Smuglerkapteinen fra Vennesla

En mistenkelig spritskute

Den 26. januar 1925, klokken 14.50, fikk tolloppsynsmann og bestyrer ved Brekkestø tollstasjon, Anders Helenius Nilsen, varsel fra Merdø tolloppsyn om at en mistenkelig svensk motorskøyte gikk vestover. Fartøyet hadde en «motorracer» på slep, og befant seg innenfor tollgrensen på 10 kvartmil fra de ytterste holmer og skjær. Tollkutteren «Trygg» ble hurtig bemannet med tre tollbetjenter. Det var en blikkstille vinterettermiddag, og allerede klokken 16.00 ble det mistenkelige fartøyet observert i øst fra tollkutternes mast. Etter ytterligere to timers seilas kom «Trygg» opp til den stilleliggende svensken ca. 8 kvartmil sør for Homborsund fyr. På litt over 100 meters avstand ble tollerne også oppmerksomme på «raceren» som lå fortøyd til skøytens ytterside. I de senere vitneforklaringene kunne tollbetjentene fra Brekkestø fortelle at «agterrummet på reseren var fyldt helt til randen med spritkander», men da de var på ca. 5 fots avstand, fikk raceren motoren i gang, kappet fortøyningene, og satte til havs. Tolloppsynsmennene skjøt to lysraketter mot raceren, men forfølgelse var nytteløst. Heller ikke svenskene, som hadde «bevæbnet sig med forskjellige slagverk som årer, staker og haker», klarte den saktegående norske tollkutteren å få has på.  

Smuglerraceren

Motorraceren viste seg å være «Den blaa racer», også kalt «Blaaen», som hadde vært etterlyst for smuglervirksomhet i flere måneder. Den beryktede «smuglerraceren» var eid av August Bernhard Andersen fra Vennesla, som i distriktstollinspektørens etterlysning fra september året før var beskrevet som «tykkfallen, liten, glattbarbert, blond, sportsklædt, fet og velpleiet». Andersen var 34 år, tidligere skipsfører, og hadde en del år vært bosatt i Hamburg, hvor han hadde giftet seg med en tysk krigsenke. Men da Tyskland opplevde hyperinflasjon på begynnelsen av 1920-tallet, og Norge etter folkeavstemningen i 1919 innførte forbud mot alt salg av brennevin, ble det svært lukrativt for tyskere å smugle sprit til Norge. I februar 1924 flyttet Andersen derfor tilbake til Norge, og investerte etter kort tid i en 36-fots racerbåt som ble brukt i sprithandelen med de store tyske «depotskipene» som lå på kjente steder utenfor den norske sjøgrensen.

Pågripelse og rettssak

Tre dager etter hendelsen utenfor Homborsund fyr, ble Andersen pågrepet på vei inn til Arendal. Selv om Andersen da for lengst hadde kvittet seg med spriten, ble raceren konfiskert, og både kapteinen og hans danske medhjelper fra det svenske spritfartøyet varetektsfengslet. Andersen ble tiltalt for å ha kjøpt 2500 liter sprit innenfor tollgrensen, og deretter innført «spriten i riget uten at landingsstedet kjendes». Rettssaken ble holdt i Arendal byrett 16.-18. mars. Hele 20 vitner ble innkalt. Tolloppsynsmenn og politibetjenter fra Agder- og Telemarks-kysten kunne fortelle at den mistenkelige raceren ved flere anledninger hadde blitt stoppet sommeren og høsten 1924. Den var blitt beryktet som «Den blaa racer», men var til tider også hvitmalt og rødmalt. Også en del naboer fra Vennesla hadde observert mistenkelig oppførsel, blant annet utstrakt reisevirksomhet nattestid og sterk spritlukt fra klær Andersen hadde hengt opp i en låve.

Spede bevis

Bevisene mot Andersen var likevel spinkle.  Han hevdet at spriten var losset utenfor territorialgrensen, samt at de natt til onsdag 28. januar valgte å lempe spriten over bord, og at «alle de 250 kanderne gik i sjøen» ca. 20 kvartmil fra land. Selv om spritpartiet sannsynligvis var tatt i land og solgt i Norge, og retten bemerket at hans forklaring var «noget usandsynelig», fantes ingen klare bevis. Straffen ble derfor satt til 1600 kroner, og etter fratrekk for varetektsfengslingen måtte Andersen bare betale 500 kroner. Dette var ingen stor sum, spritpartiet Andersen etter alt å dømme hadde bragt i land, hadde etter tollvesenets beregning en verdi på minst 15 000 kroner. Smuglerkapteinen fra Vennesla kunne derfor ufortrødent fortsette sin virksomhet, men nå uten den sagnomsuste «Blaaen». Raceren måtte han ifølge rettsdommen avhende til statskassen.

Trusselbrev

I forbindelse med pågripelsen ble Andersens nyinnkjøpte villa i Vennesla ransaket. Dokumentene som ble konfiskert, finnes ennå bevart i straffesaksmappen i arkivet etter Arendal politikammer. Den kriminelle virksomheten og iøynefallende rikdommen førte til både hat og misunnelse i lokalsamfunnet, noe et av de konfiskerte dokumentene kan vitne om. I dette brevet datert 13. november 1924 blir «Hr. Smugler August Andersen» utskjelt på det groveste: «Du er (...) simplere end andre skurker jeg har været ute for, du vil passe bedst i Tyskland isammen med alt det morderpak som bor der ned ifra krigen». Avsenderen truer deretter med både anmeldelse og «morsom» rettsak, før han avslutter med følgende advarsler: «Du er i mine hænder, da er [det] bare om jeg vil klemme, og da klemmer jeg haardt. Vokt dig, jeg har ikke været farlig, men kan bli det.»

«Fru smuglerkaptein»

Andersens tyske hustru må ha vært svært forarget på misunnelsen, hatet og folkesnakket i Vennesla. Etter pågripelsen av ektemannen i januar 1925 var hun frimodig nok til å sette inn en kunngjøring i Fædrelandsvennen undertegnet «Fru smuglerkaptein Ida Andersen», der hun ba alle folk i Vennesla og omegn som ville «ha greie på deres finanser» komme og snakke direkte med henne.  Fru Andersen hjalp dessuten til i den ulovlige brennevinsdistribusjonen. Som en av svært få kvinner på denne tiden kjørte hun bil, og i 1926 ble hun bøtelagt for både besittelse og salg av brennevin. Til og med familiens tyske tjenestepike ble tatt med 7 flasker sprit på «rutebilen fra Vaagsbygden til Byen». Da hadde familien fått ny bopel på Augland i Vågsbygd.

Kompanjong med svensk storsmugler

Selv om August Andersen ble anholdt og dømt flere ganger, fortsatte han smuglervirksomheten helt til 1929. I oktober 1928 forliste han med en smuglerracer i en storm utenfor Tromøya. Denne gangen unngikk han pågripelse, men tollvesenet fant senere den forlatte båten søkklastet med sprit. Til slutt ble han den 8. februar 1929 arrestert på sitt nye tilholdssted utenfor Larvik i en større politiaksjon mot den svenske storsmugleren Ernst Bremer, også kalt «Kongen på Flaket». Bremer hadde siden 1924 eid flere smuglerskip, og ble tiltalt for å ha smuglet hele 350 000 liter brennevin inn til Norge. Andersen hadde i årevis vært en av Bremers viktigste medhjelpere i Norge, og hadde utallige ganger søkt ut til spritbåtene, fraktet brennevin inn til kysten og ordnet med spritleveranser til nordmenn. Etter rettsmøtene i Larvik 24.-27. mai 1929 ble den svenske smuglerkongen idømt 9 måneders fengsel og 50 000 kroner i bot, mens smuglerkapteinen fra Sørlandet fikk en fengselsdom på 5 måneder.

Smuglertiden tar slutt

Den storstilte smuglingen og hjemmebrenningen var en viktig årsak til at det norske folk ved en ny folkeavstemning i oktober 1926 stemte ned brennevinsforbudet. Som vi har sett fortsatte smuglingen likevel en del år på slutten av 1920-tallet, men på 1930-tallet var det så å si helt slutt for forbudstidens mange smuglerkonger. En del av dem ble i ettertid kjente personligheter, som forfatteren Arthur Ohmre og motstandsmannen Johannes Andersen, også kalt Gulosten. August Andersen vendte etter hvert tilbake til sjømannslivet. Mønstringsarkivene viser at han i 1936 fikk hyre som tømmermann og matros om bord på sandefjordskipet M/T «Thorsheimer». Han avanserte raskt til 2. styrmann, men da fartøyet ble beslaglagt av italienske myndigheter i havnebyen La Spezia 10. juni 1940, ble både han og resten av mannskapet sendt hjem til Norge. Etter krigen ble han boende i Vestfold og fortsatte å seile for sandefjordrederiet inntil han 60 år gammel høsten 1951 gikk i land for godt.

Av Thomas Olsen. Han er historiker og ansatt som arkivar i seksjon for brukertjenester ved Statsarkivet i Kristiansand.  

(Artikkelen ble publisert i Fedrelandsvennen 25. august 2019)