Kongespeilet Norrøne fragmenter
Kongespeilet er et fyrstespeil, en lærebok i samfunnskunnskap og samfunnsmoral. Det ble skrevet i regjeringstiden til Håkon Håkonsson, trolig ca. 1250-1260, men ment som en lærebok for sønnene til Magnus Lagabøter. Det er bevart bare et tilnærmet intakt og nesten samtidig manuskript av kongespeilet. Det finnes også enkelte senere avskrifter. Og så er det noen få fragmenter. I fragmentsamlingen i Riksarkivet har vi fragmenter fra tre forskjellige manuskripter av kongespeilet. Fragmentet vi viser her, er fra et manuskript som er skrevet ca. 1270. Det inneholder blant annet praktiske og moralske råd for kjøpmenn og om handelsferder. (Norrøne membranfragmenter, bestand 58A)

Middelalderen - mer om kildene i Riksarkivet

Begrepet middelalder ble skapt av italienske renessansehumanister på 1400-tallet. Betegnelsen var myntet på det de oppfattet som den mørke, barbariske perioden fra 500 til 1500 – mellom antikken og renessansen.

Norsk middelalder regnes gjerne fra slutten av vikingtiden, med innføring av kristendommen i første halvdel av 1000-tallet, til reformasjonen i 1536.

  • Som tidlig middelalder regnes den korte perioden fra ca. 1050 til innbyrdeskrigene brøt ut i 1130.
  • Høymiddelalderen er karakterisert av tidlig statsdannelse og økonomisk og kulturelt oppsving fram til svartedauden ca. 1350.
  • Senmiddelalderen er preget av pestepidemier, folketallsreduksjon og svekket politisk selvstendighet fram til den endelige underordningen under Danmark i 1537.

Alt som kan kaste lys over middelalderen, er i prinsippet kilde til middelalderens historie, det være seg skriftlig materiale, arkeologiske funn, bygninger, gjenstander, gårdsnavn og andre navn – for å nevne de viktigste.

Hovedkildene til middelalderhistorien er likevel det skriftlige materialet. Viktigst er dokumenter (diplomer), lovbøker, jordebøker og regnskaper. Men også sagahåndskrifter, bøker til bruk i gudstjenesten (liturgiske bøker) og andre manuskripter med religiøst og filosofisk innhold, utenlandske annaler (årbøker) og krøniker (historiske beretninger) gir kunnskap om norske forhold.

Så godt som alle norske brev fra før 1570 er trykt i Diplomatarium Norvegicum. Regesta Norvegica inneholder sammendrag av alle kjente middelalderdokumenter som har med Norge og nordmenn å gjøre. Det norske lovmaterialet fra middelalderen er utgitt i Norges gamle love og andre lovutgivelser.

Middelalderdokumentene i Riksarkivet

Introduksjon til middelaldersamlingen

Riksarkivets diplomsamling omfatter ca. 7650 diplomer fram til 1570 – perioden som dekkes av kildeutgaven Diplomatarium Norvegicum. Av disse er ca. 6350 fra før reformasjonen 1536. I tillegg kommer omkring 6000 fragmenter av middelaldermanuskripter.

Det eldste fragmentet i Riksarkivet er fra andre halvdel av 800-tallet. Det eldste diplomet er et pavebrev fra 1189. Det eldste brevet som er skrevet i Norge, er fra rundt 1210. Fra før 1280-årene er det bare bevart en håndfull brev. Brevmengden øker deretter. Like etter svartedauden 1350 går tallet ned, men tiltar igjen i de siste tiårene av 1300-tallet. Etter midten av 1400-tallet går brevmengden igjen noe tilbake. Den store økningen i bevart brevmengde får en i tiden 1520-1535 med erkebiskop Olav Engelbrektssons arkiv.

Fra arkiv til arkiv

Mye av materialet stammer fra arkivene etter biskoper, domkapitler og lokale prester. Det er også diplomer fra mange små gårdsarkiver og et fåtall godsarkiver. Det er få dokumenter etter kongene og deres administrasjon, og nesten ingen fra tiden før unionen med Danmark 1380.

Nesten alle dokumentene er kommet til Riksarkivet etter 1814. Riksarkivet har overtatt betydelige samlinger fra Selskapet for Norges Vel og Universitetet i Oslo. I tillegg kommer en del mindre samlinger. En stor mengde dokumenter ble tidlig ført ut av landet på ulikt vis, og er senere tilbakeført fra Danmark og Tyskland. En del diplomer har blitt avlevert fra embetskontorer i Norge, særlig fra lokale prestearkiver og bispearkivet og magistraten i Kristiania. Dokumenter fra gårdsarkiver har kommet som gave eller er blitt kjøpt.

Skrivemateriale og språk 

De eldste diplomene i Riksarkivet er skrevet på pergament. Dette er bearbeidet skinn, særlig kalveskinn. Pavebrev kan være skrevet på eselskinn. Pergamentbrevene utgjør mer enn 70 prosent av diplomene fram til 1570. De eldste papirbrevene er fra slutten av 1300-tallet. Før 1500 utgjør papirbrevene mindre enn en tyvendedel av alle brev. På 1500-tallet er det mer enn halvannen ganger så mange papirbrev som pergamentbrev.

Brevene er skrevet med penn og blekk. Fjærpennen var helst laget av gåsefjær. Jerngallusblekket inneholdt blant annet jernsulfat og gallepler fra eikeblader. Gallepler er svulster etter larver av gallveps. Dette blekket festet seg meget godt til skriveunderlaget, og ble ikke løst opp av vann.

Brev og dokumenter til bruk innenlands er så godt som alltid skrevet på norsk. Bruken av morsmålet sto mye sterkere i Norge enn i nabolandene. Kirkens og kongenes utenrikskorrespondanse er på latin. Etter svartedauden, og da særlig ut gjennom 1400-tallet, får brevene på norsk stadig sterkere islett av svensk, dansk og nedertysk. På 1500-tallet overtar dansk som skriftspråk i Norge.

Dokumentasjon av eiendomsrett

Onsdag før mikkelsmesse, den 26. september 1414, var kanniken Olav Sigurdsson og Pål Torsteinsson til stede i Kannikgården i Oslo. De var der vitner til at Aslak Kjetilsson solgte en part i gården østre Kabberud i Nannestad sogn på Romerike til kanniken Ulv Åsleivsson, som representerte Sjelealteret i Oslo domkirke. Aslak mottok full betaling. I tillegg ga Aslak alteret en mindre part i gården for at man skulle be for ham der. 

Hjemmelsbrev 

Denne handelen ble skriftfestet og beseglet av de to vitnene til salget og medbeseglet av Aslak. Det er et hjemmelsbrev av typen vitnebrev – i dette tilfellet både om salg og gave. Brevet dokumenterer Sjelealterets eiendomsrett til jorda.

Vitnebrevet er en særnorsk form for hjemmelsbrev. Andre hjemmelsbrev kan være utstedt som kjøpe/salgsbrev, pantebrev, makeskiftebrev, kontrakter og testamenter og andre gavebrev. Kvitteringsbrev for betaling av bot eller erstatning kunne fungere som hjemmelsbrev når de dokumenterte at det ble betalt med jordeiendom.

Kom jorda på nye hender, ble det utstedt nytt hjemmelsbrev. Da de eldre brevene normalt ”fulgte” jorda, ble de gjerne festet til det nye brevet med seglremmene. Det finnes eksempler på hele knipper av brev som er sammenheftet på denne måten. 

Oversikt over eiendom og inntekt

I middelalderen var de fleste jordbrukere leilendinger. De eide ikke jorda selv, men fikk bruke den mot å betale landskyld (jordleie) til eieren. Store jordeiere – konge, aristokrati og kirkelige institusjoner – kunne eie flere hundre gårder og gårdparter. De fikk satt opp jordebøker for å ha oversikt over eiendom og rettigheter. Små jordeiere klarte seg godt med hjemmelsdokumentene.

Så godt som alle bevarte jordebøker gjelder kirkegods. De største og viktigste finnes i Riksarkivet, blant dem Biskop Eysteins jordebok, Bergens kalvskinn, som gir oversikt over geistlig gods i Bergen bispedømme rundt 1350, og Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet, som omfatter gods som lå til erkebispesetet i Nidaros. I tillegg er det et par mindre jordebøker som Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, eide.

Biskop Eysteins jordebok har navn etter Øystein Aslaksson, som var biskop i Oslo fra 1386 til 1407. Boka er også kjent som Røde bok fordi den tidligere hadde røde permer. Boka er et register over jordegodset til kirker og andre kirkelige institusjoner i Oslo bispedømme og ble skrevet i tidsrommet 1388–1401. Også senere godstilvekst er innført i den.

Øysteins formål med boka var å skaffe oversikt over det geistlige jordegodset biskopen hadde overoppsynet med. Han ønsket å bøte på de kaotiske tilstandene etter svartedauden og andre pestepidemier fra rundt 1350. Kunnskap om eierrettigheter og andre rettigheter gikk da lett i glemmeboka.

En av innførslene gjelder for eksempel Hof kirke på Hurum. Det står at den er viet til jomfru Maria, og under følger oversikt over de gårdene og gårdpartene presten skal ha inntektene av. Deretter er det en liste over de eiendommene som skal dekke utgiftene til vedlikehold av kirken.

Alle jordebøkene fra middelalderen er trykt. De er uvurderlige som kilde til stedsnavnforskning, og til språk, gårdshistorie, økonomisk historie og kirkehistorie.

Regnskaper

Av bevarte regnskaper fra senmiddelalderen har Riksarkivet Olav Engelbrektssons regnskapsbøker, som er utgitt særskilt. Andre regnskapsbøker og mindre jordebøker fra 1500-tallet er trykt i serien Norske Regnskaber og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede.

Pensjon og forsorg 

8. januar 1313 kunngjør biskop Kjetil i Stavanger at Gunvor Olavsdatter har kjøpt provent – opphold og underhold – i bispegården. Hun betaler med sin gård Dolva i Nedstrand som vil gi biskopen en årlig inntekt på 8 stinne lauper (165 kg) smør og 5 skippund (926 kg) korn. Samlet verdi var 1/2 kg rent sølv.

Som gjenytelse skal Gunvor ha eget rom i bispegården. Hun skal ha mat og drikke slik kannikene får, bl.a. 1 bolle (2,7 liter) øl til maten hver dag. Hun skal delta i alle fester hos biskopen på lik linje med de fornemste i bispegården. På visse høytidsdager skal hun få holde privat tjenestekone for biskopens regning.

Brevet er et proventbrev, dvs. en pensjonskontrakt, der vilkårene for Gunvors opphold og underhold i bispegården er skriftfestet. Det er utstedt som kirograf og beseglet med biskopens segl og seglet til kannikene i Stavanger domkirke. Siden brevet inneholder opplysninger om eiendomsrett, fungerte det for ettertiden som hjemmelsbrev.

Private pensjonsordninger 

Slike private pensjonsordninger var i sin alminnelighet forbeholdt dem som hadde jordeiendom. Pensjon skulle helst bli betalt med jord. De som hadde eiendom, hadde også andre måter enn provent å sikre seg underhold og pleie på. Den vanligste pensjonsordningen for dem var føderåd/kår.

Forsorg 

De eiendomsløse var henvist til ulike forsorgsordninger. Etter loven var ætta forpliktet til å underholde fattige slektninger. De som var uten slektninger, var det lokalsamfunnets plikt å sørge for. Til dette skulle sognefolket ha en fjerdedel av årstienden folket betalte til kirken – den såkalte fattigtienden eller bondeluten.

Almisser

Almisser (milde gaver) var likevel det viktigste grunnlaget for sosialomsorg i middelalderen. Kirkelige institusjoner mottok gaver til de fattige, til syndsforlatelse og sjelefrelse for giveren eller andre giveren mente hadde behov for slikt. Det var altså hensynet til giveren som var hovedsaken. En god del brev med slikt innhold er bevart. 

Lov og rett 

Rettstvister i middelalderen ble som oftest løst uten at saken ble trukket for retten. Saker der det ikke forelå kriminelle forhold, kunne ordnes partene imellom. Mindre alvorlige lovbrudd kunne bli ordnet administrativt direkte med kongens og kirkens ombudsmenn. I de alvorligste sakene, særlig drapssaker, var det krav om behandling i retten.

Provsbrev 

I Arkivverket finnes en rekke brev av rettslig karakter, så godt som alle er i Riksarkivet. Ett eksempel er et brev utstedt i forbindelse med en drapssak. Det gjelder bevisopptak i saken mot Vigleik Olvesson. Brevet er et provsbrev stilet til kong Erik av Pommern lørdag før jonsok, den 21. juni 1432. Det er utstedt av Herlaug Petersson, fogd for høvedsmannen på Akershus.

Brevet er en edfestet vitneforklaring om hva som skjedde da Vigleik uten overlegg kom til å ta livet av Nikulas Kjetilsson i et julegilde på Melfall i Solum. Vigleik tok på seg drapet og stilte økonomisk garanti for bot og erstatning han måtte bli ilagt. At noe skjedde uoverlagt, er en del av det faste formularet i provsbrev.

Under julegildet fikk Nikulas Kjetilsson anvist soveplass i senga der Vigleik Arnesson alt lå. Kort etter klaget Nikulas over at Vigleik luktet møkk. Vigleik stod opp og hevdet han ikke var skitnere enn sengekameraten. Derpå gikk han ut. Nikulas fulgte etter, og Vigleik kom til å stikke ham i brystet slik at han døde.

Gridsbrev og landsvistbrev 

Det første en drapsmann måtte gjøre for å unngå anklage om mord, var å påta seg ansvaret for drapet. En morder var fredløs. En drapsmann kunne bøte for gjerningen. Drapsmannen ble så av sysselmannen sendt til konge eller kansler for å få gridsbrev. Gridsbrev ga midlertidig garanti for drapsmannens personlige sikkerhet inntil sysselmannen hadde foretatt en rettslig undersøkelse med bevisopptak. Dette ble nedfelt i et provsbrev.

Med sysselmannens provsbrev kunne så gjerningsmannen dra tilbake til kongen og få landsvistbrev på at han hadde rett til å oppholde seg i landet mot å betale bøter til kongen og erstatning til den dødes slektninger.

Forliks-, doms- og kvitteringsbrev 

Erstatningen til den dreptes etterlatte ble fastsatt i nærvær av sysselmannen og kunne nedfelles i forliksbrev, eller i domsbrev dersom partene ikke ble enige. Da ble bøtene fastsatt av en 6 eller 12 manns domskommisjon oppnevnt av sysselmannen. Bøtene til kongen, det vil si tegngilde (bot for kongens tap av undersått) og fredkjøp (bot for få leve fritt i landet) ble gjerne fastsatt i landsvistbrevet.

Til slutt ble det så utstedt en eller flere kvitteringer for at bøtene var betalt. Ideelt sett skulle det altså finnes fem brev eller brevkategorier i en drapssak: gridsbrev, provsbrev, landsvistbrev, doms- eller forliksbrev og kvitteringsbrev.

Siden bot og erstatning oftest ble betalt med jord, fikk forliks- og domsbrevene verdi som hjemmelsbrev og ble tatt vare på. Fordi alle brevene i en sak ofte ble heftet sammen, er også flere av de øvrige brevene som gjelder rettssaker, blitt bevart for ettertiden.

Fragmenter av middelalderens lover 

Lovparagrafene om straff for drap og mord fantes i mannhelgebolken i de gamle landskapslovene og fra 1274 i Magnus Lagabøtes landslov.

I Riksarkivets samling av norrøne membranfragmenter finnes det fragmenter fra middelalderens lovverk. Fragmentene ble til da man på 1500- og 1600-tallet kuttet opp middelaldermanuskripter i mindre biter som så ble brukt til innbinding av regnskaper m.v. Omtrent 30 av fragmentene er fra den eldre Frostatingsloven.

To av dem er fra et lovmanuskript som ble skrevet ca. 1260, der teksten er fra første og andre kapitel i mannhelgebolken. Disse kapitlene omhandler drap, nidingsdrap og mord. Innledningsvis slås det fast at enhver landsmann skal være fredhellig innenlands og utenlands. Så følger bestemmelsene om at den som dreper en fredløs person skal lyse drapet på seg samme dag, samt at det er nidingsdrap å drepe en person som har rettsbeskyttelse eller som har fått grid.

Kristning og kulturkontakt

Fra høy- og senmiddelalderen er det en rekke brev som kaster lys over den norske kirkes indre og ytre forhold. Fra tidlig middelalder finnes det ingen brev. Spørsmålene om bl.a. kristningen av Norge, kulturimpulser utenfra og etableringen av skriftkultur (bokkultur) har man derfor forsøkt å besvare gjennom å bruke sagaberetninger, de eldste norske lovene, gravskikker og steinkors.

Fragmenter 

Dessuten er det omfangsrike fragmentmaterialet en særs viktig kilde. Fragmentene gir også kunnskap om gudstjeneste, liturgi og kirkemusikk for hele middelalderen.

I Riksarkivet finnes bl.a. et blad av et missale – en messebok som inneholder komplett tekst til den katolske messen. Boka er skrevet i England rundt år 1000 eller litt før. Skriften er karolingisk minuskel – skriftformen som ligger til grunn for moderne skrift, og sangteksten er skrevet med mindre bokstaver enn leseteksten. Til støtte for sangen er det skrevet notetegn, kalt neumer, over sangteksten.

I likhet med et stort antall liturgiske bokfragmenter fra tiden rundt kristningen peker fragmentet mot kulturkontakt med de britiske øyer. Det er uvisst om disse eldste bøkene kom til Norge med biskopene som kristningskongene Olav Tryggvason og Olav den hellige brakte med seg tidlig på 1000-tallet. Eller er de importert senere til bruk i norske kirker?

Norge og omverdenen 

Konge og kirke, de to store samfunnsmaktene i Norge i middelalderen, hadde utstrakt diplomatisk kontakt og korrespondanse med fremmede makter.

Pavebrev

Det eldste brevet i Riksarkivet er et pavebrev fra 1189 fra Clemens III til den norske geistlighet. Paven forbyr geistlige, under trussel om straff, å dra i krig med våpen i hånd. De skal bare virke som feltprester, dvs. gi hjelp og trøst til syke og sårede og gi dem sakramentene. En slik formaning må forstås i sin historiske sammenheng. Brevet er skrevet midt i borgerkrigen mellom kong Sverre på den ene siden og baglerpartiet støttet av kirken på den andre.

Vennskaps- og forbundstraktat

I Riksarkivet oppbevares en vennskaps- og forbundstraktat inngått i 1295 mellom kong Eirik Magnusson, representert av baronen Audun Hugleiksson, og den franske kongen Filip IV den smukke. I traktaten er det vist til en kontrakt som nå befinner seg i Paris. Her forplikter Norges konge seg til å støtte Frankrike i krigen mot England og dets allierte med en flåte på 300 skip (hele den norske leidangsflåten) og 50 000 mann fire måneder i året. Til gjengjeld skal Frankrike betale 30 000 pund sterlinger (10 tonn rent sølv) per år. Beløpet ville tilsvart fire års normalinntekter for norskekongen. 

Hva er bevart?

I Riksarkivet er det bevart noen få brev fra utenlandske fyrster. De fleste er pavebrev. Noen andre brev befinner seg i utenlandske arkiver, de fleste er gått tapt. Brev fra den norske kongen til utlandet befinner seg naturlig nok i utenlandske arkiver 

Riksarkivet har et tusentall kopier og avskrifter av middelaldermateriale som er i fremmede arkiver. Størstedelen av kopiene gjelder originalbrev fra Norge. Storparten av avskriftene er gjennom mer enn 150 år tatt fra kopibøker i Vatikanarkivet. Avskriftene er av pavestolens utgående brev i saker som har noe med Norge å gjøre.

Også det fotograferte og avskrevne materialet er trykt i Diplomatarium Norvegicum og tatt med i Regesta Norvegica.

Ekte og falske dokumenter

Magnus Lagabøtes landslov fra 1270-årene påbyr skriftfesting av viktige transaksjoner som ekteskapskontrakter, handel med fast eiendom og handelstransaksjoner på over 10 mark. Slike dokumenter skulle være bevitnet og beseglet eller utstedt som kirograf. Bestemmelsen fikk gjennomslag etter kort tid.

Autentisitet

Besegling vil si at de involverte parter hengte sine segl under dokumentet eller satte seglavtrykk direkte på det. Det var den vanligste måten å vise autentisitet på – at et dokument er det som det gir seg ut for å være. Besegling av hjemmelsbrev er et typisk eksempel på behovet for å bekrefte autensiteten.

Kirograf (av gresk for håndskrift) er et hjemmelsbevis utstedt i to eksemplarer, ett til hver av partene i en transaksjon. To identiske brevtekster ble skrevet på ett pergamentark. Man skrev gjerne Chirographus mellom de to tekstene og klipte så tekstene fra hverandre i et sikk-sakkmønster. Ved behov kunne partene sammenpasse de to delene og på den måten vise at de var ekte.

I Riksarkivet er det én kirograf der begge delene er bevart. Dokumentet, som er fra 1319, gjelder utskifting av jord mellom biskop Håkon i Stavanger og hans domkapittel. Vi har begge de identiske delene fordi arkivene til avtalepartene ble slått sammen etter reformasjonen.

Forfalskninger

Middelalderen er blitt kalt forfalskningenes tidsalder. Falske hjemmelsbrev ble produsert i fleng overalt i Europa. I Riksarkivet er det bevart et betydelig antall falske hjemmelsbrev som er skrevet på midten av 1600-tallet. Falskneriene ble framlagt som bevismiddel i rettssaker om jordeiendom og andre eierrettigheter. Noen av dem ble akseptert som rettsgyldige. Skrift og språk er det som først og fremst avslører falske brev.

Også de falske brevene er trykt i Diplomatarium Norvegicum og registrert i Regesta Norvegica.