ENG
Skjervøy1753

Det spøker på Skjervøy!

Hadde de hatt mobiltelefon på 1700-tallet hadde følgende historie fått tusenvis av likes på facebook og youtube. Istedenfor kunne den gått helt i glemmeboka om den ikke hadde havnet i arkivet.

Sognepresten på Skjervøy var selv vitne til flere skremmende hendelser på øya og skrev i 1753 en lang rapport til biskopen i Trondheim stift. Han tok seg god tid til å gi detaljerte beskrivelser.

I rapporten kunne han fortelle om 9 ungdommer som gjentatte ganger i årets løp hadde blitt som besatte og hvordan spøkelser ga dem fryktelige syner og kramper. Flere av ungdommene ble aldri helt seg selv igjen. 

Under får du høre om hva som skjedde med to av dem:

Skjervøy1753_første side
Rapporten består av 12 tettskrevne sider og starter med: "Hans Christopersøn tjenede her paa Gaarden, da han 1752 d: 18. Oct: om Aftenen gik ud.."

Utpå kvelden den 18. oktober 1752 så Hans Christophersøn en fremmed mann i brune klær gå nede ved kirkegården. Han fulgte etter for å undersøke nærmere, men kom ikke tett nok innpå til å få pratet med den fremmede så han snudde for å gå hjem. På vei tilbake grep den ukjente skikkelsen ham i nakken og slo ham overende. Hans klarte med nød og neppe å karre seg hjem der han tjente på prestegården.

På kvelden neste dag ble han dårlig igjen og gikk for å legge seg. Han sa at den brunkledde mannen hadde fulgt etter ham inn. Men ingen av de andre i huset kunne se noen fremmed mann. Hans snakket lenge med spøkelset som lovte ham ”herlige ting” om han ble med ut, men han nektet. Den brunkledde mannen ble sint og la seg oppå ham slik at han fikk store problemer med å puste. Hans slo vilt om seg, rev seg i håret og i klærne og ropte "La meg være!", før han gråtende tok seg til brystet og sa "Den vil kvele meg". Etter det falt Hans inn i en lang søvn. Da han våknet klagde han over at det føltes som om alle bena i kroppen var blitt knust.

Hans slet med flere lignende anfall i flere måneder. Ikke før utpå våren 1753 ble han frisk. Presten skriver at han aldri helt ble seg selv igjen.

Hans Tønnesøn, tjente hos Peder Gamst. Han ble første gang dårlig 28. desember 1752. Da han var ute på en kveldstur så han en rødbrun hund med et menneskehode som lignet på Jørgen Gamst, den lokale handelsmannen. Han ble så redd at han snublet bakover og falt. Der ble han liggende til noen fant ham og bar ham hjem.

Han var bevistløs i to timer, men da han våknet var han så besatt at fem sterke menn hadde problemer med å holde ham fast. De forsøkte å roe ham ned ved å kaste kaldt vann over ham, men uten virkning. Øynene vrengte seg bakover og det frådet skum om munnen hans. Hans ropte og skrek ”Der er hodet hans! Se, der triller det.” Han trodde at hodet til Jørgen Gamst trillet frem og tilbake på gulvet.

Når han til slutt roet seg, ville han gå ut for å trekke frisk luft, men med en gang han kom ut fikk han et nytt anfall og det var så vidt de andre fikk ham med seg inn igjen. Slik fortsatte det hele natten. Senere fikk han flere mindre syner, men frisk ble han ikke før han fikk dra hjem til foreldrene en tid senere.

Torbjørn Alm ved universitetet i Tromsø, har konkludert med at disse ungdommene led av meldrøyeforgiftning.

Meldrøye er en sopp som snylter på gress og korn. Av disse er kornsorten rug særlig utsatt. Meldrøyesoppen erstatter kornet med soppvev og når denne går i dvale på ettersommeren ser den ut som et forstørret korn. Men den er helt sort i farge. Og svært giftig! Spiser du nok av disse kan dette føre til ergotisme som er en svært smertefull sykdom.

Det er også vanlig at ergotisme gir pasientene angst og uhyggelige syner, som kan forklare spøkelsene og demonene ungdommene så.

Meldrøye_Klaus Høiland
Meldrøye Claviceps purpurea, sklerotier på rug. Meldrøye av Klaus Høiland. CC BY NC SA 3.0

Meldrøyeforgiftning rammet som regel de fattigste i samfunnet. De hadde ikke råd til bedre kornsorter som hvete, men brukte mye rug i maten. Rug blir lettere påvirket av meldrøye da den trenger lengre tid på å blomstre. Når været i tillegg er fuktig og rå er det enkelt for soppen å spre seg.

På 1700-tallet visste man ikke at meldrøye var giftig, så ingen reagerte noe særlig på de sorte kornene i maten. 

Mens sognepresten og lokalbefolkningen på Skjervøy oppfattet hendelsene som en spøkelseshistorie, så biskopen på det hele som en merkelig og ukjent sykdom.

Hadde derimot disse hendelsene tatt tatt sted på 1600-tallet var veien kort til heksejakt. Torbjørn Alm ved Universitetet i Tromsø tror at flere av heksene som ble henrettet i Finmark på 1600-tallet kan ha lidd av nettopp meldrøyeforgiftning.

Kilder

Primærkilde:
Riksarkivet, Generalkirkeinspeksjonskollegiet, eske 2, RA/EA-3026/Ea/L0002

Litteratur:
Blyttia (Norsk Botanisk Forenings tidsskrift) nr. 1/2014 (side 19-25)
Artikkelen inneholder avskrift av hele sogneprestens rapport.