Det skyldes at beskrivelsen tar utgangspunkt i den tenkte rytteren som holder skjoldet og hva som blir venstre og høyre for ham. Hvis det er nødvendig å presisere dette i vanlig tekst, kan det gjøres ved å skrive ”heraldisk høyre” og ”heraldisk venstre”.

Dersom to like figurer står rygg mot rygg, er de adossert. Når tre like motiver peker utover mot hvert sitt hjørne, sier terminologien at de står i trepass. Hvis de tre motivene er bundet sammen i midten, er de forent i trepass.

En omfattende heraldisk terminologi ble først utviklet på fransk, og det er vanlig å regne at fransk har det mest presise og fleksible ordforrådet for våpenbeskrivelse. De norske uttrykkene er påvirket av fransk heraldikk, men også av tysk og dansk. Gjennom fastsettingen av våpenbeskrivelser er den norske terminologien blitt mer omfattende. Prosessen med å beskrive våpen har strukket seg over lang tid og varierer derfor noe.

I heraldisk fagspråk blir alle motiver kalt figurer. Det finnes to grupper av figurer: de alminnelige figurene, som omfatter levende vesener, planter og gjenstander, og de heraldiske figurene. I det siste tilfellet er skjoldflaten inndelt i felt, ofte slik at det oppstår forskjellige mønstre.

Heraldiske figurer

Den enkleste måten å dele et skjold på, er med en rett linje som går vannrett, loddrett eller på skrå den ene eller andre veien. Da sier vi at skjoldet enten er delt, kløvd, skrådelt eller venstre skrådelt. Delingen kan ligge høyt, slik at vi øverst får et skjoldhode. Ligger den lavt, blir det en skjoldfot nederst. Dersom kløvingen er forskjøvet mot sidene, oppstår det flanker. Det vanligste er at skjoldet er delt eller kløvd i to jevnstore flater.

Snitt

De rette linjene kan erstattes med linjer som er buet eller vinklet på forskjellige måter. Slike linjer kalles snitt, det finnes 15–20 forskjellige i den tradisjonelle heraldikken. Det siste hundreåret er det i andre land skapt enkelte nye snitt, men norske kommunevåpen har holdt seg til gammel hevd. Alt etter utseendet har de navn som tindesnitt, bølgesnitt, virvelsnitt, trappesnitt og kløverbladsnitt. Variasjonsmulighetene er svært store fordi snittene kan stå vannrett, loddrett eller på skrå og gjentas flere ganger.

Bjelker og stolper

En bjelke er mellomrommet mellom to parallelle linjer som står vannrett eller på skrå. Linjene kan være rette eller dannet av forskjellige snitt. Er mellomrommet smalt, kalles det en streng.

En loddrett bjelke kalles en stolpe eller pæl.

Kors

Kors er et vanlig motiv i heraldikken, og slik er det også i kommunevåpnene. Formelt sett regnes korset som en heraldisk figur bare når det berører randen av skjoldet. Når det står fritt i skjoldet, er det en alminnelig figur, altså mer som en gjenstand å regne. Her behandler begge slag under ett.

Korsene kan dannes med forskjellige snitt, men det finnes også mange spesialformer, for eksempel ankerkors, hjulkors og utskrådd kors.

Alminnelige figurer

I tillegg til levende vesener, planter og gjenstander regnes motiver som sol og stjerner, flammer og fjell, trekanter og sirkler med blant de alminnelige figurene. Noen kommuner har våpen med motiv som er nyskapninger på norsk grunn, noen av dem også i europeisk målestokk.

Dyr, fugler og fisker

Dyr fremstilles i faste positurer, oftest stående, gående eller oppreiste, det vil si steilende. Samme dyreart kan derfor finnes i flere våpen. Sittende eller liggende dyr er mer uvanlige fordi våpenfiguren normalt skal være aktiv og pågående. Dyr og fugler vender oftest mot heraldisk høyre, men enkelte motiver kan være vendt mot tilskueren.

Blant motivene finner vi også fabelvesener som har tradisjoner langt tilbake i tid. Sjøormen er best kjent, men det finnes flere andre. Griffen er en kombinasjon av løve og ørn, lindormen er en drage med to ben. En norsk nyskapning er huldra. Troll er et mulig våpenmotiv, det har ingen kommune valgt.

Fugler fremstilles gjerne flyveferdige eller i flukt. Hoder, klør og vinger kan være selvstendige motiver. En norsk nyskapning er for eksempel skarv. Småfugler er sjeldne, de fleste artene er ikke lett kjennelige i kontur og uten sine naturlige farger.

Fisker står vannrett, loddrett eller skråstilt i skjoldet. Enkelte arter gjengis springende. Tørrfisk og klippfisk brukes også, det samme gjelder skalldyr.

Innenfor planteriket gjengis trær med få, karakteristiske blader, ikke med hele trekronen i silhuett. Dette gjør det greit å gjengi flere løvtreslag, mens det er verre med bartrær. Gran og furu representeres med kongler.

Blant plantene utmerker lilje og rose seg. De hører til de eldste heraldiske motivene og gjengis i sterkt stiliserte former. For øvrig finnes forskjellige planter med karakteristisk silhuett. For andre og mindre karakteristiske planter brukes de heraldiske fellesnevnere firblad eller femblad.

Gjenstander og redskaper

Blant gjenstander er eldre tiders former vanligst. Heraldikken er ikke stengt for gjenstander av nyere dato, men ofte blir formen for komplisert og prosaisk. Enkle og entydige motiver som gruvevogner og turbiner er kommet med. Gjenstander og gjenstandsformer fra før  heraldikkens eget tidsrom, det vil fra før middelalderen, som helleristninger og vikingtidshjelmer brukes ikke.

Båten er det vanligste gjenstandsmotivet i norske kommunevåpen. Her varieres plassering og antall – selv en halv båt er representert. Årer, åregafler og ror henspiller også på båtmotivet. Etter eldgammel tradisjon skal båter gjengis sett fra siden.

Smale motiver som ikke vil fylle skjoldflaten godt, blir ofte gjengitt slik at det stikker frem fra skjoldranden. Da sier vi at motivet er oppvoksende.

Sammensatte våpenmotiver

Hovedregelen i tradisjonell heraldikk om at det bare skal være ett motiv i et våpen er unnveket  der en kommune ville å ta opp igjen et våpen fra middelalderen. Kravet var da at våpenet måtte ha hatt tilknytning til stedet, og gått ut av bruk for lang tid siden. Hordaland har et våpen som stammer fra Sunnhordland på 1300-tallet. Våler i Østfold har et våpen etter Bolt-slekten i senmiddelalderen.

Kommunevåpen inneholder ofte  flere motiver når de har røtter i bysegl med svært gamle tradisjoner.

Fargevalører

Hva er de tradisjonelt riktige fargetonene for de heraldiske fargene? Svart og hvitt gir seg selv. Men hva med blått, rødt, grønt og gult? De to viktigste fargesystemene ved trykning er PMS og CMYK. Nedenfor gjengis vi de aktuelle kodene i de to systemene, samt tilsvarende nyanser for akvarellfarger. Originaltegninger er vanligvis utført som akvareller. Ut fra den tradisjonelle regelen om at de heraldiske fargene skal være lysende og klare, er følgende fargekoder egnet.

Hvis det er behov for å velge farger innenfor andre fargesystemer, er det greit å ta utgangspunkt i PMS-fargen og finne de valørene som kommer nærmest.

Gull og gult, sølv og hvitt

I gjengivelse av våpnene erstattes metallene gull og sølv gjerne av gult og hvitt. Til finere trykksaker kan gullfolie og sølvfolie brukes, det er kostbart. Etterligninger i bronsetoner og aluminiums- eller gråtoner gir urent inntrykk og dårlig kontrast til de andre fargene. Gult og hvitt er bedre.

Ikke bare farger

I middelalderen forekom det at skjoldene ble kledd med pelsverk istedenfor å bli malt. I heraldisk fremstilling er dette markert med bestemte mønstre, ett for gråverk (ekornskinn) og ett for hermelin (røyskattskinn). Blant norske kommunevåpen finner vi to eksempler på pelsverk, begge med hermelin.

Konturer

Strengt tatt består motivene bare av fargeflater. Slik ble de malt på skjoldene i gammel tid, og i store formater kan det gi fin virkning også i dag. I mindre størrelser, spesielt i trykk, brukes gjerne en smal svart strek rundt motivet og langs kanten av skjoldet. Dette er et optisk virkemiddel som hjelper øyet til å oppfatte motivet bedre. Hvis man legger merke til streken, er den etter tradisjonell oppfatning for bred.

Våpenet i svart-hvitt og strek

Av praktiske grunner er det ofte nødvendig å gjengi våpenet i svart/hvitt. Det er aldri risiko for at to norske kommunevåpen blir identiske selv om fargene mangler. Som regel gjengis gull og sølv med hvite flater og de andre fargene med svarte.

Det er også greit å fremstille våpenet i strektegning, enten i svart eller i en annen trykkfarge. Særlig når motivet er detaljert, er det viktig å passe på at strekene ikke ”spiser” av motivet og gjør det for spinkelt. Synsinntrykket av motivet skal være det samme som når våpenet gjengis i farger.

Skjoldformen

Formen på skjoldet blir aldri omtalt i våpenbeskrivelsen. Den vanlige skjoldformen i middelalderen var trekantet og originalen til de fleste  kommunevåpen er tegnet med trekantskjold, på samme måte som riksvåpenet. Skjold med rette sider og buet avslutning nede brukes bare når våpenmotivet krever det.

Kommunevåpen som er eldre enn ca. 1950, har ofte rette sider og en buet avslutning. Andre former forekommer også.

Skjoldformen varierer etter ønske og behov, da tegnes motivet slik at det passer best mulig til den nye skjoldformen. 

Krone over våpenet

Fra 1800-tallet og frem til omkring 1950 ble kommunevåpnene – i praksis betyr det byvåpnene – tegnet med en krone over skjoldet. Kronen skal egentlig forestille en bymur og kalles derfor murkrone. Kronen er et tillegg til våpenet og er som regel ikke nevnt i våpenbeskrivelsen. Kommuner med en slik originaltegning står fritt til å bruke våpenet med eller uten krone. I oversiktsplansjer hvor mange våpen avbildes sammen, er det vanlig å sløyfe kronen.

Når det blitt utarbeidet tegninger til nye våpen, har det tradisjonelt også blitt laget tegninger av flagg og segl (stempel). Flagget har samme farger som våpenet, men i de tradisjonelle beskrivelsen brukes konsekvent ordene gult og hvitt, ikke gull og sølv. Proporsjonene i flagget varierer fra flagg til flagg, men ofte likeens som i det norske flagget. Motivet kan se noe annerledes ut enn i skjoldet fordi det er tilpasset til den firkantede flaggduken. 

Seglet blir tegnet med svart strek eller med fylte flater. Det er rundt, og langs randen har det en omskrift som sier hvem seglet tilhører, for eksempel ordføreren. Motivet står i skjold eller fritt i den runde flaten.

Den gamle tradisjonen med å lage et segl med relieff til avtrykk i lakk eller preg i papir er forsvunnet. Seglet brukes nå vanligvis som stempel.

Til borddekorasjon og som gave lages av og til bordflagg, da brukes en tro kopi av kommuneflagget. Man kan også lage en bordfane med selve våpenskjoldet gjengitt på hvit bunn. Hvis navnet på kommunen er med på fanen, står det i tilbørlig avstand fra våpenet.