murstein

Kontoret for belgisk murstein

Det heter seg at ”war is waste”, men også gjenreisingen kan ha følgeskader. Historien om det iørefallende Kontoret for belgisk murstein er et lite eksempel på det.

belgisk murstein
Kontoret for belgisk murstein. Foto: Ørnelund, Leif / Oslo Museum. Inventarnr. OB.Ø47/0372b.

Kontoret for belgisk murstein eksisterte bare i tre år, fra årsskiftet 1947/1948 til utgangen av 1950. Kontoret hadde ansvar for anskaffelse, transport, lagring og salg av belgisk murstein til bruk i gjenreisningen av Norge etter okkupasjonen. Men hvorfor belgisk murstein?

Underskudd på murstein

I 1946 var det et stort underskudd på murstein i Norge. Ugunstige værforhold og mangel på arbeidskraft hadde ført til sviktende produksjon ved de norske teglverkene. Situasjonen skapte vanskeligheter for byggevirksomheten i hele landet, særlig i Oslo. I Belgia drev man storproduksjon av murstein, og Oslo kommune hadde erfaring med belgiske leverandører fra før. Kommunen gikk derfor inn i forhandlinger med belgierne med sikte på å importere et større parti murstein. Forsynings- og gjenreisningsdepartementet så muligheten til å sikre også resten av landet kontinuerlig byggevirksomhet, og ga kommunen fullmakt til å utvide kontrakten med 30 millioner murstein på statens vegne, i tillegg til de 20 millioner som kommunen selv ville importere. I april 1947 bestilte man altså hele 50 millioner murstein hos belgiske teglverk. Et normalt årsforbruk var på rundt 80 millioner stein.

Vanskeligheter

De første leveransene kom i juni 1947. Men da var byggevirksomheten i landet redusert, blant annet på grunn av mangel på andre materialer. Samtidig var det vanskelig å få utsatt frakten med skip fra Belgia. Samarbeidsproblemer med den belgiske bortfrakteren spilte en rolle her, ifølge konsulent Jackbo i kontoret var han en ”særdeles vanskelig mann”. Mursteinspartiene la beslag på svært mye lagerplass, i noen tilfeller måtte steinen lagres under åpen himmel.

Den belgiske mursteinen var ikke egnet til fasader på kysten nord for Stavanger, hvor det var nødvendig å bruke hardfør klinker. Den var også mye dyrere i bruk enn norsk murstein. I tillegg tok produksjonen seg opp ved de norske teglverkene, slik at det ikke lenger var bruk for et så stort antall murstein. Alt dette gjorde mottakerne skeptiske, og flere var ”vrange og vanskelige å ha med å gjøre”, skriver Jackbo 2. mars 1948 til sin ekspedisjonssjef. Og kontorforholdene var ikke all verden: ”De to skrivemaskindamene jeg endelig fikk, var alt annet enn øvet, selv om de hadde andre gode egenskaper”.

Departementet fikk etter hvert annullert deler av bestillingen, ca. 14 millioner murstein. Sju millioner stein ble forsøkt solgt til Sverige som betaling for svenske ferdighus, men svenskene reklamerte på kvaliteten og manglet kjøpere. Bare en snau million stein ble til slutt levert.

Man kan neppe være enig med Aftenposten, som kalte kjøpet av belgisk murstein til gjenreisingsbruk ”et gigantisk monument over en enestående planøkonomisk fiasko”. Men det var nok ikke den beste handelen staten har gjort.

Kontoret for belgisk murstein hørte først under Forsynings- og gjenreisningsdepartementet, men ble underlagt Kommunal- og arbeidsdepartementet 1. juli 1950. Arkivet oppbevares i Riksarkivet og utgjør to hyllemeter.

Av Jon Barstad, rådgiver, Riksarkivet

Kilder: 

Artikkelen sto også på trykk i Arkivmagasinet 2/15.