ENG

Eivind Bolle

Intervjuet med Eivind Bolle ble gjennomført 14. desember 2005. Intervjuet inngikk som en del av prosjektet Muntlige kilder til studiet av endringer i norsk politisk kultur 1975-1990. Eivind Bolle ble intervjuet av professor Pål Christensen, professor Edgar Hovland, og professor Hallvard Tjelmeland.

Eivind Bolle, f. 13. oktober 1923 i Hol, Nordland. Fisker og politiker. [1]

Som rikspolitiker markerte Eivind Bolle seg som stortingsrepresentant og statsråd. Mest sentralt står Bolles åtte sammenhengende år som fiskeriminister i de forskjellige Arbeiderparti-regjeringene i perioden 1973-1981.

Bolle var oppvokst med fiskeri, og var yrkesaktiv fisker i perioden 1938-1974. Han var også tillitsmann i fiskeriorganisasjoner og i perioden 19765-1973 var Bolle medlem av landsstyret i Norges Fiskarlag. Det lokalpolitiske engasjementet tok til mot slutten av 1950-tallet, og Bolle ble medlem av Hol kommunestyre. I perioden 1963-1967 var han medlem av Vestvågøys formannskap, for så å bli ordfører i 1971.[2]

I 1973 fikk Bolle nye utfordringer da han ble valgt til stortingsrepresentant fra Nordland, men først i 1981 ble Stortinget hans arbeidsplass. Stortingsvalget i 1973 var et stort nederlag for Ap, og EF-avstemningen ble sett på som en avgjørende faktor for den synkende stemmetilslutningen. I kyst-Norge hadde nei-flertallet vært massivt og posten som fiskeriminister ble i så henseende ekstra viktig. Regjeringsarkitektene hadde hatt problemer med å finne en statsråd til Fiskeridepartementet, og i tolvte time rettet de blikket mot Stortinget. Den intetanende Bolle ble kalt inn og tilbudt posten, og etter litt overtalelse godtok han tilbudet. Det at han var norlending, EF-motstander og hadde bakgrunn fra fiskernes organisasjoner var viktig for Bratteli.[3] Bolle var minister i tre regjeringer; Bratteli II, Nordli og Brundtland I til oktober 1981. I denne lange perioden var det en rekke viktige saker som lå på fiskeriministerens bord. Fiskeripolitikken endret seg markant i Bolles tid som minister, fiskerispørsmål ble knyttet tett opp til utenrikspolitikken gjennom spørsmålet om havrett, minkende ressurser presset frem krav om økte reguleringer, og frykten for oljeforurensning fremhevet den potensielle konflikten mellom oljevirksomhet og fiske.

I 1973 var det to spørsmål som preget fiskeridebatten; det omfattende trålfisket førte til hyppige konflikter med vanlige fiskere, og problemet med overfisking av bestandene i nordområdene var grunn til bekymring. Det andre var spørsmålet om utvidning av fiskerigrensen. Regjeringen prinsipprogram fra september 1974 gikk inn for trålfrie soner i 1974, utvidelse av fiskerigrensen til 50 mil fra Lofoten og nordover i 1975 og fortsatt arbeid for 200 mils økonomisk sone ved havrettskonferansen. I 1975 var det stor bevegelse i spørsmålet om havrett, med politisk gjennombrudd for 200 mils økonomisk sone. Dette gjorde at spørsmålet om 50 mils utvidelsen ikke ble videre aktualisert. Samme år ble trålfrie soner satt i verk. Avtalen hadde blitt inngått mellom en rekke europeiske land, og Norge oppnådde fem måneders trålerforbud. 1. januar 1977 ble 200 mils sonen innført, og ga Norge råderett over et område som var tre ganger så stort som fastlands-Norge. Utvidelsen innebar mange overgangsordninger og forhandlinger om fiskerettigheter. Utvidelsen aktualiserte også problemet med grenselinjer til Sovjet. Løsningen ble gråsoneavtalen, som ble undertegnet i januar 1978. Utenriksministeren var imot avtalen, men Bolle støttet handelsministerens vurdering av at avtalen var det beste Norge kunne oppnå.[4]

Spørsmålet om oljeboring nord for den 62. breddegrad var særlig aktuelt på 1970-tallet. Frykten for eventuelle ulykker og konsekvensene det kunne ha på de rike oppvekstområde for fisk, bekymret mange. Da Nordli tok over for Bratteli i 1976, ble 1977 kunngjort som starttidspunkt for boring i nord. Bolle var en av fire ministere som av sikkerhetshensyn gikk imot dette. For Bolle var det sikkerhetshensynet og ikke motstand mot oljeboring i nord som lå til grunn. Boringen begynte først i 1980.[5]

Bolle stod også bak den første langtidsplanen for fiskerinæringen, som ble lagt frem i 1977. De overordnede målene var å bevare og utvikle fiskebestandene, opprettholde bosettingen og utvikle næringen for å sikre gode og trygge arbeidsplasser.

Bolle ba i 1979 om avløsning fra ministerposten, men overlevde de store utskiftningene statsminister Nordli gjennomførte etter kommunevalget i 1979.[6] Etter at Ap tapte regjeringsmakten i 1981, gikk Bolle tilbake til Stortinget. Her ble han sittende en periode i Kommunal- og miljøvernkomiteen. Han valgte å gå ut av rikspolitikken i 1985, men var formann for Nordland Arbeiderparti i perioden 1984-1988 og satt i Aps landstyre i perioden 1985-1989.[7] 
_________________________________________________________________________________________________
[1] Stortinget - representanter
[2] Store norske lekiskon, Redaksjonen for politiske og historiske fag, 2010-12-13, og Stortinget - representanter
[3] Edgar Hovland: i Tande, Thorvald og Nils Kolle (red): Uriaspost ved kongens bord: Norske  fiskeriministre 1946-2004, Norsk fiskerinæring AS, Oslo 2003, ss. 110
[4] Jahn-Arill Skogholt: Eivind Bolle. Lofotfiskar ved kongens bord, Orkana 1993, ss.80 og Edgar Hovland: i Tande, Thorvald og Nils Kolle (red): Uriaspost ved kongens bord: Norsk fiskeriministre 1946-2004, Norsk fiskerinæring AS, Oslo 2003, ss. 111-114
[5] Edgar Hovland: i Tande, Thorvald og Nils Kolle (red): Uriaspost ved kongens bord: Norske  fiskeriministre 1946-2004, Norsk fiskerinæring AS, Oslo 2003, ss. 116.
[6] Edgar Hovland: i Tande, Thorvald og Nils Kolle (red): Uriaspost ved kongens bord: Norske  fiskeriministre 1946-2004, Norsk fiskerinæring AS, Oslo 2003, ss.116-119.
[7] Stortinget - representanter

Intervjuet

Last ned fritt tilgjengelig intervju fra 14.12.2005

Tema i intervjuet