Kåre Kristiansen

Kåre Kristiansen, f. 11. mars 1920 i Bergen, død 3. desember 2005. Politiker.[1]

Kåre Kristiansen var en sentral skikkelse både i Kristelig Folkeparti og norsk politikk. Kristiansen var stortingsrepresentant og parlamentarisk leder, statssekretær og statsråd, og leder i Kristelig Folkeparti. Han ble ansett for å tilhøre høyresiden i KrF, og var en sterk pådriver for et bredt borgerlig samarbeid med Høyre og Senterpartiet. Både KrFs ideologiske kurs og samarbeidsformen partiet skulle ha med Willoch-regjeringen preget hans tid som partileder.

Kristiansen begynte sin politiske karriere i lokalpolitikken. Han var medlem av Nesodden kommunestyre i perioden 1951-1967, og i perioden 1957-1960 var Kristiansen leder i Akershus KrF. Utover på 50-tallet fikk Kristiansen også tillit i rikspolitikken, og han var i perioden 1953-1954 medlem av KrFs landstyre og leder av Kristelig Folkepartis Ungdom. I 1961 ble Kristiansen nestleder i KrF, en posisjon han beholdt frem til han ble partileder i 1975. I tillegg til sin politiske karriere hadde Kristiansen også en yrkeskarriere i NSB.[2]

I 1965 fikk de fire borgerlige partiene parlamentarisk flertall på Stortinget, og dannet en flertallsregjering ledet av senterpartimannen Per Borten. I perioden 1965-1969 var Kristiansen statssekretær for Egil Aarvik i Sosialdepartementet, og bidro blant annet i arbeidet med innføringen av folketrygden. I 1969 kom han i posisjon som vararepresentant på Stortinget, og møtte for Aarvik frem til Borten-regjeringens avgang i 1971.[3] Etter EF-avstemningen ble KrFs partileder, Lars Korvald, statsminister for landets første sentrumsregjering, som satt frem til stortingsvalget i 1973. Kristiansen fryktet en politisk kursdreining mot venstre, og kjempet hardt for at KrF ikke sa nei til et fremtidig samarbeid med Høyre, slik Venstre hadde gjort.[4] I 1973 ble Kristiansen valgt inn som fast representant for Oslo og satt sin første periode som leder i Sosialkomiteen, og to år senere ble han valgt til KrFs partileder.[5] I 1969 hadde Arbeiderpartiet programfestet selvbestemt abort og striden om selvbestemt abort skulle prege Kristiansen tid i Sosialkomiteen. For KrF ble motstanden mot selvbestemt abort en sentral sak for partiet. 

I 1977 trakk Kristiansen seg som stortingsrepresentant og partileder, men gjorde politisk comeback i 1979, da han på nytt ble partileder. Ved stortingsvalget i 1981 ble han igjen stortingsrepresentant og leder for Stortingets Utenrikskomité.[6]

På KrFs landsmøte i 1981 vedtok KrF at partiet ikke ville sitte i en regjering som ikke arbeidet for en endring av loven om selvbestemt abort, som ble vedtatt i 1978. Kristiansen var selv skeptisk til dette vedtaket, og ble i årene frem til omdannelsen av Willoch-regjeringen i 1983 en pådriver for at KrF skulle søke regjeringsmakt.[7] Høyre og KrFs landsmøtevedtak ble avgjørende for at regjeringsforhandlingene i 1981 mislyktes, og at Høyre dannet regjering alene. 

Forholdet mellom Kåre Kristiansen og Kjell Magne Bondevik var til tider anstrengt på 1980-tallet, og særlig spørsmålet om regjeringssamarbeid med Høyre var problematisk.  I 1983 skiftet de to roller i partiet, Bondevik ble partiets nye leder, mens Kristiansen ble parlamentarisk leder.

Som leder av Utenrikskomiteen ble Kristiansen av sitt eget parti utpekt som kandidat til utenriksministerposten, da Willoch-regjeringen ble omdannet til en tre-partiregjering i 1983. Dette ville ikke Willoch akseptere og fikk støtte fra Sp.[8] Hovedgrunnen var Kristiansens klare støtte til Israel, et engasjement som stod sentralt i hele hans politiske karriere. Kristiansen fikk i stedet ansvaret for Olje- og energidepartementet. Sentralt i Kristiansens tid som statsråd var spørsmålet om utbygging av Mongstad-feltet. Her var det stor uenighet i regjeringen, og det ble et flertall på Stortinget bestående av KrF, Sp og Arbeiderpartiet som gikk inn for utbyggingen. Mongstad-utbyggingen skulle senere vise seg å bli et pengesluk, med store overskridelser.[9] Under Kristiansen ble det også forhandlet om to store gassavtaler, Sleipner-avtalen med Storbritannia og Troll-avtalen med Frankrike. Andre viktige saker for Kristiansen var striden i regjeringen angående operatørskiftet på Statfjord og mer generelt graden av utenlandsk involvering i norsk oljevirksomhet og omorganiseringen av Statoil. 

Etter at Willoch-regjeringen gikk av i mai 1986, gikk Kristiansen tilbake til Stortinget og satt perioden ut i Justiskomiteen. Etter 1989 gikk Kristiansen ut av rikspolitikken, men han fortsatte sitt engasjement både for Israel og KrF. I 1991 ble han medlem av Nobelkomiteen, men trakk seg i 1994 i protest mot at Yasir Arafat ble tildelt Nobels fredspris sammen med Shimon Peres og Yitzak Rabin.[10] 
__________________________________________________________________________________________________
[1] Store norske leksikon, snl.no, Redaksjonen, 2010-12-16
[2] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=K_AKR
[3] Store norske leksikon, snl.no, Redaksjonen, 2010-12-16
[4] Kåre Olav Solhjell, Tru og makt: Kristelig Folkepartis historie 1933-2008, Det Norske Samlaget, Oslo, 2008, ss. 267.
[5] Store norske leksikon, snl.no, Redaksjonen, 2010-12-16
[6] http://stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Representantene/Representantfordeling/Representant/?perid=K_AKR
[7] Kåre Olav Solhjell,  Tru og makt: Kristelig folkepartis historie 1933-2008, Det Norske Samlaget, Oslo 2008, ss. 356-357 og ”Det tok han fire år å nå målet,  Bergens Tidende, 30.5.1983.
[8] Ragnar Holst Larsen, Borgerlig samarbeid 1977-1983: Ultimatum og pragmatisme i et politisk samarbeid, Masteroppgave i historie, høsten 2009, Universitetet i Oslo, ss. 112.
[9] Hvem, Hva, Hvor. Aftenpostens aktuelle oppslagsbok for 1985, Schibsted, Oslo 1985, ss. 105 og  Berge Furre, Norsk historie 1914-2000: Industrisamfunnet – frå vokstervisse til framtidstvil, Det Norske Samlaget, Oslo 2000, ss. 287
[10] Store norske leksikon, snl.no, Redaksjonen, 2010-12-16