ENG
ill. 23

Edvard Munch, Når vi døde våkner: Ulfheim og Maja i parken, tegning, 1932-33. Munchmuseet T 748.

Ingse og Edvard – et livslangt vennskap

I Riksarkivet finnes et arkiv etter familiene Vibe/Müller som inneholder en hittil nærmest ukjent korrespondanse mellom skuespillerinne Ingse Vibe og Edvard Munch. Hva forteller kildene i Riksarkivet og Munchmuseet om forholdet mellom Ingse og Edvard, og hvilke spor har Ingse Vibe satt i Munchs kunst?

En solvarm sommerdag i 1903 vandrer en ung kristianiakvinne gatelangs i Åsgårdstrand. Den søvnige lille byen har når sant skal sies ikke mange severdigheter å by på, men én attraksjon har hun ennå ikke oppsøkt; huset til den berømte kunstneren Edvard Munch. Nåja, fortsatt mer beryktet enn berømt, riktignok, uten at det legger en demper på hennes nysgjerrighet. Kanskje snarere tvert i mot. Når hun nærmer seg huset, går hun ørlite langsommere, i håp om å få et glimt av maleren. Og hun er heldig – Munch står nedenfor huset og maler, på et bilde av fire småpiker, ser det ut til. Hun stopper opp, ser på ham en stund, der han står halvt bortvendt, fordypet i motivet han har foran seg. Kvinnen lener seg mot stakittgjerdet, tar mot til seg og sier «Hei!». Munch snur seg opp mot veien. Er han irritert over avbrytelsen? Lei av å bli sett på som et rart dyr av lokalbefolkningen? Men den smilende unge kvinnen med gul bredbremmet hatt og blå sommerkjole er det vanskelig å bli irritert på. Og han er da en gentleman. Så han gir henne et «hei!» tilbake, i et litt spørrende tonefall. «Er De Edvard Munch? Nei, unnskyld meg, nå tuller jeg fælt. Jeg ser jo det. Jeg er bare litt nervøs, skjønner De.» «Ja, det er meg». Han forlater staffeliet og går opp mot gjerdet. «Og De må slett ikke være nervøs. Men De har kanskje hørt de forferdeligste ting om meg? Hvem er De, forresten?» «Å, unnskyld meg, det skulle jeg sagt med en gang. Jeg heter Ingeborg Vibe. Jeg er på sommerbesøk. Fra Kristiania.»

Dette er selvsagt ren fantasi, det finnes ikke belegg for at Ingse og Edvard traff hverandre for første gang på denne måten. I det hele tatt er det ikke svært mye håndfast materiale å forholde seg til, dersom en skal beskrive det som må ha vært et livslangt vennskap mellom de to. I Riksarkivet finnes tre postkort fra Edvard til Ingse, et kort brev, samt noen mindre skisser og et ark med hektografier, alle med litt tekst på. I tillegg sendte han henne i oktober 1905 en konvolutt med en «overraskelse» i; en slags papirsommerfugl med propell som trekkes opp av avsenderen. Når mottakeren – Ingse – åpnet konvolutten, startet propellen og sommerfuglen fløy ut, «hoch in die Luft». «Fiffi» het den, og det kan man kanskje si at den var.

Edvard Munch sommerfugl

Papirsommerfuglen «Fiffi» (foto: Odd Amundsen/Riksarkivet/arkivet etter familiene Vibe og Müller/RA/PA-1717).

Munchmuseet på sin side har ett brev, fem kort og en liten lapp fra Ingse til Edvard, alle sannsynligvis skrevet mellom 1903 og 1907. I tillegg nevner Munch henne i et par notater og i brev til Ludvig Ravensberg og Christian Gierløff. Utover dette har Ingses sønn, Titus Vibe-Müller, skrevet en liten artikkel der han blant annet kommer litt inn på forholdet mellom de to. [1]

Munchs radering av Ingse Vibe 1902
Edvard Munch: Ingse Vibe, radering, 1902?, Woll G 193.

Det ovenfor tenkte møtet mellom Ingse og Edvard er lagt til 1903. Både Arne Eggum[2] og Atle Næss[3] hevder at de møttes første gang den sommeren. I Gerd Wolls oeuvrekatalog over Munchs grafikk er imidlertid hans radering av Ingse Vibe datert til 1902[4]. Denne dateringen stammer fra den første oevrekatalogen, utgitt av Gustav Schiefler i 1907[5]. Schiefler har ganske sikkert blitt informert om trykkeåret av Munch selv. Arbeidet med katalogen pågikk fra 1902 fram til årsskiftet 1906-07, så uansett når Schiefler fikk opplysningene om denne raderingen, kan det høyst ha vært noen få år etter at den ble laget. En skulle altså tro at dateringen av trykket – og dermed også året for det første møtet med Ingse – var udiskutabel. På den annen side er det ganske mange eksempler på feilaktige etterdateringer fra Munchs hånd, og en må også ta i betraktning at han på denne tiden var plaget av et eskalerende alkoholforbruk og en generelt ustabil mental tilstand. Et eksempel på det, som i høy grad berørte Ingse Vibe, skal vi snart komme tilbake til. Men la oss først se litt nærmere på korrespondansen dem i mellom.

Se også foredraget Ingse og Edvard – et livslangt vennskap, av artikkelforfatter Magne Bruteig:

Den nevnte lille lappen er etter alt å dømme den første skriftlige henvendelsen fra Ingse til Edvard – den er iallfall den første som er datert: 29.8.1903 skrev hun: «Desværre, Deres egne bøker har jeg ikke kunnet skaffe til i dag men haaber disse gjør samme nytte. Venligst hilsen Ingstad». Hun har altså tydeligvis lånt noen bøker av Edvard, som hun skulle levere tilbake, men ikke har funnet. Det mest interessante med denne unnselige lappen er imidlertid at hun omtaler seg selv som Ingstad. Det virker ikke umiddelbart som et kallenavn hun ville brukt på seg selv. Kanskje er det riktig som Eggum antyder[6], at Munch av en eller annen grunn har kalt henne Ingstad, og at Ingeborg raskt gjorde en vri på dette og tok i bruk navnet Ingse.

I det udaterte brevet fra Ingse er temaet igjen disse lånte bøkene, som hun ikke har levert tilbake. Det er en Spyrr som har hatt dem hele tiden, men hun regner med å kunne ta dem med neste gang hun kommer til Åsgårdstrand. Og hun ber ham: «Ikke vær sint da Munch – hverken for dette eller hint – tak for i sommer – (før 15de juli).» Tydeligvis antyder hun at han har mer å være sint for enn de manglende bøkene, og når hun takker for sommeren, så er det spesifikt sommeren før midten av juli. Enten fordi det som skjedde etter denne datoen ikke er noe å takke for, eller – mest sannsynlig – at de ikke så hverandre etter det. Og igjen undertegner hun med «Ingstad».

«Masse kniver og børster»

Neste skriftlige livstegn kommer 19. august 1904, i form av et kort Ingse sender fra Sandefjord, der hun er sammen med venninnen Hildur Holland. Dette kortet fikk en lengre reise – det var innom Åsgårdstrand, Lübeck og Travemünde, før det endelig kom fram til Edvard i København. Ingse skriver: «Vi er på «tourné» altså, vi koser os verre – masse kniver og børster – ingen bare ben og skjooorte.» «Masse kniver og børster» er nok en hentydning til de – muligens – helsebringende aktivitetene i Sandefjord Bad Societeten, som var datidens fasjonable SPA-hotell. Mens «ingen bare ben og skjooorte» virker mer som en referanse til noe Ingse og Edvard har hatt moro med i Åsgårdstrand den sommeren.

Kort fra Sandefjord_Ingse Vibe
Fra Ingse Vibe, datert 19.8.1904. Munchmuseet K 1196.

Men neste sommer er det ikke bare moro[7]. Munch kom hjem fra kontinentet i en temmelig frynsete forfatning. Og bedre ble det neppe av at hans lille hus i Åsgårdstrand var et samlingssted – «hver dag og nat» - for festglade sommergjester. Ingse var en hyppig gjest, Edvards venn og kollega Ludvig Karsten var buldrende til stede, sammen med skuespillere fra hovedstaden og «kjække» karer fra «vakttjenesten» – unge menn som hadde vervet seg til tjeneste på marinebasen Håkonsvern i Horten. Norge erklærte seg uavhengig av Sverige nettopp i disse dagene, og faren for væpnet konflikt med naboen i øst var overhengende[8]. Munch omtaler alle disse mennene litt foraktelig som «kurmagere til frk Vibe». Et lite stikk av sjalusi, kanskje? «Alle tog de ind til mig, i min stue skraalet og drak de. Det gjaldt ikke at drikke formeget for mig. Ennu var intet sked – Blot ikke formeget.»

Drama på Larkollen

Men en dag skjedde det noe. De festglade bestemte seg for en seiltur på fjorden, og Munch ble med. På sjøen blåste en frisk bris, og Ingses «gule krøller flagret i søndenvinden». De krysset Oslofjorden og gikk i land på Larkollen for å innta litt mat og forfriskninger på hotellet. I 1905 var det to ganske nyetablerte hoteller på Larkollen, Røeds Hotell fra 1899 og Støtvig Hotell fra 1900. Hvilket av dem båtgjestene fra Åsgårdstrand valgte vet vi ikke, men de fortøyde båten, gikk inn i ett av dem og fikk et separat rom ved siden av spisesalen. Munch ville nemlig helst ikke møte kjente, og særlig ikke noen fra den raskt voksende flokken av «fiender» – i praksis alle dem som støttet hans eksforlovede Tulla Larsen etter bruddet – og skuddet – i Åsgårdstrand 1902 [9]. Personalet kommer med «Pjolter Kaffe Smørrebrød øl – Pjolter Vin – Vi blev hete – ». Kanskje glemte Munch sin egen formaning – «blot ikke formeget»? Så ringer matklokken og Munch hører stemmer fra spisesalen, stemmer han synes han drar kjensel på. Har fienden ankommet? Er det ham de prater om – baksnakker? Han må finne ut av dette. Han går bort til døren, bøyer seg ned. «Jeg kigget igjennem nøglehullet – Et spark, [et] stød bakfra – Som en bombe in i salen – En hel del stirrende ansikter – det var Ingse. Jeg blev fra mig selv – tog hende på mit knæ – slog hende.  Alle stirret forskrækket på mig – altså atter forgået mig tænkte jeg – atter anfald. Der blev snak i Aasgaardstrand – megen snak – prygler damer!»

Han bagatelliserer sin oppførsel ved å skylde på at han ikke var frisk, at det bare var ment som en spøk og at Ingse uansett hadde fortjent det; det var jo hun som hadde dyttet ham gjennom døren og blamert ham for gjestene i spisesalen. Men de andre må ha sett annerledes på det. Munch, som la stor verkt på å fremstå som en gentleman overfor kvinner, ble nå anklaget for å være ubehøvlet og uberegnelig. Og alt dette fra såkalte venner, som spiste hans mat og drakk hans vin! Han følte seg dolket i ryggen og såret i sjelen. Og han var grenseløst beskjemmet overfor Ingse.

Flykter til Tyskland

Noen dager senere kom Munch i et alvorlig klammeri med sin venn og beundrer Ludvik Karsten, og Åsgårdstrand ble et uutholdelig sted for ham; han nærmest flyktet hals over hode til sitt annet fedreland, Tyskland.

I midten av august 1905 sitter han på hotellrommet sitt på «Haus der Frau von Stein» i Weimar og prøver seg – med betinget hell, kanskje – som rimsmed på et kort til Ingse: «En hilsen / fra fru Stein / Hjertet var Stein / Hvor var Hr Stein? / Et Hus av Stein / En Edelstein / En Munk». Han er munken, hun er edelsteinen, er muligens en nærliggende tolkning. Iallfall virker det som et forsøk på å glatte over det som er skjedd. Fra Chemnitz sendte han så den 6.10. den før omtalte papirsommerfuglen «Fifi», uten at det ser ut til at Ingse responderte på den.

Munchs kort til Ingse, sendt fra hotellet «Haus der Frau von Stein» i Weimar i 1905 (foto: Odd Amundsen/Riksarkivet/Familiene Vibe og Müller/RA/PA-1717).

I løpet av høsten flytter han så til hotellet Werthers Garten i Weimar, og herfra skriver han i begynnelsen av november et nytt kort til Ingse. Også her styrer han unna vanskelige ting og prøver å gjøre en humoristisk kobling mellom navnet på hotellet og Goethes roman Den unge Werthers lidelser: «Ist es Werth - ein Leiden / oder Werthers  - Leiden oder Wird es ein Leiden?» («Er det verdt – en lidelse / eller Werthers – lidelse eller blir det en lidelse?»).

Denne gang kommer det prompte et svar fra Ingse: «Leidenschaft ist eine Eigenschaft die mit Leiden zu schaffen hat» («Lidenskap er en egenskap som har med lidelse å gjøre»). Tilsynelatende bare et spill med ord fra begge. Men Munchs «lidenskapelige» oppførsel på Larkollen ligger som en klangbunn bak munterheten. På den selvbevisste kvinnelige båtføreren på kortets forside har hun skrevet «Me voila!» («Dette er meg!»), og husene i bakgrunnen har hun betegnet som «Munche-hytten» og «Vibehus».

Postkort fra Ingse Vibe skrevet på tysk
Fra Ingse Vibe, datert 10.11.1905, Munchmuseet K 1197.

To "slag" i  Danmark

I Riksarkivet er det et udatert foldet brevark med to skisser av Munch – en på hver side. Den ene, "Slaget ved Bristol", refererer åpenbart til en episode i København i 1904, der Munch – helt uten grunn, ifølge ham selv – ble slått ned av den norske forfatteren Andreas Haukland utenfor hotell Bristol. Tegningen på den andre siden kan ved første øyekast synes å skildre Edvard som riser Ingse på baken. Men påskriften, som har vært tydet som «Slaget ved Bromma», uten at man helt har forstått referansen til Bromma, skal nok helt sikkert være «Slaget ved Bernina», som var akt to i dramaet med Haukland. Den revansjelystne Munch hadde gått til innkjøp av en stokk, og sammen med vennen Sten Drewsen oppsøkte han Haukland utenfor hotell Bernina. «Slag i slag – Haukland – ingangen til Bernina – Slag – min stok splintres – mit ansikt bløder – Haukland op trapperne – […]  Hvorfor slog De ikke stærkere, sa Drewsen. Stokken [var] for tynd.»[10]  Grunnen til at han sendte disse skissene til Ingse vet vi ikke, sannsynligvis må det ha vært en ledsagende og forklarende tekst som er gått tapt. Men kanskje har han følt trang til å forklare bakgrunnen for at han oppførte seg så ubehøvlet på Larkollen.

Tegning av Edvard Munch_Ingse Vibe
Tegning med påskriften "Slaget ved Bernina" (foto: Odd Amundsen/Riksarkivet/Familiene Vibe og Müller/RA/PA-1717).
Tegning med påskriften "Slaget ved Bristol" (foto: Odd Amundsen/Riksarkivet/Familiene Vibe og Müller/RA/PA-1717).

«Gud skal vide, jeg savner Dem!»

Hvor nært forhold hadde Edvard og Ingse i disse årene? Det er det vanskelig å si noe sikkert om. Brevene og kortene dem imellom er som sagt ikke mange, og heller ikke spesielt innholdsrike. De er stort sett holdt i en munter og spøkefull tone, og med referanser som er underforstått for dem, men vanskelige å tyde for andre. Men i et brev som Ingse skrev fra Åsgårdstrand 25. juni 1906 får vi et lite glimt av noe mer. Hun håper de vil treffes i løpet av sommeren, men er skuffet over at han ikke alt har kommet: «Endnu er ikke mange gjester kommet, den hyggeligste tid er snart forbi, De har forsømt Dem! Og mig.» Og over fotoet av et badehus har hun skrevet: «Gud skal vide, jeg savner Dem! Jeg husker en tur på badehuset jeg!» Enda en intern referanse, altså. Hva som skjedde på badehuset vet nok bare hun og han. Men det er setningen foran som skiller seg ut. Det ligger nesten en desperasjon i utbruddet «Gud skal vide, jeg savner Dem!».

Brev fra Åsgårdstrand_Ingse Vibe
Brev fra Ingse Vibe til Edvard Munch. Sendt fra Åsgårdstrand 25. juni 1906. Munchmuseet K 1198.

Dette året ble Ingse ansatt som skuespiller ved Nationaltheatret, og hun presiserer at «min ferie er kort i aar – den 7de August er jeg allerede i virksomhed igjen, saa mødet maa ske inden den tid.»

Men Munch kommer ikke, og bare en uke senere «purrer» Ingse igjen: «De maa komme snart, saa skal vi ha baal paa peisen og palmefest. Hilsen mange kjærlige fra Deres ven I.V.  Jeg reiser ikke til Modum saa kommer De vel hid snart?» På dette kortet har hun alliert seg med Jelka Delius, som var gift med Munchs gode venn, komponisten Fredrick Delius. Også hun oppfordrer ham til å komme: „Wann kommen Sie? […] Ich bin so viel mit Frl Vibe, mein Mann geht ins Gebirge, er ist nicht hier. –“ („Når kommer De? […] Jeg er meget sammen med frk Vibe, min mann er på fjelltur, han er ikke her.- “).

Men hverken Ingse eller Jelka fikk oppfylt ønsket sitt; for første gang på mange år kom ikke Munch til Åsgårdstrand – eller Norge – den sommeren. Når kvinner begynte å bli insisterende, trakk han seg som oftest unna. Dessuten var han opptatt med viktige portrettbestillinger i Tyskland og dekorasjonsutkast til Max Reinhardts oppsetning av Ibsens Gjengangere på Deutsches Theater i Berlin. For øvrig pleiet han sine dårlige nerver på kurhotellet «Mutiger Ritter» i Bad Kösen i Thüringen. Herfra sendte han Ingse en hilsen, med en liten tegning av det store portrettet han hadde malt av henne noen år tidligere. Teksten er kort og – for utenforstående – noe kryptisk: «Cheri mademoiselle. Æres den som æres bør – ».

Munchs hilsen til Ingse Vibe fra kurhotellet « Bad Kösen i Thüringen, sommeren 1906 (foto: Odd Amundsen/Riksarkivet/Familiene Vibe og Müller/RA/PA-1717).

Så kan det se ut som Ingse i løpet av høsten 1906 har sendt Edvard et fotografi av seg selv, for han skriver en nyttårshilsen til henne, der han takker for hennes «smukke og alvorlige profil». Videre skriver han: «Jeg sender Dem til dybe Tanker et af mig udgivet Hefte «Spillet»». Dette «heftet» er fire små vignetter trykket som hektografi[11], med uhøytidelige kommentarer til. Brevet er udatert, men han oppgir adressen til Bad Kösen, der han oppholdt seg i november og desember 1906. Hva slags dype tanker disse nokså upretensiøse illustrasjonene skulle kunne avstedkomme, er ikke så lett å forestille seg, men både tekstene og tegningene føyer seg inn i den lette og humoristiske tonen som er typisk for korrespondansen mellom dem.

Høsten1906 sender Munch en nyttårshilsen til Ingse (foto: Odd Amundsen/Riksarkivet/Familiene Vibe og Müller/RA/PA-1717).

Det siste bevarte kortet fra Ingse er datert 13. april 1907. Det har et foto av henne på forsiden, åpenbart et rollebilde, der hun poserer lett kokett med flosshatt og tyllkjole. Antydningen til desperasjon fra forrige sommer er borte; nå er hun humoristisk igjen: "Kjære! Ved ikke om dette naar Dem, men jeg vilde sende dem en bitte, liden hilsen bare og vise hvor pen jeg er, naar jeg er snil pige. Deres Ingse
Vel mødt snart!"  Er bemerkningen «naar jeg er snil pige» en hentydning til den gangen på Larkollen, da hun ikke var snill pike?

Rollebilde av Ingse Vibe i flosshatt og tyllkjole
Fra Ingse Vibe. Datert 13.4.1907. Munchmuseet K 1199.

Solgte aldri portrettet av Ingse 

Med dette er korrespondansen – iallfall den bevarte korrespondansen – dem imellom slutt. Ingse giftet seg etter hvert med handelsmann Heini Müller, og i 1912 fikk de sønnen Titus. I den nevnte memoarartikkelen skriver han at Munch var en hyppig gjest i familien, særlig i årene 1916-20.[12] Munch kom «som oftest uanmeldt, men alltid like velkommen, fordi min mor aldri kunne glemme Åsgårdstrandtiden og Munch. Hun elsket hans arbeid - hans måte å være på, å snakke på – hun elsket hans store, eiendommelige personlighet.» Ingses mann gjorde flere fremstøt for å få kjøpt det store portrettet av Ingse fra 1903: «Kan De ikke nå selge meg portrettet av Ingse med stor hatt hvor hun står lenet over grinden? De skal få 50 000 for det.» Men Munch skal ha svart: «Noen venner må jeg også ha på veggen.» Og han solgte det aldri.

Radering av Ingse Vibe 1903
Edvard Munch: Ingse Vibe, litografi, 1903, Woll G 236.

La oss avslutningsvis se litt på Ingse i Munchs kunst. Raderingen med den noe overraskende dateringen er allerede nevnt. I et litografi fra 1903 har hatten antatt voldsomme dimensjoner. Det mest spesielle med dette grafiske bladet er likevel det karikerte selvportrettet Munch har tegnet inn under blondekraven hennes, som om han skulle være en medaljong hun bærer. Til venstre for ham er et utydelig ansikt med stirrende øyne, og oppe til høyre nok et ubestemmelig mannshode med bowlerhatt og bart. Vi husker Munchs beskrivelse av alle mennene som «kurmagere til frk. Vibe».

"Ingse Vibe" av Edvard Munch

Edvard Munch: Ingse Vibe, olje på lerret, 1903, Woll M 568.

Det er en påfallende kontrast mellom det vakre, nesten alvorlige portrettet og de karikerte «skribleriene» rundt henne. Det ligger en slags parallell til kortene han sendte til henne her; en lett fleipende og humoristisk tone, koblet med en oppriktig fascinasjon for Ingse som person.

Hovedverket er imidlertid det omtalte malte portrettet, der hun «står lenet over grinden»: Alt i alt utførte Munch et femtitalls portretter av navngitte kvinner, i tillegg til utallige modellportretter. Likevel skiller det av Ingse seg ut. Mest iøynefallende er kanskje at hun står bak et stakittgjerde, med hendene hvilende på spilene. Dermed er det ikke lenger et nøytralt helfigurportrett - hun settes inn i en situasjon, hun blir en del av en tenkt handling. Som for eksempel kan avstedkomme tankespinn som det i innledningen til denne teksten. Formalt sett er stakittgjerdets strenge vertikaler en kontrast til den bølgende vegetasjonen i bakgrunnen. Og mellom dem står Ingse, selv en vertikal, men med bølgende former i de vide ermene og i hatten. Og vil man legge noe symbolsk i det – og det vil man jo gjerne med Munch – så er gjerdet et stengsel, det står mellom kunstneren og den portretterte. Hun er vakker, men for den dobbelt så gamle Edvard uoppnåelig. Samtidig kan en nesten føle den fryden bildet er malt med. Hun er vakker, drømmende, litt melankolsk – som han selv – og med et smil som kanskje er det nærmeste Munch kommer Mona Lisas gåtefulle smil. Å jo, han var nok betatt av henne.

I hans tanker til det siste

Vi har nevnt det rollebildet Ingse sendte Edvard i april 1907. På et annet rollebilde som var i Munchs eie poserer Ingse som Anitra i Ibsens Peer Gynt. Dette synes å ha vært utgangspunkt for flere av Munchs tegninger med dette motivet. Og det store malte portrettet brukte han som utgangspunkt for flere ibsenillustrasjoner, aller tydeligst kanskje til en scene i Når vi døde våkner: Her figurerer Ingse som Maja, gift med den berømte kunstneren Rubek. Ikke helt tilfeldig, kanskje? Men heller ikke helt tilfeldig at det ekteskapet ikke var særlig lykkelig.

ill. 21
Edvard Munch, Peer Gynt: Anitras dans, tegning. 1913. Munchmuseet T 1603.

I en slags huskeliste fra desember 1943 [13] noterer Munch hvem som skal få hva til jul: Korens datter skal få egg fra Løten, arkitekt Roede skal få kaker, Mathiesens bror tøfler. Og Ingse Vibe «en juleglæde». Hun var med andre ord i hans tanker helt til det siste.

Ett av to fotografier Munch hadde av Ingse Vibe  som Anitra  (Munchmuseet. B 3425)
Ingse  som Anitra. Ett av to fotografier Munch hadde av Ingse (Munchmuseet. B 3425).

Av førstekonservator Magne Bruteig, Munchmuseet.

Avlevert Riksarkivet i 2012

Arkivet etter familiene Vibe og Müller ble avlevert fra familiemedlemmer til Riksarkivet i 2012 og er et rikholdig arkiv på 2,6 hyllemeter. Familiemedlemmene korresponderte med mange fremtredende kulturpersoner som vi finner spor etter i arkivet – og Munch er en av disse - med sin korrespondanse med Ingse Vibe. 

[1] Titus Vibe-Müller, «Livsarkivet» i Edvard Munch - som vi kjente ham. Vennene forteller, Oslo 1946, s. 87 - 99
[2] Arne Eggum, Edvard Munch. Portretter, utstillingskatalog, Oslo 1994, s. 91
[3] Atle Næss, Munch. En biografi, Oslo 2004, s. 270
[4] Gerd Woll, Edvard Munch. Samlede grafiske verk, Oslo 2012 (2. utgave), s. 192
[5] Gustav Schiefler, Verzeichnis des graphischen Werks Edvard Munchs bis 1906, Berlin 1907
[6] Eggum, s. 92
[7] Det følgende bygger på en passasje i et av Munchs lengre notater, MM N 666, skrevet mange år senere.
[8] På grunn av krigsfaren ble den lille flåten ved marinebasen ved Horten flyttet til et mer bortgjemt sted i nærheten av Åsgårdstrand. Flåten besto blant annet av et antall mindre torpedobåter beregnet på bruk i smult farvann (Gerd Woll: Edvard Munch - samlede malerier, bind II, s. 648). I maleriet Tregrupper og torpedobåt (Woll M 630) skimtes en av disse ute på fjorden.
[9] For mer informasjon om dette, se f.eks. Frank Høifødt, Kunsten, kvinnen og en ladd revolver, Oslo 2010
[10] MM N 666
[11] Hektografi er en enkel trykkemetode, der man tegner med hektografisk blekk på et stykke papir, som man så presser ned mot en gelatinbase, som dermed får et avtrykk av tegningen. Ved å legge et nytt papir over denne, får man et avtrykk av avtrykket. «Hekto» betyr hundre, men i praksis blir hvert nytt avtrykk svakere enn det forrige, og etter 20-25 eksemplarer blir trykket så svakt at det ikke er noe særlig poeng å trykke flere.
[12] Vibe-Müller, s. 88
[13] MM N 457