Den illegale avisen Budstikken
Etter krigsutbruddet ble den norske pressen satt under streng sensur og kontroll, og bare det som gagnet okkupasjonsmakten og Det tredje rikets interesse var tillatt å formidle i pressen. Det vokste derfor tidlig frem en illegal presse med blant annet hemmelige aviser.
En presse under sensur
Formålet med den illegale pressen var både å opplyse om hendelser og å formidle meningsytringer mot nazistene og Nasjonal samling. I løpet av krigen kom det i stand mer enn tre hundre illegale skrifter og aviser. Det var et farlig arbeid og man risikerte harde straffer hvis man ble tatt.
Budstikken
Illegale aviser fra krigen kan finnes i flere arkiver, men kanskje særlig i politiarkivene etter at de har blitt konfiskert. I arkivet til Skåtøy sokneprestkontor er det imidlertid to utgaver av den illegale avisen Budstikken.
Her kan du laste ned to utgaver av Budstikken fra 7. mai 1945.
Dette er mest sannsynlig den illegale avisen Budstikken som ble utgitt i Kragerø. Det var flere illegale aviser som gikk under navnet ”Budstikken”. Den fra Kragerø begynte å komme ut i 1941 og er muligens en av de første radioavisene i landet. Høsten 1941 ble det forbudt med radioapparater og de ble beslaglagt av okkupasjonsmakten. I avisene fikk man gjengitt de norske nyhetene fra radiosendingene fra London. Budstikken ble spredt rundt omkring i områdene rundt Kragerø, men også andre steder i Telemark. Avisen var stensilert, og dette kunne føre til at kvaliteten ikke alltid var den beste.
Begge avisene fra sokneprestkontoret er fra 7. mai 1945 og bærer preg av at rapporter har kommet frem om at freden endelig er her og at freden er noe verdifullt som må vernes om:
Kampen er avblåst og vi er alle besatt av en intens glede over at de 5 knugende krigsårene nu endelig er over. Vi hilser freden som frie mennesker med vårt eget frie flagg mot en saftig og grønn vår.” Men på tross av gleden, så understrekes det at det er ingen lett tid man går i møte hvor ”[d]et ene land efter det annet er herjet og lagt øde”. Det formanes om at ”[a]lle private oppgjør er strengt forbudt” og at gleden må ta en slik form at færrest mulig ikke ”får sorg på gledens dag.