Trygge havner i fiskeridistriktene

Slik ble havneforholdene på Hebnes, på vestkysten av Karmøy, beskrevet i et brev til Havnedirektøren i 1906. Fisket var viktig for folk der, da gårdsdrift alene ikke ga tilstrekkelig utkomme. Det var om lag 20 større båter på stedet, og fisket ble drevet året rundt, til tross for at det ofte var både farlig og vanskelig å komme på sjøen. Båtene måtte trekkes opp på ei steinstrand i ei åpen bukt ut mot storhavet.

Engasjert lokalbefolkning 

Brevet var skrevet av en lokal stortingsrepresentant og var undertegnet av 130 oppsittere på gårdene som hadde sine båter på denne stranda. Situasjonen ble oppfattet som alvorlig. De siste årene hadde det vært et rikt torskefiske i havet her, men mangel på skikkelig havn gjorde det vanskelig å ta i bruk større båter og i det hele tatt å komme på̊ sjøen.

Flere ganger tidligere hadde folk her skrevet til Havnedirektøren og bedt om en forbedring av ”landingsforholdene” på stedet. Havnedirektoratet hadde da også fulgt opp med å foreta undersøkelser og lage planer. Det var imidlertid mange andre steder langs kysten som konkurrerte om å få myndighetene til å utbedre havneforholdene. Trolig som et ledd i å fremme sin sak, sendte så oppsitterne i 1907 inn et fotografi som viste båtstøa der hebnesbåtene måtte settes på land. På dette bildet kunne Havnedirektøren se de fleste menn i arbeidsfør alder med båtene som brukte båtplassen på Hebnes. De hadde altså engasjert en fotograf og stilt opp for å dokumentere sine arbeidsforhold rent visuelt.

Vi vet ikke om det var dette bildet Havnedirektøren falt for, men oppsitterne på Hebnes vant fram med sitt ønske. I 1914 startet arbeidene med bl.a. anlegg av en hundre meter lang molo i bukta.

Gravde ut nytt havnebasseng

Skikkelige havneforhold er en forutsetning for en effektiv fiskerinæring. Spesielt fra slutten av 1860­ åra prioriterte derfor Havnedirektoratet utbygging og forbedring av fiskehavner. Dette arbeidet inngikk i det generelle arbeidet for å forbedre landets infrastruktur som staten sto for fra 1850­-åra og framover. Det innebar bygging av veier og kanaler og anleggelse av jernbaner og telegraflinjer. Dette var offentlige tiltak som ble ansett som viktige for næringslivets utvikling, for lettelse av folks dagligliv rundt om i landet og mer generelt for en modernisering av samfunnet.

Langs hele kysten var det å kunne delta i fisket svært viktig for folk. Mange steder var imidlertid dårlige havneforhold en begrensning om været var dårlig, eller om en ønsket å ta i bruk større båter. Dette gjaldt på Hebnes og det gjaldt på Sandve, et annet lite sted på Karmøy, et par kilometer lenger sør. Også her var havneforholdene vanskelige. En hadde bare noen båtstøer på ei steinete strand, og ved uvær måtte båtene ofte trekkes over land om lag fem kilometer sørover til Skudeneshavn eller nesten ei mil nordover til Åkrehamn om en ville delta i fisket.

I 1870­-åra ble det fra lokalt hold tatt initiativ til forbedring av havneforholdene på Sandve. Etter at det i 1890­-åra ble anlagt en ca. 50 meter lang molo i bukta, ble det fremmet planer om utvidelse av havna, og en endte opp med en ganske drastisk og omfattende plan. Denne gikk ut på at det skulle lages en kunstig havn på stedet. Det skulle graves ut et basseng på land like innenfor bukta som hit­til var nyttet for båtplasser. Bassenget skulle omgis av kaier i 180­-meters lengde og ha en dybde på 2,5 meter med en bred innseilingsrenne. Planløsningen framgår av kartet som er utarbeidet i 1911 etter at anlegget var ferdig. Arbeidet med havnen, som var beregnet å gi plass til 37 båter, startet i 1898 og varte til 1906.

Fotodokumentasjon av utbyggingen

Dette var et omfattende arbeid med et budsjett på kr.165 000. For å dokumentere planene og framdriften i arbeidet ble det utarbeidet detaljerte tegninger, kart og rapporter. Dessuten hyrte Havnedirektoratet Carl Kørner til å dokumentere arbeidet fotografisk. Dette gjorde han bl.a. med tre store oversiktsbilder som ble sendt inn til Havne­direktøren og som nå inngår i Havnedirektoratets arkiv i Riksarkivet. Disse tre fotografiene er tatt fra samme sted og gir et godt inntrykk av arbeidet med dette anlegget. Det første bildet er tatt tidlig under arbeidet og viser konturene av bassenget som skal utgjøre den ferdige havnen. På neste bilde ser vi at kaiene er i ferd med å bli bygd. En jordvoll holder fortsatt havet ute, men en pumpe må bidra til å holde bassenget noenlunde tørt.

Det siste bildet viser så den ferdige havna i 1904.

Bildene ble sendt inn til Havnedirektoratet, og det er tydelig at en der var fornøyde og stolte over dette anlegget som utvilsomt måtte regnes som stor ingeniørkunst. Etter å ha mottatt bildene som viste det ferdige anlegget i 1904, lånte havnedirektøren dem ut til Stortingets næringskomite. I følgebrevet skrev havnedirektøren:

"Anlægget i Sandvedstranden paa Jæderen blev sidste høst saavidt færdigt, at det kunde tillades taget i brug under det sildefiske, som paagaar nu. Da jeg antager, at det vil interessere den ærede komites medlemmer at se, hvordan en godt dækket havn kan være belagt under fisket, tillader jeg mig hoslagt at oversende to fotografier af stedet. Det bemerkes, at det havneareal, som sees paa billederne, er helt udgravet i stranden, og at man ikke ser noget av den molo, som er bygget udenfor."

Vi får tro at komiteen fant det interessant å se resultatet av det arbeidet som Stortinget hadde bevilget penger til. I hvert fall fikk Havnedirektoratet bildene tilbake fra Stortinget tre uker senere. Det går fram av direktoratets brevjournal.

Tidlig eksempel på systematisk fotodokumentasjon

Også rent fotohistorisk er disse bildene interessante idet de utgjør et tidlig eksempel på systematisk fotodokumentasjon. Introduksjonen av prefabrikkerte fotografiske glassplater på 1880­-tallet hadde i praksis åpnet for bruk av fotografi til denne typen dokumentasjon. Disse nye ”tørrplatene” gjorde det mulig å fotografere utendørs uten å måtte frakte med seg mørkeromsutstyr. Da en på denne tiden dessuten fikk bedre og enklere kameraer, ble det mer aktuelt å nytte foto som ledd i dokumentasjonen av framdriften ved anleggsvirksomheter, som for eksempel på̊ Sandve. Fortsatt var likevel fotografering ikke noe for hvem som helst. Det er i så måte betegnende at oppsitterne på Hebnes trolig engasjerte en fotograf fra Skudenes, Ketura Jacobsen, for å få dokumentert sin båtplass, mens Havnedirektoratet engasjerte Carl Kørner, en vel­ kjent fotograf fra Stavanger, til å dokumentere hvordan arbeidet skred fram på Sandve.

Nå, hundre år senere, nyttes Sandve havn mest av fritidsbåter, men anlegget betydde utvilsomt mye for utviklingen av fiskerinæringen i området, for­ uten at den skapte tryggere og enklere arbeidsforhold for alle som deltok i fisket her.

Arbeidene som ble utført på Hebnes og Sandve, er bare to av flere hundre større og mindre prosjekter langs kysten der Havnedirektoratet har bidratt til å forbedre livsvilkårene for kystfolket. Bedre havner gjorde det både enklere og tryggere å kunne reise til og fra stedet og å delta i fiske med større båter.

Artikkelen er skrevet av historiker og førstearkivar Kåre Olsen.

Kilder:

Riksarkivet: Havnedirektoratets arkiv: kopibøker, journaler, sakarkiv eske 80–83 og 384 samt fotografier. 

Litteratur:

M. Leegaard: Havnevæsenets historie, Kristiania 1914.

Denne artikkelen bygger i all hovedsak på Kåre Olsens artikkel ”Dokumentasjon og estetikk. Havnevesenets fotosamling” i Bildet lever! Bidrag til norsk fotohistorie 5, Oslo 1989.