Mormor på Klett var amerikaner – et knippe kilder til livet i Norge rundt første verdenskrig

Mormor Kristine på Klett var amerikaner. Det var barnebarna i Namsos innforstått med. Hun og morfar Kristian dyrket korn og melket kyr, samlet storfamilien rundt kjøkkenbordet sitt og kom gjerne på besøk til barn og barnebarn andre steder i Trøndelag, men egentlig hørte Kristian og Kristine hjemme «over there». Det var ingen av de unge etterkommerne i tvil om. De trodde at besteforeldrene bare hadde vært hjemme i Norge på et kort opphold da første verdenskrig brøt ut. Kildene viser noe annet. Like fullt var det krigen sin skyld at de ikke kom seg over til USA igjen, men ble boende i Norge.

Kristian og Kristine Kvernland fikk til sammen 14 barn. Men flere av barna kjente knapt hverandre. Det skyldtes ikke bare stor aldersforskjell. De eldste barna ble født i USA, de yngste i Norge og søskenflokken kom seinere til å bosette seg på forskjellige kontinenter. For foreldrene ble en andre emigrasjon og mulig familieflytting tilbake til Amerika spolert av krigen som herjet 1914–18.

I løpet av perioden 1830 til 1920 utvandret om lag 800 000 mennesker fra Norge. De fleste dro til Amerika. Men på slutten av 1800-tallet og de første tiårene på 1900-tallet var det også mange som flyttet innenfor landegrensene. Mye av den innenlandske migrasjonen skjedde ved at folk flyttet fra bygd til by, men det var også en god del som flyttet mellom ulike bygder. Migrasjon, utenlands eller innenlands, og raske endringer i livsvilkår, var med andre ord ganske vanlig for menneskene som levde i Norge i tiden fram mot og under 1. verdenskrig.

Søstre i to ulike verdener

De to eldste barna til Kristian og Kristine ble født da det unge paret fra bygdene ytterst på trøndelagskysten bodde i staten Wisconsin, USA, noen år helt på slutten av 1890-tallet. I 1896 fikk de sitt første barn, Elfrida. På den andre siden av Atlanteren, i ei lita bygd i Nord-Trøndelag, mer enn to tiår, flere flyttinger og mange barnefødsler seinere, kom yngstebarnet Alida til verden. Det skjedde i 1922. Det var svært ulike familiesituasjoner, for ikke å si to helt ulike verdener, disse to søstrene ble født inn i. Aldersforskjellen var på mer enn et kvart hundreår, fødestedene på forskjellige kontinenter og oppvekstvilkårene ganske så ulike. Søstrene kom heller aldri til å bo sammen bortsett fra da Alida var helt nyfødt. Knapt tre måneder etter at lillesøsteren ble født, reiste Elfrida tilbake til fødestedet sitt i USA.

Søstrene holdt kontakt, selv om de bodde langt fra hverandre. Brevvekslingen deres vitner om at de fulgte godt med på hverandres liv og gjøremål resten av livet.

Mange flyttegrunner

Alida og Elfrida og de andre barna i denne store søskenflokken levde altså mesteparten av livene sine på forskjellige kontinenter. De opplevde det samme som mange andre norske kvinner og menn, voksne og barn, gjorde i årene før 1. verdenskrig; familier ble splittet på grunn av flytting.

Det var flere grunner til disse omfattende flyttingene. Politiske endringer hadde gjort det enklere å flytte enn tidligere. Samtidig endret bosetningsmønsteret seg fordi nye typer arbeidsplasser ble etablert i et stadig voksende tempo og utkonkurrerte mer tradisjonsrike næringer. Folk i Kristian og Kristines generasjon opplevde at de økonomiske og befolkningsmessige endringene skapte byvekst og nye sosiale strukturer og arbeidsmarkeder, men måtte også forholde seg til en samtid preget av krig og internasjonal uro. For Kristian og Kristine, som for andre familieforsørgere og unge arbeidstakere, var arbeidsvandringer og migrasjon en naturlig følge av de politiske og økonomiske svingningene.

Unge utvandrere

Krigsårene 1914–1918 var ikke første gang Kristian og Kristine måtte venne seg til nye livsbetingelser. Som unge, ugifte utvandrere hadde de begge emigrert til Amerika i 1890-årene. De reiste med et par års mellomrom. Vi vet ikke om de kjente hverandre fra før. Begge dro fra Norge til USA litt etter at toppen av den store og mest omfattende utvandringsbølgen i siste halvdel av 1800-talet var nådd. 1882 hadde vært et toppår for norsk emigrasjon. Utvandringen som Kristian og Kristine var en del av, blir i migrasjonsforskninga omtalt som en metningsfase før denne store og mest omfattende utvandringsbølgen gradvis avtok.

Kristian Taraldsen reiste først. Han kom fra gården Kvernland i Osen og dro over til USA i 1891. Da var han 20 år. En helt vanlig alder for unge arbeidssøkende menn å utvandre. I Kristians, som i mange andre store søskenflokker, var det ikke uvanlig at flere av søsknene utvandret, såkalt søskenmigrasjon. Kristian hadde sju eldre søsken, de fleste av dem brødre. De eldre brødrene var alle nærmere enn ham til å overta odelsgården, men alle var ikke like interesserte i å drive gård i Norge. En av de eldre brødrene, Ingebrigt, hadde allerede emigrert og etablert seg i staten Wisconsin i USA. Da Kristian kom etter fire år seinere, var det naturlig for ham å bosette seg samme sted som broren. To år etter Kristian igjen, fulgte den yngre broren, Elisæus etter. Brødrene kan derfor også kalles kjedemigranter, siden de drar til samme sted. Ifølge emigrantprotokollen, livnærte Kristian seg som sagbruksarbeider i USA.

To år etter emigrerte Kristine Kristiansdatter. Hun var noen år yngre enn Kristian og hadde vokst opp på plassen Øra på gården Vik i nabokommunen Roan i Sør-Trøndelag. Kristine var bare 15 år gammel da hun utvandret fra Norge i 1893. Hun dro ikke alene som enslig arbeidssøkende ungdom, slik Kristian hadde gjort, men emigrerte sammen med foreldre og søsken. Kristines familie er et eksempel på den andre store gruppen av norske utvandrere til USA, de som reiste over med hele familien. Faren hennes reiste først. Faktisk emigrerte han til USA i 1891, samme år som Kristian. I 1893 fulgte Kristine, moren og de to yngre brødrene hennes etter.

Arbeidsreiser og midlertidige opphold

Det var ikke uvanlig at norske utvandrere holdt sammen med landsmenn. Ofte giftet de seg også med hverandre. Noen kjente hverandre fra Norge, andre ble kjent på overfarten, eller de søkte sammen med folk fra samme del av landet som de selv kom fra, nettopp slik Kristian og Kristine må ha gjort. For mange ble det bare et midlertidig opphold utenfor Norge. Mange utvandrere så på amerikareisene som tidsbegrensa arbeidsreiser og ønsket at egne barn skulle vokse opp i Norge.

Kristian og Kristine giftet seg «over there», og da Kristine var 18 år, fødte hun sitt første barn, datteren Elfrida Charlotte. To år seinere ble sønnen Torvald født. Men da Kristian og Kristine ventet sitt tredje barn, forlot de USA og reiste tilbake til Norge. De vendte tilbake, remigrerte, til de samme traktene de hadde flyttet fra, og etablerte seg ganske snart på Kristians hjemsted, gården Kvernland i Osen. Det vil si, Kristian kom ifølge folketellingen og emigrantprotokollen hjem først, i 1898. To år seinere var også Kristine og barna kommet etter.

I tillegg til gårdsdrifta, jobbet Kristian også i perioder som tømmerkjører og skogsarbeider. 

Hvor skulle de bo?

På Kvernland bodde det flere genererasjoner, og det var ikke selvsagt at det var Kristian og Kristine som skulle drive gården. Ikke bare hadde Kristian eldre brødre med bedre odel, de igjen hadde barn på alder med Kristian og Kristine. Mange mennesker hadde tilknytning til gården, men det var begrenset hvor mange som kunne leve av gårdsbruket ytterst på Fosenhalvøya.  Det ble trangt om plassen, og ikke lett for foreldrene å brødfø den store familien på et kystgårdsbruk der det også bodde flere andre slektninger.

For Kristian og Kristine var det nærliggende å tenke at de bare skulle være i Norge på et tidsbegrensa opphold. For nettopp i den perioden Kristian og Kristine flyttet mellom Norge og USA, skiftet den store utvandringsbølgen karakter. Tidligere hadde utvandring gjerne medført et endelig oppbrudd fra gamlelandet og permanent bosetting i det nye landet. I Kristian og Kristines periode ble tilbakevandring et mer markant mønster. Utvandrerne var ofte bevisste på at de reiste ut med tanke på å komme tilbake. Denne perioden med retur, remigrasjon blir regnet som en egen periode i Amerika-utvandringen.

Planer endret under krigen

I 1913 fødte Kristine barn nummer ni, og da Olaf, sønn til en av Kristians eldre brødre, kom hjem etter å ha vært noen år i Amerika, var det naturlig at hun og Kristian så seg om etter et annet sted å bo med den store barneflokken sin. Kristian og Kristine visste hvordan det var å bo i Amerika, så da Kvernland ble delt i to bruk og overført til Olaf, som hadde bedre odel enn dem, var det å flytte familien over Atlanteren igjen et reelt alternativ. Men før de rakk å reise, brøt krigen ut.

Etter utbruddet av første verdenskrig valgte foreldreparet med den stadig voksende barneflokken å skrinlegge en ny familieutvandring. Skipstrafikken under verdenskrigen var farefull. Halve handelsflåten, nesten 900 norske skip ble senket og om lag 2000 norske sjøfolk miste livet.

Torvald alene til USA

Faren for torpedering og senking av skip fristet naturlig nok ikke til familieemigrasjon. Kristian og Kristine ble værende i Norge med de yngste barna sine enn så lenge. Eldstesønnen, Torvald, var den eneste som trosset krigen og reiste over til USA. Han var så vidt fylt 18 år da han i 1916 returnerte til fødestedet sitt, i staten Wisconsin.

Torvald trodde nok at foreldrene og flere av søsknene snart skulle følge etter, men slik gikk det ikke. Foreldrene og de fleste av de yngre søsknene nøyde seg med en innenlands flytting. I 1917 kjøpte Kristian og Kristine eiendom i Norge.

Det var tøft for familien å starte helt på ny frisk i Norge, men ved å kjøpe gården Klett i nabokommunen Beitstad i nordfylket klarte Kristian og Kristine å skaffe seg og barna sine både livsgrunnlag og trygge oppvekstforhold. Det vil si, det var bare deler av søskenflokken som vokste opp på Klett. Den store barneflokken til Kristian og Kristine var allerede spredt, og ble etter hvert bosatt på tre kontinenter.

Nye reisemuligheter etter krigen

Etter at første verdenskrig var over, dro flere av søsknene over til USA. Den første som fulgte etter Torvald, var storesøster Elfrida. Hun remigrerte til Amerika tidlig på 1920-tallet, giftet seg og ble boende der livet ut. To av søsknene Kvernland havnet i Australia. En av dem var Torvald. Han var i Norge en stund etter sitt andre opphold i USA, giftet seg, men slo seg ikke til ro i «gamlelandet». I 1926 dro han, sammen med kona og en yngre bror og svigerinne like godt «down under». Begge brødrene ble værende i Australia. De møtte aldri foreldre og søsken igjen.

En annen av sønnene til Kristian og Kristine reiste nygift, og vel vitende om at han snart skulle bli far, over til USA for å tjene penger og legge til rette for at kone og barn skulle komme etter. Men Normann, som hadde fått navnet sitt fordi han var det første barnet i søskenflokken som ble født på norsk jord, druknet da han skulle gå over isen et sted i Wisconsin i 1930. Han opplevde aldri å se sin lille sønn.

Sykdom rammet hardere enn krig

To av Kristian og Kristines andre barn rakk aldri å planlegge å utvandre engang. De døde helt unge. Den første datteren som fikk navnet Alida, døde av spanskesyken bare 16 år gammel, sønnen Cato likeså. Spanskesyken i kjølvannet av første verdenskrig tok livet av flere mennesker enn krigen hadde gjort, både i Norge og internasjonalt. I Norge regner man med at så mange som 15 000 mennesker mistet livet i denne alvorlige influensaepidemien. Sykdommen rammet Norge hardest høsten 1918.

De som ble hjemme

Våren 1917, mens sykdom og krig raste, flyttet Kristian og Kristine og de hjemmeværende barna fra slektsgården Kvernland. Men i stedet for å utsette seg for farefulle sjøreiser over verdenshavene, flyttet de over fjellet og stanset i nabofylket. I luftlinje var det ikke så langt fra hjembygda Osen ytterst på Fosenhalvøya til Beitstad i Nord-Trøndelag, men familien hadde husdyra med seg og brukte derfor flere dager. De yngste døtrene i familien mintes denne turen i barndommen som en høytidstemt reise der de var kledd i hjemmesydde nasjonaldrakter. Denne innenlandske flyttinga og kjøpet av ny eiendom satte da også sluttstrek for at hele storfamilien skulle emigrere.

Amerika satte spor

Årene i Amerika hadde satt sterke spor hos Kristian og Kristine, og de fortsatte å holde opplevelsene fra ungdomsårene og familieetableringsfasen i USA ved like også etter at de slo seg ned på den gamle skyssgården Klett, snaue to mil nordvest for Steinkjer. Familie og hverdagsliv ble selvfølgelig preget av at flere av de voksne barna utvandret, men foreldrene hadde da også lagt et grunnlag for utstrakt oversjøisk kontakt. Alle 14 barna hadde for eksempel fått navn som lett kunne brukes internasjonalt, selv om de også fikk tradisjonsnavn fra Norge. Det gav seg utslag i doble navn som Alida Marie, Borgny Julie, Marius Normann, Torvald Konrad. Mange engelske ord og vendinger hadde festet seg og ble brukt i familien lenge etter at foreldrene hadde etablert seg i Norge for godt. Var det kaldt, ville mor Kristine ha tak i «sweateren» sin, og var det tungt arbeid på gang konstaterte hun alltid «It takes a man».

Familieminner kan være gode å ta vare på. Særlig når de sikrer barndommens opplevelse av tilhørighet, utvider vår verden og sette farge på vanlige hverdager. Men de kan også være preget av rause fortellere, gylne opplevelser og et slags fravær av tid. En kildegranskende historiker kan punktere barndommens bilder, men arkivenes faktaopplysninger kan også gi ny innsikt, større forståelse og skape et bilde av fortiden som bringer oss nærmere menneskenes levde liv.

Kilder og litteratur:

Digitalarkivet.no:

• Emigrantprotokoll, Emigranter over Trondheim 1867 – 1930, Statsarkivet i Trondheim
• Folketellingen 1900 Osen herred
• Folketellingen 1910 Bjørnør herred
• Dåpslister
• Panteregister for Inderøy sorenskriveri, Beitstad tinglag 1829 – 1938, Statsarkivet i Trondheim
• Yngve Nedrebø: Et overblikk over norsk utvandringshistorie

Norgeshistorie.no:

• Jan Eivind Myhre: Utvandring fra Norge og På flyttefot til og innen Norge
  Nic. Brandal: Nordmenn i første verdenskrig

Lokalhistoriewiki.no:

• Spanskesyken

Sigurd Brattgjerd, 1993, Bjørnørfolket II. Osen II
Sigurd Brattgjerd og Halvor Aaby, 1995, Bjørnørfolket III. Roan I
Haakon Kvam, 1985, Beitstadboka, bd. II
Fredrik Larsen Lund, 2014, Nedenunder og hjem. Nordmenn i Australia gjennom 400 år
Margit Løyland, 1999, Fjordfolk. Fedas historie fra de eldste tider og fram til 1963
Nils Olav Østrem, 2014, Norsk utvandringshistorie

Private bilder og muntlige familieminner

Av Margit Løyland, førstearkivar i Arkivverket