ENG
3 bryggen i bergen2

Bergen i fugleperspektiv, ca. 1735. Riksarkivets kart- og tegningssamling, KBK 29.

Innvandring til Norge er ikke noe nytt. Folk har kommet hit i 1000 år – og mer enn det

Tyrkere og pakistanere var slett ikke de første innvandrerne som kom til Norge. Så lenge Norge har eksistert som ett rike, har vi tatt imot mennesker på flyttefot fra andre deler av verden.

Menneskets normaltilstand er mobilitet, poengterer professorene Grete Brochmann og Knut Kjeldstadli i boken Innvandringen til Norge. De to forskerne skriver at helt siden den norske stat ble dannet rundt år 900, har det funnet sted innvandring til landet.

Folk har reist hit fra sør, vest og øst.

Riksarkivet og statsarkivene forvalter historiske kilder som dokumenterer flytting og kulturmøter gjennom 1000 år. Fra magasinene våre har vi valgt ut ti dokumenter som viser innvandringen til Norge fra tidlig middelalder til rundt 1814.

Fragment av messebok 

Riksarkivet har fragmenter av mellom 150 og 200 missaler. En missale er en bok til bruk ved messe i den katolske kirken. Denne er fra ca. år 1000, med ”neumer” - noter uten linjer. Skrevet på latin i England før kristningen av Norge, og kom antakelig hit til landet med engelske munker eller biskoper, sammen med kristendom og skrift. Skriften kalles karolingisk minuskel. Messeboken ble skåret opp etter reformasjonen og brukt til innbinding eller hefting av regnskaper, derav begrepet fragment. Dokumentet er skrevet på pergament, med fjærpenn og jerngallusblekk.

1 fragment av messebok
Fragment av messebok fra ca. år 1000. NRA, Lat. fragmenter, nr. 208.2.

Kulturkollisjon i Østfold 

Riksarkivet har en stor samling brev fra middelalderen. Slike dokumenter kalles diplomer. Tre slike diplomer fra 1424 viser folks misnøye med utenlandske fogder (tjenestemenn). I Rakkestad klaget allmuen til kong Erik av Pommern på en fogd med det unorske navnet Herman Molteke, og forklarte hvorfor de hadde vært nødt til å kaste ham ut av lenet. I brevene forteller allmuefolket at han gjorde noe ingen fogder hadde gjort før ham: Han kom til gården med stort følge som skulle ha full oppvartning, og de ble så lenge han ville. Han fengslet også folk uten lov og dom - til og med en gravid kvinne - som først ble sluppet ut samme dag hun skulle føde. Andre ble slått helseløse og eiendommene beslaglagt. Ja, til og med sognepresten overfalt han! Deretter gikk folket (”vy fateghe men”) sammen og kjørte fogden ut av lenet.

2 kulturkollisjon
Diplom fra 1. juni 1424. NRA, dipl. D9 Norge, nr. 36.

Skattemanntall fra Bergen 

Dette dokumentet er hentet fra et lensregnskap for Bergen fra 1567, og viser en fortegnelse over de som betalte leidangsskatt ved Kjøpmannsbryggen (Tyskerbryggen). Gårdene nevnes med navn som Guldskoenn, Søster gaardenn, Enngle gaarden, Bue gaardenn (ovenfra). Navnet på skattebetalerne i disse husene viser innvandringen til byen, for de fleste hadde tyske eller nederlandske navn: Asmus Stinnt, Arrennt Koch, Henndrich van Antenn, Hermand Omelunch, Henndrich bødicher, Hanns Platt, Johann Kiøpkenn, Roidker Vesthoff, Henndrich Estermannd.

3 skattemanntall
Skattemanntall fra Bergen, 1567. Rentekammeret, Lensregnskaper, 13, 1. 

Fagfolk fra Tyskland 

Kongsberg sølvverk ble opprettet i 1624, og det utviklet seg til å bli Norges største bergverk. Fagkunnskapen og store deler av arbeidsstokken kom fra Tyskland, og det har også nedfelt seg i arkivene som ofte er ført på tysk. Teksten i dette tverrsnittet av Samuels gruve er på tysk.

Til høyre i sjakten ser vi et sinnrikt heise- eller pumpesystem, og på jordoverflaten er det flere hus, blant annet et rundt til hestevandringen som trakk heiseanretningen. Aller nederst i sjakten ser vi gruvearbeiderne og alle stigene de måtte klatre for å komme opp i dagen. Sølvverket har etterlatt seg vel 300 hyllemeter arkivsaker og nærmere 3500 kart og tegninger. Materialet er fra perioden 1680-1920. Arkivet etter Kongsberg sølvverk ble høsten 2017 flyttet fra Riksarkivet til Statsarkivet i Kongsberg

4 samuels gruve1
Samuels gruve på Kongsberg, 1716. Riksarkivets kart- og tegningssamling, KS II C, IIa 2a.

Hollandsk postinspektør

5  marselis
Nederlenderen Selio Marselis (1600-63). Original i Oslo bymuseum.

Brødrene Gabriel og Selio Marselis var sønner av en hollandsk kjøp- og finansmann, og de hadde begge viktige roller i Norge på midten av 1600-tallet. Blant annet ga de kong Christian 4. store lån mot pant i eiendom, og ble på den måten etter hvert de største eiendomsbesitterne i Norge. Selio Marselis satset på trelasthandel og var Christianias rikeste mann. Brødrene fikk også privilegier og embeter, som dette kongebrevet fra 1653 viser. Der ble Selio Marselis betrodd inspeksjon og direksjon over det norske postvesenet.

Postvesenet i Norge ble opprettet i 1647. Marselis fikk den overordnete poststillingen etter å ha klaget på postgangen og kommet med forbedringsforslag.

5 hollandsk postinspektør
Kongebrev av 6. november 1653. Riksarkivet, Danske kanselli, norske tegnelser, bind 9.

Norsk-russiske møter 

På slutten av 1500-tallet var ennå ikke grensene i nordområdet fastsatt. I dette brevet fra 2. juni 1598 klager kommandanten i Kola, Fjodor Andrejevitsj Chlopov, til lensherren på Vardøhus, Hans Olsen Koefoed, over dansk-norske menns fremferd i det russerne mente var tsarens arveland på Kolahalvøya. Han hevder at kongens menn i mai samme år hadde fordrevet brødrene og tjenerne ved Petsjenga-klosteret fra fiskeriene på Jakobs elv. Chlopov spør derfor med hvilken rett den dansk-norske kongens menn viser russerne bort fra tsarens land. Grensen mot Russland ble først gått opp i 1826.

Brevet er skrevet med det kyrilliske alfabetet. Skrifttypen var den vanlige kanselliskriften i den russiske statsadministrasjonen på denne tiden, kjennetegnet blant annet av mange forkortelser og sammentrekninger.

6 Norsk-russiske møter
Brev skrevet med det kyrilliske alfabetet, 2. juni 1598. Danske kanselli, skapsaker, skap 15, pk. 125A.

Danske embetsmenn 

Mange dansker fikk embeter i Norge fram til 1814. De var for så vidt ikke innvandrere, de var medlemmer av samme stat, men med forskjellig nasjonalitet og kultur. Det var snakk om alt fra overordnede stillinger i form av lensherrer og stattholdere til ”forviste” prester. Mange returnerte til Danmark, men noen ble værende i Norge og ble stamfedre til embetsmannsslekter.

Enevold Falsen var født i København, sønn av Christian Magnus Falsen den eldre. Faren hadde tilbragt over 20 år i Christiania som justitiarius i Overhoffretten. Enevold kom til den norske hovedstaden som barn og giftet seg med en norsk kvinne. Etter studier i København, fikk han en lang karriere i Norge, blant annet som jurist og forsvarer for bondeopprøreren Kristian Lofthus på 1780-tallet og senere som dommer og justitiarius i Overhoffretten, lagmann i Nordland og Finnmark, medlem Regjeringskommisjonen 1807-1808 – med mer. Antagelig manisk-depressiv, druknet Enevold Falsen seg i Oslofjorden i 1808.

Adskillig mer kjent for ettertiden er nok sønnen Christian Magnus Falsen den yngre – «Grunnlovens far». Men han var født i Norge.

7 danske embetsmenn
Utnevnelsen av Enevold Falsen som justitiarius i Overhoffretten, 31. oktober 1788. Riksarkivet, Danske kanselli, Norske registre, bind 52.

Forbud mot tatere 

Originalt kongebrev fra 17. juli 1584, undertegnet Frederik II. Kongen har hørt at tatere titt og ofte, i store hoper på over et hundretalls personer, har kommet til Norge og overløpt alt landet. Taterne driver med trolldom, spøkeri og annen villfarelse, foruten tyveri og trygleri, som er kongens undersåtter til stor fordervelse og skade, ifølge forordningen. Etter denne dagen ble det forbudt for tatere å være i riket, og lensherrene fikk ansvar for å påse det. Ble tatere påtruffet skulle de jages umiddelbart ”ved Solens Undergang”, og dersom de igjen ble påtruffet, skulle de legges i jern og brukes ”udi Arbeid og Trældom” i ett år. For befolkningen ble det straffbart å huse tatere.

8 forbud mot tatere
Forordning om tatere. Riksarkivet, Stattholderarkivet, D Ib 1.

Finnemanntallet av 1686 

Ifølge befaling til visestattholder Just Høg 5. desember 1685 ble han pålagt å sørge for at det ble satt opp manntall over ”alle slags Finner” i hvert fogderi. Det skulle inneholde navn på alle, antall personer i husstanden, om de oppholdt seg med eller uten tillatelse, om de var til fordel eller skade for bøndene, om de bodde på rydningsplass eller ikke, om han betalte noe for det, og om han søkte ting eller kirke.

Det hadde den gang bodd finner i Norge et par mannsaldre. De kom via Värmland i Sverige, hvor de hadde vært siden 1580-årene. Årsaken til at de forlot Finland er omdiskutert, men en vesentlig faktor var at de drev svedjebruk og stadig trengte ny skog. Finnene ble snart sett på som en trussel mot tømmer- og trelastinteressene. Andre utmarksnæringer kunne også bli skadelidende. Forordninger om ”tilpasning” i 1648 og 1673, og skogordinansen av 12. mai 1683, truet alle finner som drev med svedjebruk med dødsstraff! Men etter at finnemanntallet ble tatt opp roet det seg, muligens, fordi den naturlige assimilasjonsprosessen nå gjorde forskjellene mindre mellom befolkningsgruppene som levde tett på hverandre.

9 Finnemanntallet
Finnemanntall for Vinger prestegjeld. Riksarkivet, Danske kanselli, skapskaper, skap 15, pk. 125G, A.

Svensker i krigstid 

Under Napoleonskrigene kom Danmark-Norge og Sverige på hver sin side. I april 1808 marsjerte svenske styrker inn i Norge. Etter kongelig forordning ble alle svensker i Fredrikstad innkalt til registrering og edsavleggelse. Fortegnelsen ble så sendt inn til stiftamtmannen i Christiania.

Svenske borgere, håndverksfolk og tjenere måtte avlegge forskjellig troskapsed. Borgerne forpliktet seg til å ikke stå i den minste forbindelse med noen i Sverige, hverken sende eller motta brev (de siste måtte leveres inn). De måtte ikke stå i forbindelse med noen av den danske stats fiender, det vil i si England. Kjente de noen som gjorde det, måtte de melde fra. For å unngå mistanke, måtte de heller ikke forlate byen uten øvrighetens samtykke. De som brøt eden ble landsforrædere og skulle underkastes lovens strengeste straff.

Samtlige syv svenske borgere undertegnet dokumentet.

Håndverksfolk og tjenere lovet å bryte all forbindelse med alle og enhver i Sverige, samt med andre landets fiender. De kunne ikke bytte jobb eller flytte uten samtykke av øvrigheten, og heller ikke forlate boligen uten tillatelse. Ved å avlegge eden fikk de løfte om sikkerhet for seg selv og sine eiendommer. De forpliktet seg også til å stille opp ved slukking av branner. Personer som brøt disse bestemmelsene, ville bli mistenkt for å være landets fiender og bli strengt dømt.

Undertegnet av alle de 25 svenskene som byfogden etter kongelig forordning var pålagt å listeføre.

10 svensker i krigstid
Byfogd Anton Wilhelm Scheels oppgave over svensker i Fredrikstad, 1808. Statsarkivet i Oslo, Kristiania stiftamt, brev fra magistrater.

Av Ellen Elster Martol og Fredrik Larsen Lund, Riksarkivet