Restauration

Før reisen – mange spor er borte, men noen finnes

Det finnes ikke mange bevarte arkivkilder som forteller hva mannskap og passasjerer gjorde i forkant av avreisen med sluppen Restauration. Men noen dokumenter gir oss likevel et innblikk i enkelte av de praktiske og administrative forberedelsene. 

Restauration ble kjøpt i Egersund våren 1825 og seilt til Stavanger av skipper Peder Eriksen Meeland. Han fraktet varer for Søren Heskestad, blant annet 20 tønner spansk salt og flyttegods som møbler, sengeklær, bøker og en dreiebenk. I tillegg hadde han med to stueur og en urkasse for Tosten Madland. Ut fra innførslene i tollboken vet vi at Restauration la til kai i Stavanger 9. mai. Rundt to måneder senere hadde Peder Eriksen Meeland styrmannsrollen ombord i samme skip da det forlot Stavanger 4. juli med kurs for New York, under skipper Lars Olsen Helland. 

Flere av de reisende solgte unna eiendom og eiendeler før avreise. Johannes Stene, som regnes som hovedeier av sluppen, solgte en hel del gjenstander på offentlig auksjon rundt seks uker før han dro. På listen finner vi et svært variert utvalg av det som i auksjonsprotokollen omtales som «Løsøre Effecter». Under hammeren gikk over 100 gjenstander, blant annet hespetre, meltønne, tinnfat, stoler, stueur, tebord, gevær, musefelle, huspostil, kaffekanne, speil og to par ski.

Mindre enn to uker etter, 2. juni, solgte en av de andre passasjerene, kjøpmann Simon Pedersen Lima litt over tyve «Løsøre Effecter» på offentlig auksjon. Denne auksjonen ble annonsert på samme måte som den forrige. Det skjedde «ved opslagne Plakater paa Byens offentlige Hjørner og ved Trommens Rørelse gjennom sammes Gade denne Dags Formiddag». Under auksjonshammeren gikk blant annet hodepute, barneseng, klaffebord, over- og underdyne, sofa og seks stoler.

Simon Pedersen Lima var trolig den siste i reisefølget som fikk ordnet alle papirene sine. Han sa opp byborgerskapet sitt 4. juli og innfridde to panteobligasjoner samtidig med at skjøtet på eiendommen hadde hadde solgt, ble tinglyst.

Smedmester Tormod Jensen Madland, var ute i bedre tid. Han sa opp byborgerskapet sitt på et rettsmøte i bytinget, 20. juni. Årsaken var at han: «have i Sinde, aldeles at forlade dette Sted, for med sin Famillie at begive sig til Nordamerika, og saaledes ei længere at ville her paa Stedet betjene sig af sin Profession.» Han leverte inn borgerskapsbrevet og ble strøket fra borgerrullen etter å ha gjort opp sine forpliktelser. 

Skipperen på Restauration, Lars Olsen Helland, sa ikke opp byborgerskapet sitt før han dro. Han måtte, som øverste ansvarlige om bord, forholde seg til en rekke offentlige instanser – tollvesen, losvesen, rådstue og innrulleringsmyndigheter – før skipet kunne forlate havnen. 

Mannskapet ble registrert 

Mannskapslisten er datert 27. juni 1825 og viser en besetning på seks i tillegg til skipperen. De kom fra Egersund og ulike deler av Stavanger-distriktet, og var i alderen 15 til 39 år. Den yngste, Jacob Andersen Slauvig, var bare 15 år gammel og registrert som «Dreng». Gjennomsnittsalderen på mannskapet var omtrent 26 år.

Rollene om bord var fordelt slik: én skipper, fire matroser, én jungmann og én dreng. Dette var en typisk sammensetning for et mindre fartøy. Matrosene hadde ansvaret for det daglige arbeidet på dekk og i riggen, jungmannen var en yngre og mindre erfaren sjømann. Drengen hadde enklere oppgaver og fungerte som hjelpegutt.

Skipperen, Lars O. Helland, har bekreftet at han fører fartøyet Restauration, «drægtig 18 1/2 Kommerselæster», og at han nå agter seg til Nord-Amerika. Han signerer på at han står ansvarlig for det innrullerte mannskapet, og «forbinder mig til [...] at gjøre den i Indrullerings-Anordningerne betalede Rigtighed» ved hjemkomst eller ved «Skibets Oplægning».

På baksiden av listen står det «Passerer frit», en påtegning som betyr at dokumentet er godkjent og at fartøyet har tillatelse til å seile videre. Dokumentet er signert av C. K. Kielland på vegne av kapteinløytnant og innrulleringsoffiser Koch. 

Los måtte bestilles

En innførsel i protokollen til Stavanger losoldermann datert 27. juni 1825 med bilagsnummer 189 handler om utlosingen av Restauration og gir litt informasjon om skipet. Det var en slupp – en liten, enmastet seilbåt – og reisemålet var «Niewjork», altså New York. Det førte ikke med seg sverd, noe som i denne sammenhengen betyr at det ikke var bevæpnet. Dette var en standard rubrikk i losprotokoller, og et fartøy uten våpen ble ansett som sivilt og fredelig.

Det fremgår at skipet var hjemmehørende i Stavanger, og at skipperen var Lars Olsen Helland. Losen som skulle føre skipet ut fra havnen, het Sivert Bech. Han hadde ansvar for å lose fartøyet 2 ½ mil ut fra byen, trolig til det var trygt ute i åpent hav. For denne tjenesten ble det betalt 1 spesidaler og 72 skilling i lospenger, samt 1 spesidaler i milepenger. I tillegg ble det innbetalt avgifter til både innrulleringsfondet og losens understøttelseskasse – ordninger som bidro til å finansiere bemanning og støtteordninger i losvesenet. 

Dybdegang er et mål på hvor dypt et fartøy stikker ned i vannet – altså avstanden fra vannlinjen til det laveste punktet på skipets skrog (ofte kjølen). Dette målet er viktig av to grunner. Det sier noe om hvor dypt vann fartøyet trenger for å kunne seile trygt uten å gå på grunn, samtidig gir det en pekepinn på hvor mye last skipet kan bære: jo tyngre last, desto dypere vil skipet ligge i vannet. Dybdegangen kan dermed sees på som en praktisk grense for hvor mye et fartøy kunne tåle før det ble ustabilt eller risikabelt å føre over åpent hav. For Restauration ble den oppgitt å være 7 ¼ fot, som tilsvarer omtrent 2,2 meter. 

For et fartøy som skulle krysse Atlanteren, var dette beskjedent. Skipet var relativt lite og lett og dermed utsatt i grov sjø. Samtidig var det nettopp denne typen fartøy som var vanlig i kystfart og mindre handelsruter i Norge på 1800-tallet. At Restauration tok fatt på en transatlantisk reise, var derfor ikke bare modig – det var også uvanlig. 

Varene måtte fortolles 

En protokoll fra Stavanger tollvesen viser at Restauration førte med seg en mindre handelslast. Skipet var lastet med stangjern, jernplater og spiker – varer kjøpt hos lokale handelsmenn som J. Kielland & Søn, T. Thomsen og Ploug & Sundt. I tillegg ble det registrert en kasse med fire tommers spiker, overført fra et annet skip og forseglet av tollvesenet. Alt ble godkjent med påtegningen «Passerer frit». 

Lastens vekt var betydelig i forhold til skipets størrelse. Restauration var en liten slupp, og det å føre med seg så mye jern over Atlanteren var en utfordring. Men lasten var også en viktig del av reisen – den skulle selges ved ankomst i Amerika for å skaffe startkapital til de norske emigrantene. 

Trangt om bord 

Med et mannskap på 7 og 45 passasjerer var det trangt om bord på Restauration. Skipet var på rundt 55 registertonn, noe som tilsvarer en intern kapasitet på nesten 155 kubikkmeter. Med 52 personer om bord betyr det at hver person i snitt hadde bare rundt tre kubikkmeter tilgjengelig. Til sammenligning tilsvarer plassen hver person hadde til rådighet omtrent størrelsen på et lite klesskap.   

Når man tar høyde for at dette volumet også skulle romme last, proviant og personlig bagasje, blir det tydelig hvor tett de levde under den lange overfarten. Det sier og noe om de utfordrende forholdene de måtte tåle – ikke bare fysisk, men også helsemessig. For å få tillatelse til å legge ut på reisen, måtte det dokumenteres at ingen bar på smittsomme sykdommer.

Helseattest måtte utstedes

Den 4. juli 1825 ble det utstedt en helseattest ved Stavanger rådstue – et dokument som var avgjørende for at Restauration skulle få tillatelse til å legge ut på sin lange reise. Attesten ble ført inn i rådstueprotokollen av byfogd Oluf Andreas Løwold, som i egenskap av magistrat hadde myndighet til å bekrefte helsetilstanden i byen og om bord på fartøy.

I attesten erklærer han at mannskap og passasjerer, var «umistænkelig for smitsom Syge», og at det heller ikke hersket noen farlige sykdommer i Stavanger eller i områdene rundt. Dette var ikke bare en formalitet – i en tid der frykten for epidemier som kolera og gulfeber var reell, var slike attester nødvendige for å få adgang til utenlandske havner. Dokumentet fungerte som en slags garanti for at skipet ikke brakte med seg smitte.

Attesten skulle fremvises ved havneanløp, og som det senere skulle vise seg, ble den også avgjørende da Restauration ankom Madeira.

Attesten fra Stavanger rådstue er dermed ikke bare et bevis på helsetilstanden før avreise – den er også et konkret uttrykk for hvordan internasjonal sjøfart allerede på 1800-tallet var avhengig av tillit, dokumentasjon og samarbeid mellom nasjonale myndigheter.

Et stopp på Madeira 

Etter omtrent én måned til sjøs ankom Restauration havnen i Funchal på Madeira den 4. august 1825. Ved ankomst ble fartøyet inspisert og midlertidig holdt tilbake av helsemyndighetene. Årsaken var at skipets helseattest, som var skrevet på norsk, ikke kunne leses av den lokale inspektøren. Før nye papirer kunne utstedes, måtte dokumentet derfor oversettes.

Oversettelsen ble utført av Herman R. Boss, kaptein på skonnerten Martin Luther. Han bekreftet under ed at attesten var utstedt av en magistrat i Stavanger, og at han gjenkjente byens offisielle segl. Denne bekreftelsen ble også støttet av Guilherme Mayer, en naturalisert borger på Madeira, som avga tilsvarende erklæring under ed.

At nettopp Boss ble bedt om å bistå, er ikke tilfeldig. Av arkivet etter Stavanger losoldermann går det frem at skonnerten Martin Luther, med kaptein Herman R. Boss, hadde vært i byen tidligere. Skipet ble innlost i Stavanger 24. januar 1823 og bestilte utlosing 28. april samme år – etter  tre måneder i byen. Skonnerten var hjemmehørende på Bornholm, og kapteinen var trolig dansk. Det er derfor sannsynlig at han hadde blitt kjent med både lokale forhold og personer i Stavanger, og at han kunne lese og forstå norsk. Dette forklarer hvorfor han kunne bistå med å oversette helseattesten og bekrefte at seglet var ekte.

Først etter at edserklæringene var avgitt og attesten akseptert, kunne Restauration få tillatelse til å seile videre. Episoden viser hvor viktig det var at dokumentene var forståelige og ble anerkjent av lokale myndigheter – og hvor sårbar reisen kunne være dersom papirene ikke umiddelbart ble akseptert.

Den 6. august ble det også bekreftet at mannskapslisten stemte. På baksiden av denne, rett under der C. K. Kielland hadde signert på vegne av Koch, skrev den svenske-norske konsulen på Madeira:

Le soussigné Consul de La Majesté le Roi de Suede et Norowega a Madére atteste et certifie, qu'il n'a pas aucune difference dans le present Role d. Equipage.

Oversatt til norsk blir det: Undertegnede, Hans Majestet Kongen av Sverige og Norges konsul på Madeira, bekrefter og attesterer at det ikke finnes noen avvik i den foreliggende mannskapslisten. 

Konsulen bekrefter altså at mannskapet er identisk med det som forlot Stavanger. Dette var en vanlig praksis for å dokumentere at skipet ikke hadde tatt om bord nye personer eller byttet ut mannskap underveis. 

Avisoppslag

Det finnes også noen avisoppslag som omtaler Restauration. Våren 1825 ble skipet annonsert for salg, og Norske Rigstidende skrev i juli samme år om avreisen. Ved ankomsten til New York i oktober 1825 ble reisen omtalt i amerikanske aviser, som beskrev både fartøyet og passasjerene med en blanding av undring og beundring.

Kilder

[1] Oppslyningene om innbyggertall i 1825 kommer fra: Norges officielle Statistik. (1874). Tabeller vedkommende Folketællingerne i Aarene 1801 og 1825. Departementet for det indre. side 76 ; Norges officielle Statistik.(1856). Folkemængden i Kongeriget Norge den 31te December 1855 samt Norges officielle Statistik. (1869). Tabeller vedkommende Folkemængdens Bevægelse i Aarene 1856-1865. Departementet for det indre."/]

Den 9. oktober 1825 ankom den norske sluppen Restauration havnen i New York etter en tre måneder lang og krevende reise fra Stavanger. Om bord var norske emigranter som håpet på en ny framtid i Amerika. I tillegg førte skipet en mindre handelslast bestående av omtrent 20 skippund stangjern, som skulle selges ved ankomst for å skaffe startkapital. Skipet ble ført av Lars Olsen Helland, og ifølge dokumentene tilhørte det Johannes Steen i Stavanger. Men det som skulle være en ny start for de norske emigrantene, ble raskt en juridisk utfordring.

Brudd på amerikansk lov

I et brev datert 15. oktober 1825 stilet til Kongl. Norrska Regeringens Finance- Handels och Tull-Departement i Christiania, rapporterer den svensk-norske konsulen i New York, Henry Gahn, om hvordan Restauration umiddelbart ble beslaglagt av amerikanske tollmyndigheter. Årsaken var at skipet fraktet langt flere passasjerer enn det som var tillatt etter The Steerage Act of 1819. Dette var den første føderale loven i USA som regulerte forholdene om bord på passasjerskip. Den satte blant annet grenser for hvor mange passasjerer et skip kunne frakte i forhold til dets tonnasje. I tillegg krevde loven at kapteiner måtte føre lister over passasjerene og rapportere disse til tollmyndighetene ved ankomst. Et fartøy kunne ha to passasjerer per fem amerikanske tonn. Restauration ble målt til 55 tonn, noe som bare tillot 22 passasjerer – ikke 45. Ett barn skal også ha blitt født underveis.

Ingen rom for skjønn

Gahn uttrykker i brevet sin frustrasjon over at lovverket ikke gir rom for skjønn, og at verken han eller de amerikanske embetsmennene har myndighet til å gripe inn til fordel for skipets eiere. Han beskriver hvordan tollvesenet er «i sanning brydd öfver denna obehagliga nödvändighet att förfara efter Lag» – altså over den ubehagelige nødvendigheten av å følge loven, uten mulighet for å vurdere saken individuelt. Gahn bemerker at verdien av fartøyet knapt dekker kostnadene ved beslag og rettsprosess. Likevel nevner han at tollinspektøren i New York – «Directeuren af härvarande Tullkammare» – har tilbudt seg å bistå med en eventuell søknad til det amerikanske finansdepartementet (United States Department of the Treasury) i Washington. Denne hjelpen beskrives som «ädelmodig», altså storsinnet, men Gahn gjør det samtidig klart at prosessen er både formelt krevende og økonomisk belastende. Han understreker at «Embetsmanna–Discretionen […] icke kan verka emot eller utöfver gällande Lagars bestämda föreskrifter» – med andre ord: ingen embetsmann, uansett rang, kan handle i strid med lovens bestemmelser.

Sympati og oppmerksomhet

Brevet gir også et innblikk i den lokale reaksjonen: Gahn forteller at det er vekket en viss sympati for de norske emigrantene og deres «djervfhet og besynnerlige beskaffenhet». Han understreker samtidig at han vil gjøre det han kan for å bistå, men at han også har et ansvar for å sørge for at skipet ikke fortsetter å operere med dokumenter som ikke oppfyller de formelle kravene i amerikansk lovgivning.

Oppslag i amerikansk presse

Som et tillegg nevner Gahn at han har vedlagt et avisutklipp fra en lokal avis som omtaler hendelsen. Selv om enkelte detaljer ikke er helt korrekte, mener han at den gir et realistisk bilde av situasjonen. Avisen Rhode-Island American and Providence gazette gjengir 18. oktober 1825 det som har stått på trykk i en annen avis:

Norske emigranter. – Et fartøy har ankommet denne havnen med emigranter fra Norge. Fartøyet er svært lite, måler bare omtrent 45 tonn, og brakte med seg førtiseks passasjerer, både menn og kvinner, alle på vei til Ontario County, hvor en agent, som kom over for en tid siden, har kjøpt et landområde. De har hatt en sjøreise på fjorten uker, og alle er ved god helse og i godt humør. Et foretak som dette vitner om betydelig mot hos fartøyets kaptein, så vel som eventyrlyst blant passasjerene, hvorav de fleste tilhører familier fra området rundt en liten by ved den sørvestlige enden av Norge, nær Kapp Stavanger. De som kom fra gårdene er kledd i grove klær av hjemmespunnet stoff, i en stil som skiller seg fra den amerikanske; mens de som bodde i byen bærer bomullsstoffer og fargerike sjal importert fra England. –  N. York pap.

Gahn avslutter brevet med å minne om at han allerede i april samme år hadde sendt med handelsmannen Herr Keutel en samling dokumenter til norske myndigheter. Blant disse var den nyeste amerikanske tolltaksten og flere gjeldende lover for handel og skipsfart. Det var et forsøk på å forberede hjemlandet på de utfordringene som kunne oppstå når norske fartøy og sjøfarende møtte amerikansk regelverk.   

I et nytt brev datert 1. november 1825, følger konsul Henry Gahn opp sine tidligere rapporter om sluppen Restauration. Han bekrefter mottak av dokumenter fra Kongl. Commerce Collegium i Stockholm, blant annet en ny seilasordning og forordninger mot ulovlig import og eksport. Disse regelverkene regulerer hvilke skip som har rett til å føre norsk flagg og hvilke dokumenter som kreves for lovlig handel og ferdsel til sjøs. Samtidig redegjør han for manglende dokumentasjon hos en annen norsk skipper, John J. Pettersson, og hvordan disse papirene nå forsøkes fremskaffet og ettersendt.

Fortsatt usikkerhet om flagg og status

Når det gjelder Restauration, har Gahn fremdeles ikke mottatt noen ny informasjon fra amerikanske myndigheter. Han gjentar at fartøyet ikke har kunnet legitimere noen annen flaggstatus enn den gamle norske, og uttrykker bekymring for at skipet dermed ikke oppfyller kravene til gyldig nasjonal tilhørighet. Dette kan få konsekvenser for dets rettslige status i internasjonale farvann. Han viser til en spesifikk paragraf i «Sjette Artikeln, XVIde Capitlet, 2dra §, pagina 431» i en trykt samling av lover og forskrifter redigert av assessor Danckwardt i 1823. Skip som ikke kunne dokumentere gyldig nasjonal tilhørighet, risikerte i samtiden å bli betraktet som flaggløse – og dermed stå uten rettsvern i internasjonale farvann. Dette er en problemstilling Gahn tydelig er seg bevisst.

Ikke flagget, men passasjerene var problemet

Det er likevel viktig å forstå at det ikke var flaggsaken alene som førte til at Restauration ble beslaglagt. Som Gahn redegjorde for i sitt første brev, var det overskridelsen av det tillatte antallet passasjerer i forhold til skipets tonnasje som utløste det formelle beslaget. Ifølge den amerikanske Steerage Act av 1819 kunne et fartøy på 55 tonn kun frakte 22 passasjerer – Restauration hadde 45, og ett barn ble født underveis. Dette var et klart brudd på amerikansk lov. 

Et glimt av byliv og bredere perspektiv

Mot slutten av brevet skifter tonen. Gahn nevner at han ikke har flere konkrete opplysninger å melde, men benytter anledningen til å dele et glimt fra bylivet i New York. En stor høytidelighet er under oppseiling i anledning åpningen av den nye Erie-kanalen. Han vedlegger programmet for feiringen 4. november og antyder at dette kan være av interesse for departementet i Christiania.

Dette brevet viser Gahns grundighet og hans ønske om å holde norske myndigheter løpende orientert – ikke bare om den konkrete saken, men også om bredere forhold som kan ha betydning for norsk skipsfart og handel i Amerika. 

Den 24. november 1825 setter den svensk-norske konsulen i New York, Henry Gahn, seg ned for å skrive til det Kongelige Norske Finans-, Handels- og Tolddepartement i Christiania. Anledningen er spesiell: Han kan nå meddele at sluppen Restauration, som ankom New York tidligere samme høst med 45 passasjerer fra Stavanger, er blitt frigitt av amerikanske myndigheter. 

Skipet hadde vært beslaglagt. Årsaken? Det hadde ført med seg langt flere passasjerer enn det som var tillatt etter amerikansk lov. Ifølge den såkalte Steerage Act  av 2. mars 1819 kunne et fartøy av Restaurationens størrelse – 60 2/95 tonn – kun lovlig føre 24 passasjerer. Gahn viser til denne loven og siterer både amerikanske og svenske-norske regelverk for å forklare hvorfor skipet havnet i juridiske gråsoner.

Frigitt – men ikke fri

Men nå er saken løst. Den amerikanske regjeringen har ettergitt både bøter og omkostninger, og skipet er frigitt. Eierne kan disponere det som de vil. Gahn understreker likevel at fartøyet, på grunn av manglende dokumentasjon og flaggstatus, ikke kan regnes som sjødyktig under svensk-norsk beskyttelse i disse farvannene. Han frykter at det ikke oppfyller kravene til å være «sjøfast» – et begrep som i praksis handler om retten til å seile lovlig under et anerkjent flagg. For å understreke alvoret har han sendt en advarsel til en av de gjenværende interessentene i New York, sammen med en dansk oversettelse av de relevante paragrafene.

Menneskene i saken

Brevet er ikke bare en rapport om en løst sak, men også et uttrykk for Gahns personlige engasjement. Han skriver at de norske emigrantene hadde med seg papirer og attester som vitnet om god vandel, og at han derfor har gitt dem sin støtte. Han forteller at lokalbefolkningen i New York har vist stor sympati: De har gitt klær, penger og utstyr til de reisende før de dro videre inn i landet.

Et konsulat med oversikt

Til slutt legger Gahn ved en prisoversikt og en shipping-liste fra New York – samt et brev fra en av passasjerene til en slektning i Stavanger, Elias Eliassen Tastad. Gahn ber om at det norske departementet tar dette brevet under sitt beskyttende ansvar. Siden brevet ble sendt videre til mottakeren og ikke ble journalført, forklarer det hvorfor det ikke finnes bevart i arkivet.

Fra Amerika til Finansdepartementet

Den 29. november 1826 skrev premierløytnant C. H. Valeur et brev til det Kongelige Norske Finans-, Handels- og Tolddepartement fra Fredriksværn. Han hadde nylig returnert fra New York, der han hadde fått i oppdrag av den svensk-norske konsulen Henry Gahn å overlevere to dokumenter til norske myndigheter: en tollseddel og en mannskapsliste knyttet til sluppen Restauration.

Skipet hadde forlatt Stavanger sommeren 1825 med emigranter om bord, og var nå blitt værende i Amerika – både fartøy, mannskap og passasjerer. I brevet understreker Valeur at han ikke kjenner til den videre skjebnen til de reisende, men antar at konsulatet vil rapportere om dette.

Dokumentene fra Restauration

De to dokumentene Valeur overleverte var utstedt i Stavanger sommeren 1825:

Mannskapslisten, datert 27. juni, viser at fartøyet ble ført av skipper Lars Olsen Helland fra Stavanger. I tillegg besto mannskapet av: 

• Peder Eriksen Meeland, styrmann fra Egersund, 31 år
• Johannes Jacobsen Soledal, matros fra Stavanger, 39 år
• Gudmund Danielsen Hugaas, matros fra Hetlands skiprede, 25 år
• Niels Nielsen Hersdal, matros fra Leeranger skiprede, 25 år
• Henrich Christophersen Hervig, jungmann fra samme distrikt, 22 år
• Jacob Andersen Slauvig, dekksgutt, 15 år

På baksiden av dokumentet finnes en påtegning fra Madeira, datert 6. august 1825, der den svensk-norske konsulen på stedet bekrefter at det ikke er gjort endringer i besetningen – altså at mannskapet er identisk med det som forlot Stavanger. Dette var en vanlig praksis for å dokumentere at skipet ikke hadde tatt om bord nye personer eller byttet ut mannskap underveis.

Listen er signert i Stavanger av kapteinløytnant Koch og C. K. Kielland, som har skrevet «Passerer» – en påtegning som betyr at dokumentet er godkjent og at fartøyet har tillatelse til å seile videre.

 Tollseddelen, datert 30. juni, viser at Restauration førte med seg jernplater, stangjern og spiker – varer eksportert av kjente handelsfirmaer som J. Kielland & Søn og Ploug & Sundt. Toll var allerede betalt i 1823 og 1824, og dokumentet ble godkjent av Stavanger tollkammer. Det inneholder detaljer om vekt, opprinnelse og signaturer fra tollerne Blom, Sømme og S. Munch.

Et arkivspor fra utvandringens begynnelse

Historien om Restauration handler ikke bare om reisen over havet, men også om forberedelser, byråkrati og enkeltpersoners roller. Dokumentene Valeur tok med seg hjem gir et unikt innblikk i hvordan den første organiserte norske utvandringen til Amerika ble registrert og fulgt opp. Selv om mange spor er borte, finnes det fortsatt arkivmateriale som lar oss forstå mer – om menneskene, tiden og motet det krevde å legge ut på en slik ferd.

Denne digitale utstillingen er laget av Ine Fintland (førstearkivar) og Synnøve Østebø (arkivar), i samarbeid med Atle Brandsar (rådgiver), Hanne Karin Sandvik (seniorrådgiver), Tor Weidling (førstearkivar) og Bruno Abreu Costa (historiker, Regionalt arkiv-, bibliotek- og bokkontor og Senter for atlantiske historiske studier), med verdifull hjelp og støtte fra kolleger i Arkivverket: Espen Andersen (seniorrådgiver), Grethe Flood (arkivar), Kristian Hunskaar (seniorrådgiver), Almina Jazavac (førstekonsulent), Janet B. Martin (seniorrådgiver), Gerd Mordt (førstearkivar), Eivind Skarung (seniorrådgiver), Øyvind Ødegaard (seniorrådgiver) og Lars Schanke Aamodt (rådgiver).