bymisjon7

Kirkens bymisjon 150 år

"Foreningen for indre Mission i Christiania" ble stiftet 22. januar 1855. Ifølge vedtektene skulle medlemmene bidra til Guds rikes utbredelse der, "hvor aandelig Vankundighed og moralsk Fordærvelse synes at kræve en mer udstrakt Sjælepleie, end Kirken under sin nuværende Organisation er i stand til at yde".

Fra kriseløsning til veltilpasset samarbeidsorgan

Opprettelsen hadde sin bakgrunn i synet på at det hersket en nødstilstand i kirken: det var sjelenød, kirkenød og embetsnød. Fordi dette var en kriseløsning og et unntak fra den kirkekelige orden, skulle foreningens virksomhet begrenses til det område hvor oppgavene var uoverkommelig for prestene.

Blant de 55 som var tilstede på det konstituerende møtet, var det foruten håndverkere, lærere og offentlig ansatte, en betydelig gruppe med teologer. Gisle Johnson, som da var lektor i teologi, ble foreningens første formann. Hans strengt konfesjonelle og ortodokse evangelisk lutherske kristendom kom til å prege generasjoner av prester og kristenfolk. I dag fremstår Kirkens Bymisjon som en bevegelse som står teologisk et godt stykke fra Gisle Johnson.

Etter vedtektene skulle foreningen konsentrere seg om forkynnelsen. Fattigpleien kom i stand i 1862, etter flere års forberedelser. Den skulle for det meste skje ved husbesøk. Målet var å stimulere/veilede til selvhjelp, bidra til sysselsetting og om nødvendig gi gaver. Ved revisjon av vedtektene i 1894 ble "kristelig Kjærlighedsgjerning" nevnt i formålsparagrafen, og ved en ny revisjon i 1917 ble "socialt arbeide" tatt med som en parentes.

I 1950-årene trådte Oslo Indremisjon inn i den sosialmedisinske sektor. Den gamle veldedighetstanken ble i stor grad forlatt til fordel for et profesjonelt sosialt apparat. Særlig merkbart ble dette etter at Oslo Indremisjon i 1971 ble omgjort fra medlemsorganisasjon til en stiftelse med styre og representantskap. Tyngdepunktet ble flyttet fra forkynnelse og sjelesorg med sosialetisk konsekvens til sosialmedisinsk virksomhet på kristen grunn. Da stiftelsen i 1985 skiftet navn til Kirkens Bymisjon, fremsto den som et identitetssterkt og veltilpasset samarbeidsorgan for velferdsstaten - midt i samfunnet og midt i kirken. Etter 1988 er det blitt etablert bymisjon i 10 andre norske byer.

Oslo Bymisjon er i 2005 engasjert i drift av eldresentre og sykehjem, prostitusjonstiltak, arbeidsmarkedstiltak, rusbehandling, psykisk helsevern, frivillighetssentraler og tilbud for barn og unge, for å nevne noe. Den driver cirka 40 ulike tiltak og virksomheter med en stab på omtrent 1100 fast ansatte og 800 frivillige medarbeidere. Budsjettet er på rundt 580 millioner kroner.

Arkiv og tilgjengelighet

Arkivet etter Kirkens Bymisjon utgjør 46 hyllemeter, etter avleveringer i henholdsvis 1996 og 2002.

Det er det største privatarkivet i Statsarkivet i Oslos arkivbestand. Dessverre er den eldre delen av arkivet frem til midten av 1890-årene for det meste gått tapt. Det er bare bevart spredte arkivstykker, blant annet trykte årsberetninger tilbake til 1858. Det avleverte arkivet består av hovedserier med styreprotokoller fra 1894, kopibøker tilbake til 1891 og journaler for årene 1903 til 1927. Saksarkivet går frem til 1990-årene, og til dette foreligger arkivnøkkel som er tatt i bruk cirka 1960. Arkivet inneholder dessuten en rekke andre arkivserier med forskjellige protokoller/saker etter den mangfoldige virksomheten. Tilgjengeligheten til arkivet er regulert gjennom en avtale mellom Kirkens Bymisjon og Statsarkivet i Oslo: arkivmateriale yngre enn 60 år lånes ikke ut uten skriftlig tillatelse fra Kirkens Bymisjon. Personer som ønsker adgang, skal på forhånd sende begrunnet søknad til bymisjonen.

årsberetning for 1858 foreningen for den indre misjon i christiania

Den trykte årsberetningen for 1858 er det eldste dokumentet i arkivet etter Kirkens Bymisjon. Det året ble teologen Nils Jakob Jensen Laache kalt til å være foreningens første indremisjonær, og han kom til å utfolde seg gjennom sin vidløftige sjelesørgergjerning og "polemiske Bibellæsninger". Christiania var i sterk vekst, og sto foran en innlemmelse av forstedene med sine 9000 sjeler. En spesiell nød skapte også bybrannen i april det året, da 1500 mennesker ble husville.

Fra arkivet

Bymissionæren, ukentlig organ for Kristiania Indremission, utkom fra 1887 med den samme begrunnelse som for opprettelsen av foreningen 30 år tidligere: alle de oppgaver prestene og den offisielle kirke ikke rakk over. Ved siden av å være et tradisjonelt oppbyggelsesblad, var det opptatt av sosiale forhold ute i verden. Et eksempel er fokuseringen på Fridtjof Nansens arbeid mot hungersnøden i Russland 1921/1922. Bymisjonæren (fra 1929) skiftet i 1951 navn til det mer kulturåpne og mer internasjonalt orienterte Vår Kirke, som ble nedlagt i 1982.

bymisjon2

Mange av innførslene i journalen omhandler Calmeyergatens Misjonshus. Det var lenge Skandinavias største forsamlingslokale med plass til nesten 5000 mennesker. Kristiania Indremisjon overtok det i 1898. Det ga plass til en rekke store møter, blant annet samlet vekkelsen i 1905 og 1906 fullt hus kveld etter kveld. Også Christian Michelsen talte fedrelandets sak der. Dessuten ble det flittig benyttet til konserter. Under okkupasjonen ble det rekvirert av tyskerne, og var lenge lagerlokale inntil det endelig ble revet i 1972.

bymisjon3

Den enorme innflyttingen til Kristiania frem mot utbruddet av første verdenskrig i 1914 skapte press på menighetene. Det oppsto igjen en kirkelig nødstilstand. Dessuten satte krigens dyrtid store krav til indremisjonens fattigpleie som resulterte i noen rekordår for utdelinger. Høykonjunkturen frem til sammenbruddet i økonomien i 1920 ga grobunn for spekulasjoner, men de færreste ble rike. En fattigbok kan dokumentere utdelinger som ble foretatt i Paulus menighet i 1915.

bymisjon4

Fattigpleien utviklet seg etterhvert til et omfattende sosialt arbeid. Til hvert tiltak knyttet det seg ofte en eller flere kvinneforeninger som i stor grad sørget for økonomiske bidrag. Ellers var det viktig for all virksomhet med tilsig av gaver fra foreningens medlemmer, anonyme givere, legater og testamenter, innsamlinger m.m. Blant de faste giverne fantes kongefamilien som til julen 1936 ga 500 kroner.

bymisjon5

Indremisjonsarbeidet i Oslo fortsatte stort sett i de samme spor under den tyske okkupasjonen. Det sosiale arbeidet ble tilpasset de behov som krigen skapte. Det ble utdelt mindre klær, sko og møbler; til gjengjeld ble hjelpen konsentrert om andre viktige livsnødvendigheter. Det bekrefter et utførlig regnskap over utdeling av kontanter, brenselsbilletter etc., som ble ført ved kapellet på Engelsborg ved Carl Berners plass som indremisjonen tok i bruk under okkupasjonen.

bymisjon6

Byens vakre fasade hadde en bakside, men bakom levde det mange mennesker som hadde det vondt. Gjennom brosjyrer, henvendelser, Oslo-aksjonen og regelmessige høstinnsamlinger forsøkte Oslo Indremisjon å få frem at nye oppgaver ventet, og at den ennå ikke hadde nådd så langt som den gjerne ville. På trappene sto blant annet en intensivering av arbeid blant unge lovovertredere. Dette var i begynnelsen av 1950-årene, samtidig med at nye og folkerike boligstrøk vokste frem i Oslos utkanter.

bymisjon7

Gatemisjonen var da den ble stiftet i 1913 først og fremst opptatt av alkoholikere og hjemløse, men også prostituerte. Den kunne bygge på erfaringer fra sosiale tiltak som Magdalenastiftelsen, Midnattsmisjonen og Ebenezer på slutten av 1800-tallet. Frem til 1950 holdt Gatemisjonen til i Hegdehaugsveien 1, da den ble flyttet til et mer egnet hus – Tilfluktshjemmet – i Louises gate 30. En legendarisk kvinneskikkelse i gatemisjonen var Laura Nadheim, som døde på jobb i 1967, 64 år gammel. Da hadde hun arbeidet blant de prostituerte i nesten 40 år. Hun kunne tilbringe nesten 240 netter i året på "strøket", langs kaiene og på båtene. Tusenvis av jenter passerte Tilfluktshjemmet for kortere eller lengere opphold. Laura Nadheim ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1963.

bymisjon8

Husbåten, en losjibåt for uteliggere med 41 senger ved utløpet av Akerselva, ble åpnet i 1961. En husbåt nr.2 fulgte snaue to år senere. Dette var et av de mest dristige resultatene av samarbeidet mellom Oslo Indremisjon og kommunen. Behovet var stort; den første måneden varierte tallet på hussøkende til båten fra 7 til 23 hver dag, til sammen 452 mann (inklusiv gjengangere)! Sluttstrek for et stykke sosialpolitikk i Oslo ble satt 13. januar 1984. Da var det de siste årene blitt opprettet andre og bedre bo-tilbud og herberger.

bymisjon9

Kirkens SOS er en døgnåpen diakonal krisetelefon og et selvmordsforebyggende tiltak som betjenes av frivillige. Den så dagens lys i 1974 og kunne bygge videre på erfaringer fra Kirkens Nattjeneste. Inspirasjon hentet den fra virksomheten som presten Chad Varah i London begynte i 1953, og som gikk verden rundt under navnet "The Samaritans". Han satte inn en annonse i en avis der han ba folk ringe ham før de tok livet sitt. Responsen var enorm, og han startet deretter med veiledning av frivillige til telefontjenesten. Kirkens SOS har i dag 1200 frivillige medarbeidere fordelt på sentre i 13 byer som hvert år mottar mer enn 160 000 henvendelser.

bymisjon10

Kildehenvisninger

  • Kirkens Bymisjon, Xa. Årsberetninger 1, 1858 - 1950
  • Kirkens Bymisjon, Xb. Bymisjonæren/Vår Kirke 12, 1922
  • Kirkens Bymisjon, Ca. Brevjournaler 1, 1903 - 1906
  • Kirkens Bymisjon, Ro. Diverse regnskapsbøker 1, 1904 - 1959, fattigbok 1915 - 1919
  • Kirkens Bymisjon, Ro. Regnskapsbøker 2, 1902 - 1955, gavebok 1928 - 1937
  • Kirkens Bymisjon, Ro. Diverse regnskapsbøker 1, 1904 - 1959, Engelsborg 1942 - 1947
  • Kirkens Bymisjon, O. Diverse 1, 1890 - 1955
  • Kirkens Bymisjon, Db. Saksarkiv 58, 1947 - 1989
  • Kirkens Bymisjon, Db. Saksarkiv 4, 1892 - 1983
  • Kirkens Bymisjon, Db. Saksarkiv 73, 1958 - 1989