Gruvedrift

Kobberverket var selve grunnlaget for framveksten av bergstaden Røros. I 1644 ble det satt i gang prøvedrift, og i 1646 fikk verket sine første privilegier. Gruvedriften fortsatte helt fram til 1977. Disse 300 årene skulle sette varige spor i rørosområdets befolkning og landskap.

Den 5. mai 1670 skrev arbeiderne ved Røros kobberverk brev til Norges kansler Ove Bjelke. Bakgrunnen var at de ikke fikk utbetalt lønn for arbeidet. Bergdirektør Irgens lovet Bjelke at han skulle anstrenge seg for å imøtekomme kravet fra arbeiderne. Men betalingen lot vente på seg.

Etableringen av kobberverket medførte en rask framvekst av et bysamfunn. Bare 20 år etter oppstarten mente presten på Røros at innbyggerne måtte irettesettes for sitt usømmelige liv.

Alten Kobberverk ble satt i drift i Kåfjord i 1826. Bakgrunnen for driften var funn av kobbermalm i området. Det la grunnlag for en betydelig gruvevirksomhet og Nordkalottens første storindustrielle bedrift.

Gruvesamfunnet i Kåfjord var delt både etnisk og sosialt. Etter at de kvenske arbeiderne ble flere, ble det bygd egne boliger til dem i god avstand fra verket. I tillegg var det selvsagt store forskjeller mellom arbeiderne og verksdirektøren.

Arbeidet i gruvene var farefullt. For å komme til kobbermalmen måtte det bores og skytes inn i fjellet. Det ble brukt grovt svartkrutt. Svært mange av arbeiderne som kom til Kåfjord, hadde ingen erfaring med bergbryting og sprengstoff.

Alten Kobberverk i Kåfjord i Finnmark var et gruvesamfunn med mange forskjellige aspekter, ikke minst på grunn av den kvenske arbeidsinnvandringen. Alle oppgavene her er knyttet til utviklingen ved kobberverket på forskjellige måter.