ENG

Odvar Nordli

Intervjuet med Odvar Nordli ble gjennomført 24. juni 2005. Intervjuet inngikk som en del av prosjektet til Muntlige kilder til studiet av endringer i norsk politisk kultur 1975-1990. Odvar Nordli ble intervjuet av forsker Trond Bergh, professor Even Lange og professor Helge Pharo.

 

Odvar Nordli, f. 3. november 1927 i Stange, Hedmarken. Politiker.

Odvar Nordli er tidligere stortingsrepresentant, parlamentarisk leder, statsråd og statsminister for Arbeiderpartiet.  

Nordli startet sin politiske karriere som lokalpolitiker i Stange i en alder av 23 år, da han ble valgt inn i kommunestyret og ble varaordfører. Han var i tillegg formann i Hedmark AUF fra 1951 til 1961. I 1961 ble Nordli rikspolitiker da han ble valgt inn på Stortinget. I sine to første perioder satt Nordli i kommunalkomiteen, og etter stortingsvalget i 1969 ble han formann i sosialkomiteen.[1]

Trygve Bratteli fikk ansvaret med å danne en ny regjering i 1971, etter Borten-regjeringens avgang. Nordli ble utnevnt til kommunalminisiter. Nordli arbeidet for en desentralisering av politiske avgjørelser, et inkluderende arbeidsliv og bedriftsdemokratisering.[2] Bratteli-regjeringen gikk av som følge av nederlaget i EF-avstemmingen i 1972, og ble etterfulgt av en sentrumsregjering ledet av Lars Korvald. Stortingsvalget i 1973 var dramatisk. Høyre og Arbeiderpartiet gikk kraftig tilbake og både Sosialistisk Valgforbund og Anders Langes Parti kom inn på Stortinget. Arbeiderpartiet hadde en tilbakegang på 11,2 prosent.[3] SV og Ap fikk allikevel parlamentarisk flertall og Bratteli fikk igjen oppgaven med å danne regjering. Nordli satt ikke i regjeringen, men ble isteden parlamentarisk leder. Han nøt stor tillit i stortingsgruppen og blant partiets mange pragmatiske tillitsvalgte, men oppnådde ikke å bli Brattelis selvskrevne etterfølger.[4]

I 1974 annonserte Bratteli at han ville gå av som partiformann på partiets landsmøte i 1975. Han utpekte ingen etterfølger, noe han mente partiets organer måtte ta seg av. Men partiet hadde problemer med å enes om en kandidat, og det ble en hard formannsstrid mellom Nordli og Steen. Steen ble ansett som venstresidens kandidat, mens Nordli var kandidat for sentrum-høyre. Selv om denne inndelingen var forenklet, ble de to kandidatene symboler for hver sine grupperinger.[5] Løsningen ble en skisse Einar Gerhardsen la frem forut for landsmøtet, der han gikk inn for en deling med Steen som partiformann og Nordli som statsministerkandidat. Innstillingen ble enstemmig vedtatt på partiets landsmøte i 1975.[6] Mange fryktet at denne deling ville skape to maktsentra i partiet, som ville stille sterke krav til nært samarbeid. Bratteli satt på ”oppsigelse” som statsminister, og ventet til januar 1976 med å gå av som statsminister. Nordli-regjeringen ble utnevnt 15. januar 1976. De som fryktet for maktdelingen i partier skulle få rett, og sprikende uttalelser mellom parti og regjering skulle etter hvert prege den politiske hverdagen. Dette førte blant annet til at Steen gikk inn i regjeringen som handelsminister etter det dårlige kommunevalget i 1979.[7]

Nordlis statsministerperiode var preget av både medgang og motgang. Nordli fremstod som en folkelig statsminister, og var godt likt i store deler av partiet.[8] 

Under Nordli ble en rekke nye rettigheter innført. I 1977 ble arbeidsmiljøloven vedtatt, i 1978 kom loven om selvbestemt abort, og samme år ble det innført en ny sykelønnsordning som sikret arbeidstagerne sykelønn tilsvarende egen arbeidsinntekt. Under Nordli ble også den 200 mils økonomiske sonen opprettet og ”gråsoneavtalen” om rettigheter i Barentshavet ble fremforhandlet med Sovjetunionen.[9]

Nordli-regjeringen fortsatte den ekspansive økonomiske politikken som ble iverksatt under Bratteli, med motkonjunkturpolitikken, ”kleppe-pakker”, pris- og lønnsstopp og kombinerte inntektsoppgjør. Dette var tiltak som var iverksatt for å holde oppe den økonomiske veksten og holde arbeidsledigheten lav i hva man trodde var en midlertidig internasjonal konjunkturnedgang.

Nordli-regjeringen la om til en mer restriktiv økonomisk politikk i 1978. Statsbudsjettet for 1979 var det strammeste på årtier. Regjeringen oppmyket også rentekontrollen, og et renteutvalg ble i 1978 oppnevnt for å se på muligheten til å legge om rentepolitikken. Dette ble fulgt opp i 1980, da regjeringen varslet en mer fleksibel rente. Regjeringen varslet også omlegging av boligpolitikken.  

Sikkerhetspolitikken fikk også stor oppmerksomhet og synliggjorde meningsforskjellene innad i Ap. I 1979 fattet NATO ”dobbeltvedtaket”, som innebar utplassering av mellomdistanseraketter i Europa hvis ikke Sovjet reduserte eller fjernet sine SS-20 raketter. Motstanden mot vedtaket var stor i deler av Ap og kom til å prege partiet i årene som fulgte.

En annen problemsak var utbyggingen av Alta-vassdraget. Utbyggingen ble vedtatt 30. november, men motstanden fortsatte i to år. Saken endte med at politiet gikk hardt til verks mot demonstrantene, og fjernet dem med makt. Utbyggingen ble til slutt gjennomført, men Nordli har selv gitt uttrykk for at dette var en av de vanskeligste sakene i hans tid som politiker. Miljøpolitikk gjorde sin inntreden på 70-tallet og motsetningene mellom vekst og vern ble aktualisert innad i Arbeiderpartiet og samfunnet for øvrig.

Arbeiderpartiet og Nordli-regjeringen greide å gjenreise velgernes tillit til partiet ved valget i 1977, og partiet oppnådde en oppslutning på 42,3 prosent. Stortingsvalget i 1977 var også preget av at de borgerlige partiene hadde samlet seg om et regjeringsalternativ og Høyres fremgang. Denne trenden fortsatte ved kommunevalget to år senere, mens Ap gikk sterkt tilbake. Dette medførte til en omdannelse av Nordli-regjeringen, men misnøyen i partiet var sterk. Nordli bestemte seg for å sitte frem til Aps landsmøte i 1981, men hans helsesituasjon og ytre press fremkyndet prosessen. I februar 1981 gikk Nordli av som statsminister. Han ble sittende en periode til på Stortinget i forsvarskomiteen. I 1985 ble Nordli fylkesmann i Hedmark og ble værende i stillingen frem til 1993. Han var også medlem av Den norske Nobelkomité i perioden 1985-1996.[10]
________________________________________________________________________________________________________
[1] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=ODNO&aid=810
[2] Første oppgave for Nordli – Desentralisering av de politiske avgjørelser”, Arbeiderbladet, 17.3.1971 og ”Regjeringen vil utvide demokratiet – Forslag før sommeren om å få bedriftsforsamlinger”, Arbeiderbladet, 25.3.1971.
[3] Jostein Nyhamar, ”Arbeiderbevegelsens historie i Norge bind 6 – Nye Utfordringer 1965-1990”, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1990, ss.202.
[4] Store norske leksikon, snl.no, Steinar Hansson, 2010-10-29, http://www.snl.no/.nbl_biografi/Odvar_Nordli/utdypning
[5] Nyhamar, 1990, 304-307.
[6] Nyhamar, 1990, 309.
[7] Nyhamar, 1990, 313-314.-
[8] Nyhamar, 1990, 318.
[9] Store norske leksikon, snl.no, Steinar Hansson, 2010-10-29, http://www.snl.no/.nbl_biografi/Odvar_Nordli/utdypning
[10] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=ODNO&aid=810

 

Intervjuet

Last ned fritt tilgjengelig intervju fra 24.06.2005

Tema i intervjuet