Da klokka klang - eller ikke

Det lange 1800-tallet

Den første loven om allmenn skolegang kom som nevnt i 1739. I denne ble det krevd at alle barn skulle opplæres i lesing og kristendomskunnskap. Kravene som ellers ble stilt var ikke spesielt store. Det fantes dessuten få egne skolebygg. For det meste ble undervisningen utført av omreisende lærere – den såkalte omgangsskolen.
 

Utover på 1800-tallet skjedde det imidlertid mye på skolefronten. Den første av mange større allmueskolelover kom i 1827. I denne ble kravene til skolegang skjerpet. Nå skulle skoleåret inkludere 47 ½ skoledager i året, og helst skulle det også bygges flere regulære skolebygg. Først rundt tjue år senere kom en tilsvarende lov i byen, nemlig loven om Almueskolevæsenet i Kjøbstæderne (1848).  

I 1860 kom enda en ny allmueskolelov. Nå ble det lovfestet at skolen skulle holdes i et eget bygg, og frem mot 1900 ble det reist over 5000 skolebygg i Norge. Barna skulle dessuten få skolegang fra fylte åtte år og frem til konfirmasjonen, og skolegangen skulle gå over minst tolv uker hvert år – unntaksvis i kun ni. Ettersom formålsparagrafen var å «understøtte den huuslige Opdragelse i at bibringe Ungdommen en sand christelig Oplysning og derhos at forskaffe dem de Kunskaber og Færdigheder, som ethvert Medlem af Statssamundet bør besidde», ble fagkretsen dessuten utvidet med geografi, naturkunnskap og historie, samt sang, skriving og regning.

Deretter skjedde mye. I 1869 ble middelskolen og gymnaset lovfestet, og i 1889 kom en påfølgende Lov om Folkeskolen i Kjøbstæderne og Lov om Folkeskolen paa Landet. Denne åpnet opp for at alle skulle få tilgang til høyere utdanning. I 1890 kom så den første normalplanen for folkeskolen, og en lov om høyere allmennskole ble vedtatt i 1896. På 1900-tallet ble skolevesenet ytterligere profesjonalisert. Det var lang vei tilbake til allmueskoleloven av 1739.  

Hvor ofte kimte egentlig klokka?

Ved Statsarkivet i Bergen finnes det flere kilder som belyser skolevesenet på Vestlandet på 1800-tallet. I skoleprotokollene som ble ført utover på 1800-tallet får vi blant annet vite hvem som gikk på skole, hvilke fag de fikk undervisning i, og hvor mange dager hver og en av elevene oppholdt seg på skolen.   

Et dypdykk i skoleprotokollen for Øystese skolekommisjon 1865-1892 viser at antallet reelle skoledager varierte etter alder og nivå. Antallet obligatoriske fremmøtedager lå mellom 18- 72 dager i året. Snittet lå på rundt 50 dager, det vil si rundt ti uker per år dersom man regner fem skoledager i uka. Færrest timer hadde de elevene som gikk til konfirmasjon. Store innhugg gjorde derfor skolen ikke i det vanlige livet – om enn de sikkert føltes store nok. 
 

Heller ikke ble det umiddelbart opprettet fastskoler. Blant annet nevnes det i samme protokoll i året 1865 at Rykkens krets fortsatt var inndelt i omgangsskole. Denne ble holdt hos hver oppsitter i kretsen, og undervisningen var delt i fire forskjellige perioder; fra 30. mars til 27. april, fra 13. juni til 21. juni, fra 16. oktober til 26. oktober, og fra 20. november til 9. desember.

Årsberetningene forteller

En annen kilde til skolevesenet, nemlig de pålagte årsberetningene for skolevesenet, viser at det å avvikle omgangsskolen tok tid. Årsinnberetningen for Ullensvang i 1874, for eksempel, forteller at av de 37 skolekretsene som Ullensvang var delt inn i, holdt 19 til i et lokale som skolen eide, mens én av kretsene holdt til i et leid lokale. Hele 17 kretser brukte imidlertid fortsatt omgangsskole. To bosteder ble dessuten rapportert som såpass øde beliggende at et særskilt skolehold måtte innføres her. Totalt sett ble 462 barn undervist i faste skoler og 248 elever i omgangsskoler. Hele 103 barn hadde dessuten fått innvilget en kortere skoletid en de lovberammede ni eller tolv ukene på «særskilt grunnlag».

En av grunnene til at det gikk såpass sakte å innføre faste skoler i Ullensvang var nok distriktets ugunstige, geografiske forhold. Dette kommer også frem av femårsrapporten for skolevesenet i Ullensvang 1896-1900. Her noters det at det var vanskelig å holde skolen delt i kretser med faste bygg nettopp på grunn av topografien: «Gaardene ligger spredt og adskilte af Fjorde og uveisomme Strande. Veier har der til den senere Tid saagodtsom ikke været tale om, kun tarvelige stier mellom Gaardene og ofte ikke engang dette».

Gyldig og ugyldig fravær

Utover på 1800-tallet jobbet også staten med å få skolefraværet ned. Spesielt ville man til livs alle de som ikke møtte opp i det hele tatt. I 1827 ble det rapportert at så mange som 5 % av alle barn ikke gikk på skolen, og mange hadde dessuten mye av det som gikk under navnet «ugyldig fravær». Hva dette egentlig var, varierte, men visse regler utmeislet seg etter hvert. Blant annet listet Kirkedepartementet i 1880 gyldig fravær som sykdom og spesifikt fravær innvilget av skolen; for eksempel så kunne elevene forbys å møte opp på skolen dersom det herjet smittsomme sykdommer i hjemmet. Også uvær samt mangel på sko eller klær, ble listet som gyldig fravær. Utdeling av klær og sko til fattige var med på å få ned denne siste delen av fraværet.

Elevfraværet minket utover på 1800-tallet, selv i det uveisomme Ullensvang. Årsberetningen for skolene i Ullensvang året 1874 viser for eksempel at fraværet lå på hele 10 %: ifølge rapporten lå det samlede antallet skoledager for alle barna på 40 836 dager, og av dette utgjorde fraværet 4192 ½ dag. Av dette igjen, utgjorde 1775 ½ dager et såkalt lovlig fravær, mens hele 2417 dager var ulovlige. Det ulovlige fraværet var altså høyere enn det lovlige. Helt på slutten av 1800-tallet var fraværet kraftig redusert: i femårsberetningen fra Ullensvang for perioden 1891-1895, lå det totale fraværet hvert år på mellom 3,46 % og 5,34 %, og vel to tredjedeler av dette fraværet var nå notert som «gyldig». «Unnasluntringen» var altså også på vei ned.  

Skolemotstand

De fleste femårsrapportene på slutten av 1800-tallet vitner om et minkende antall fravær og en økende vilje til skole. Mange av rapportene, så som innberetningen fra Jondal i årene 1896-1900, nevner helt eksplisitt at interessen for å gå på skolen øker: «Interessen for skolen maa siges at have været jævnt stigende i femaaret».

Tilstandene var likevel ikke like positive alle steder. I Kinn, for eksempel, nevnes det i rapporten for årene 1891-1895 at det var vanskelig å få utstyrt barna med nødvendige bøker, da hjemmet «manglede Erkjendelse af Nytten og Gavnet af en større verdslig Oplysning». Dette beskrives også i rapporten fra Florø 1891-1885, nemlig at «nogle interesserer sig meget for Børnenes Undervisning, andre er ganske ligegyldige». 

Enkelte steder traff skolevesenet på helt andre utfordringer, som notert i rapporten fra Jølster 1891-1895. Her gis det uttrykk for at alle, både barn og voksne, forventet at skolegangen var over ved konfirmasjonen uansett hva eleven hadde klart å tillære seg: «En anden ulempe, skolestyret har havt at kjæmpe med, er den feilagtige opfatning, som har gjort sig gjældende, at undervisningspligten skal være slut med konfirmationen. At gjøre forestillinger i den anledning synes lidet at frugte for manges vedkommende. Naar børnene er konfirmeret, anser man dem fri, uanseet enten de har naaet skolens maal eller ikke». 

Flere steder var det disiplinen som gjorde at undervisningen ikke gikk for seg som den skulle. Denne uroen kunne komme fra uventet hold. I rapporten fra Årstad 1896-1900 noteres det blant annet at en far hadde blitt ilagt bot for å ha forstyrret skolefreden. Fra Manger i perioden 1891-1895 rapporteres det dessuten at det var pleiebarna fra Bergen som ikke oppførte seg bra. Noen steder nevnes det også eksplisitt at fysisk avstraffelse ikke lenger ble brukt, og at dette hadde gått ut over disiplinen. Helt andre årsaker nevnes også som årsak til at undervisningen tidvis ble forringet, som for eksempel «Hyppigt Lærerskifte». Dette ble blant annet notert i femårsrapporten fra Fusa 1891-1896. Mange av utfordringene var tydeligvis de samme før som nå.  

Ved blant annet Statsarkivet i Bergen kan en interessert leser fordype seg både i årsrapporter og femårsrapporter for skolevesenet på Vestlandet. Her får du også informasjon om skolehusene, lærerne, lønn, skolebøker og læreplan. I skoleprotokollene for de forskjellige prestegjeldene finnes det også informasjon om fag, elever og fravær. Kanskje en forfar eller formor listes nettopp her.  

Av Gina Dahl. Hun er religions- og bokhistoriker og er ansatt som arkivar i Arkivverket, Statsarkivet i Bergen.