Martin Wølstad – gullgraver i Klondike

Ole Martin Vølstad ble født i desember 1872 og døpt to uker senere. Han var trolig oppkalt etter foreldrene, Ole og Malene, og var deres sjette barn. Han vokste opp på et gårdsbruk på Tasta utenfor Stavanger og hadde fem eldre og fire yngre søsken.

De tre eldste brødrene hans, Thore, Fredrik og Olaus, var alle født i Gjesdal. Det var der Ole Martins foreldre var bosatt de første årene etter at de giftet seg. I 1860 flyttet de til en gård på nedre Tasta, og familien ble betydelig utvidet. Året før Ole Martin ble født, kom søsteren Berthe Karine til verden, og etter hvert kom flere søsken til.

Da Ole Martin konfirmerte seg rundt femte år gammel høsten 1887, var han storebror til fire yngre søsken; Thorvald Andreas, Marie, Olaf og Secilie Margreta. En pleiedatter, Marie, vokste også opp sammen med dem. Hun var datteren til Ole Martins eldste søster, Elen Severine, som giftet seg året før han stod til konfirmasjon. Marie var bare en måned gammel da moren døde.

En bror i Amerika

Ole Martins bror, Olaus, tok hyre til sjøs kort tid etter at han konfirmerte seg og forlot dermed familien og sin rundt ett år gamle bror. Den første turen til sjøs med skipet «Vestlandet» gikk til Amerika. De to påfølgende turene til Antwerpen og England. Han var også innom London og Hamburg hvor han mønstret av. Olaus seilte senere til Rio Janeiro og gikk i land der i 1882.

Av sjømannsrullen går det frem at Olaus den 17. februar 1883 skal ha fått tillatelse til å utvandre til Amerika. I immigrantprotokollen fra Ellis Island står det at han var passasjer på skipet SS «Poland». Det kom fra København til New York i mars 1883. Ifølge opplysningene han har oppgitt, var planen å dra videre til Minneapolis i Minnesota.

Av den landsdekkende folketellingen som ble gjennomført i 1891, går det frem at flere av barna, deriblant Olaus og Ole Martin, ikke lenger bodde hjemme. Familiehistorien sier at Ole Martin, seksten år gammel, i 1889, reiste til Amerika for å lete etter sin eldre bror, Olaus. Han har trolig ikke hatt et nært personlig forhold til broren i og med at de ikke vokste opp sammen, men han kan likevel ha vært viktig for ham. Kanskje inspirerte han Ole Martin til å dra ut for å se og oppleve verden? Kanskje var grunnen til at Ole Martin dro, at han ønsket å finne Olaus som familien ikke hadde hørt noe fra på lang tid? Kanskje handlet det om begge deler?

En temmelig slitt immigrasjonsprotokoll for New York havn, hvor deler av papiret er uleselig, viser at Ole Martin, gikk i land i Amerika for første gang den 23. mai 1889. Han hadde reist via Liverpool med dampbåten SS «City Of New York». Selv skal han ha fortalt at han sov på en jutesekk under overfarten.

Ole Martin Vølstad er innskrevet i protokollen som Martin Volstad. Han beholdt det fornavnet som også fungerte godt på engelsk og flere andre europeiske språk, og erstattet bokstaven «ø» i etternavnet med «o». Med tiden vet vi at han også skrev etternavnet med «W».

Ulike jobber på Vestkysten

Martin var heldig med tidspunktet for sin reise til Amerika. Ut fra hans egne nedtegnelser og fortellinger til familiemedlemmer vet vi at han i starten holdt seg i vestlige områder og drev med litt forskjellig arbeid. Han var blant annet sagbruksarbeider i Tacoma ved Stillehavskysten, og dro videre til Chilkootfjorden i Alaska hvor han var laksefisker. Senere tok han seg lenger sør i området til Juneau. Der arbeidet han fire år i gruver hvor det ble tatt ut gullholdig kvarts.

En krevende reise fra Alaska til Canada 

I januar 1894 forlot Martin Alaska. Sammen med en mann fra California satte han kursen mot Yukon og elven Klondike. De hadde med seg mat og utstyr til å klare seg i to år. Første del av turen gikk med båt nordover Alaskakysten, deretter tok deg seg inn i landet mot det fjellpasset han selv bare omtalte som «Th Sommet». Ifølge hans egne beskrivelser var det rundt 30 engelske mil til toppen, og terrenget var "svert brat og tungt fremkommeligt". De brukte to måneder på å komme seg over for å få alt utstyret med seg.

Etter å ha passert fjellpasset og toppen fortsatte Martin og følgesvennen fra California mot Klondike-området. Men det gjenstod ennå lang reisetid før de var fremme der. Ved en vik ved Lake Bennett ble de og flere andre værende i rundt to måneder. Årsaken var at de trengte en båt for å krysse innsjøen. Denne farkosten måtte de selv bygge. De felte trærne og saget dem opp slik de fikk laget en 30 fot lang og 6 fot bred flatbunnet båt. Det tok en måneds tid å få båten ferdig, deretter tok det tid å få den tett. De måtte hugge hull i isen på innsjøen slik at båten fikk trutnet. Etter noen uker kunne de fortsette ferden. De passerte de beryktede Whitehorse-strykene og Miles Canyon hvor alt utstyret måtte bæres forbi over land. I juni 1894 nådde de Circle City. Før gullrushet i Klondike var dette den største byen ved Yukon-elven. Den ble etablert i 1893 som et forsyningspunkt for gullgravere ved Birch Creek, men ble etter hvert et knutepunkt for gullgravervirksomheten i området.

Circle City i Yukon-området 

Vi vet lite om hvordan det gikk med Martin i Circle City, men vi antar at det var her han skaffet seg erfaring og lærte teknikken som kalles «Placer Gold Mining». I motsetning til utvinning av gull fra fast fjell hvor en ekstraherer det ut, får man i nevnte teknikk frem gullet med å skille det fra sand og grus. Den enkleste formen er å bruke en gullvaskepanne med en blanding av sand og vann. Når denne sveives rundt, legger gullet seg i bunnen.

For å få frem gullholdig sand måtte denne graves frem. Dette ble gjort vinterstid når bakken var frossen. Om natten ble det brent bål for å smelte bakken noen meter ned til det gullførende laget som en så kunne grave opp om dagen. Om sommeren foregikk arbeidet med å skille sand og grus fra gullet ved hjelp av vann. Å bruke gullvaskepanne gikk sent. Når sandhaugene var store, var det raskere å sluse en blanding av sand, grus og store mengder vann gjennom vaskerenner, «sluice boxes», som hadde tverrgående riller hvor gullet la seg i bunnen mellom disse.

Circle City ble tømt for gullgravere på få dager da det store gullfunnet i Klondike ble kjent. Vanlig reisevei var på den islagte Yukon-elva med slede og hunder. Martin dro trolig til Dawson i februar 1897.

I oppslaget "En Guldgraver fortæller" i Jarlsberg og Laurviks Amtstidende den 27. august 1897 forteller en Mr. Hestwood følgende: "Da de store Rigdomme i Bonanza Creek blev opdagede, strømmede Folk til fra hele Omegnen; Byen Circle City, som før den Tid talte ca. 2000 Indbyggere, existerer saaledes nu saa godt som ikke mere, og saa stor var Efterspørgselen efter Slæder og Hunde for at komme over Bjergene, at mange betalte 1000-1800 Kroner for et saadant Befordringsmiddel." 

Ikke møte mellom brødrene?

Slik vi kjenner historien, ble Olaus aldri funnet av Martin. Vi har heller ikke klart å finne arkivkilder som kan gi noen svar på hva som skjedde med ham etter at han gikk i land i New York i 1883. 

Vi vet at Martin gjorde det godt som gullgraver i Klondike. Suksessen startet med at han sammen med engelskmannen, Daniel Sanderson, skaffet seg et skjerp som de hadde tro på. Det lå i det som kaltes French Gulch ved grensen til de svært rike skjerpene Eldorado No 16 og 17. Det målte 60x180 meter, og de kalte det French Gulch No 0.

Martin og kompanjongen, Daniel Sanderson, søkte om tillatelse til å grave ut skjerpet og fikk godkjenning til dette i desember 1897. Vinteren og våren 1898 gikk dermed med til å grave opp så mye som mulig. De hadde flere lønnede medhjelpere til å utføre arbeidet. Haugen av sand og grus vokste gjennom vinteren og var klar til vasking sommerstid. 

Til San Fransisco 

Martin og Daniel reiste ut av Klondike i 1898. Den 29. juli stod et intervju med Daniel på trykk i avisen San Fransisco Call. Der fortalte han at han sammen med sin kompanjong Martin hadde funnet gull for 150.000 dollar i skjerpet. Under overskriften: May have found the Klondike mother lode, stod det: 

One of the recently returned miners from the Yukon country is Daniel Sanderson. He is positive that he has located the Klondike mother lode, and many others now here from that section of the country agree with him.
Nearly a thousand feet above the nuget-lined bed of French Gulch, near El Dorado Creek, Sanderson last May stuck a pick into a bunch of moss and rock and uncovered a glittering mass of gold quartz. One piece about the size of a man's head weighed over  $1000 in gold. He now has with him a sack of small quartz which assays many thousands of dollars to the ton.
Sanderson is an Englishman who went to Jeneau in 1883. Last Winter he crossed into the Klondike and with his partner, Martin Wolstadt located and took over $150, 000 from three bench claims at the mouth of French Gulch. Sanderson is on his way to Liverpool to spend the Winter. He has, however, purchased material for a tramway, which he has ordered sent to Dawson. It will be built from the quartz claim and Development work activity prosecuted this fall.

Martin kom hjem til Tasta høsten 1898, men dro tilbake til Amerika igjen rett over nyttår i 1899. Han fikk da solgt skjerpet sitt og avsluttet gullgraverlivet i Canada, og kunne etablere seg på hjemtraktene slik han hadde bestemt seg for. 

Av de rundt 100 000 menneskene som ønsket å forsøke seg som gullgravere i Klondike, var det bare ca. 30 prosent som klarte den krevende turen dit. I løpet av de tre årene med intens gullgraveraktivitet fant rundt 13 prosent gull [1]. Martin var blant de heldige.

Kilde:

[1] Larsen, F. (2023). Gullrushet i Klondike, Aftenposten historie, 2023(4), 53-63. 

Hjemme i Norge ventet forloveden Inger Roth. Martin og Inger giftet seg torsdag 14. juni i 1900. Forloverne var brødrene hans, Thore og Fredrik. Mange gjester var invitert til feiringen i det nye huset.

Tyveri under bryllupsfeiringen

Det var godt kjent både i familien og lokalsamfunnet at Martin Wølstad hadde blitt rik på å grave etter gull. Dagen etter bryllupsfesten oppdaget han at flere verdisaker, deriblant en gullklump, var blitt stjålet. Da han anmeldte tyveriet til politiet, oppgav han  søskenbarnet, Filip Oftedahl, som mistenkt gjerningsmann. 

Tyveriet ble omtalt i flere aviser landet over. Den 16. juni ble hele hendelsen detaljert beskrevet i Stavanger Aftenblad under overskriften: Kjæmpetyveriet. Den mistænke arresteret.
Bankbogen, værdipapirerne og guldet gjenfundet. Ingressen fanger også opp at dette er en hendelse utenom det vanlige: Det mystiske kjæmpetyveri hos Klondykemanden Martin Wølstad var naturligvis eneste samtaleemne over hele byen igaaraftes, da "Aftenbladet" var kommet med den sensationelle nyhed.

Filip Oftedal var den skyldige. Han ble dømt til straffarbeid i tolv måneder for ugjerningen og sendt til Botsfengselet i hovedstaden. Dommen mot han ble avsagt den 26. juli, altså rundt fem-seks uker etter tyveriet. Martin fikk igjen nesten alt han ble frastjålet bortsett fra 20 kroner som Filip hadde brukt på blant annet øl og transport med karjol. Etter å ha sonet flere fengselsstraffer valgte Filip å utvandre til Amerika i 1906. Som årsak til utvandringen oppga han «liden fortjeneste».

Klondike på Tasta

I 1900-folketellingen for Hetland er Martins yrke oppgitt å være «Formue». Men det går også frem at det er en viss drift på gårdseiendommen. De har satt poteter eller sådd korn som er innhøstet. I tillegg har de har frukthage samt noen dyr. Eiendommen er både i panteregisteret og i branntaksprotokollen omtalt som «Klondike» og «Klondyk». Mest sannsynlig er det Martin som har bestemt dette navnet. I den tinglyste skylddelingsforretningen hvor Martin var til stede, står det avslutningsvis «at den skyldsatte Parcel skulle kaldes 'Klondik'».

I 1910 var Martins yrke kjøpmann. Han og Inger var blitt åttebarnsforeldre, og de hadde barnepike og tjenestepike boende i huset. Blant barna var det to tvillingpar. Ti år senere var Martin «rentenist» og far til elleve. Han og konen ble boende på Klondike på Tasta livet ut. I lokalsamfunnet gikk han under navnet «Gullmaen».