Sølje_Mestertyven Murukleiv

Mestertyven Tov Murukleiv

Tov Johannesson Murukleiv var en stortyv fra Heddal i Telemark, som det fortsatt går historier om i distriktet.

På en regntung høstdag i 1814 satt den lunefulle presten i Heddal, Crøger, og forfattet et brev til amtmannen i Bratsberg.

I brevet skrev han at han, etter å ha begravet Tov Murukleiv ved inngangen av den nye kirkegården i Heddal, hadde fått satt opp en stolpe med en sort tavle, der han hadde skrevet følgende minneord (omskrevet til dagens rettskriving):

Banditten Tov Murukleiv

ligger nu her

Til hvile for seg selv – og til ro for mange

Gid hans skjendelige liv måtte glemmes snarlig

Men hans gruelige og umenneskelige død leve lenge

Til erindring – smerte – avsky og skrekk

For hans gjenlevende tallrike bande

Som forbifarer her, og skuer dette varslende

I minne om hans ende og dåd

Hvem var så denne mannen, som fortjente et slikt minneord? Og hva menes med hans ”gruelige og umenneskelige død”?

Minneord_Banditten Tov Murukleiv
Bratsberg len og amt, Ha Journalsaker 312 (1814).

Tjuven

Murukleiven var fryktet i hjemtraktene, og hadde stjålet på utallige gårder. Han reiste også rundt i andre bygder og stjal, og kom blant annet helt til Sverige. I tillegg klarte han til stadighet å rømme fra lensmenn og arrest.

Murukleiven stjal det han kom over. Blant det han nevner i avhør er smykker, skjerf, klær, penger, geværer og fioliner. Om et innbrudd ved en plass i nærheten av Seljordsvatnet, forteller han i avhør at han tok ut et vindu ved å ta av spikrene ved hjelp av fingrene og en tollekniv. Så krøp han gjennom vinduet og kom seg inn, og stjal sølvtøy. Deretter krøp han ut igjen, satte vinduet løst inn og stakk av.

Sølje_Mestertyven Murukleiv
Foto: Vest-Telemark museum/Digitalt museum.

Rømlingen

Murukleiven var kjent for at han til stadighet rømte fra arresten. Dette gjorde han på ulike, og ofte oppfinnsomme, vis.

En gang i Hallingdal ”fik han leilighed til at uudflye Arresten igiennem et Vindue”.  En annen gang, i hjemtraktene, forteller han at han lot som at han ble syk etter å ha fått en fil av en medsammensvoren. Vakten gikk da ut, og mens han var borte brukte Murukleiven tiden til å file over bolten, slik at han den påfølgende natten kunne stikke av.

En annen gang han satt i arresten ble det gravet hemmelig gang som skulle brukes som rømningsvei. Den trengte han riktig nok ikke å bruke, for han fikk skjenket vaktene så fulle at de sovna, og den arresterte kunne spasere ut hovedinngangen i stedet.

Fangejern
Fangejern fra 1796. Foto: Norsk rettsmuseum/Digitalt museum.
 
 

Damene

Murukleiven hadde et stort nettverk, blant annet hadde han mange kvinner i omgangskretsen sin som både hjalp ham å stjele og som han hadde mer intim kontakt med.

Her følger en etterlysning av to damer som ble ettersøkt fordi de hadde gitt Tov Murukleiv husly, og for å ha tatt imot tyvgods fra ham. Etterlysningen er funnet i arkivet etter Jarlsberg og Larvik grevskap:

Fra Bradsberg Amt er til Stiftet inmeldt, at 2de qvindemennesker af Hitterdals Præstegjeld i nedre Tellemarken, navnlig Thone Jonsdatter Bergstuen og Margit Olsdatter, ere, efter at de vare befundne deelagtige i nogle avf Slaven Tore Johannesen Muruklev forøvede Tyverier, undvigte. Bemeldte Qvindemennesker vare begge Frugtsommelige og iklæd Hitterdals Dragt, nemlig: rød kort Trøie, aaben i Brystet, sort skjørt, Livbelte av Baand og på Hovedet saa kaldet Skaut af hvidt Lærret, og ere Useende fc.

  1. Thone Jonsdatter, middelmaadig høi, føer af Lemmmer, har brunt Haar, lang, spids Næse og er stærk koparret.
  2. Margit Olsdatter, ligesaa middelmaadig høi, føer af Lemmer og bygning, mørkladen af Ansigt, har smaae Øine, brunagtig Næse, brunt Haar, og er rask af Udseende.

Disse kvindepersoner maa jeg tjenstlig bede efterlyst på sødvanlig Maade, og hvis de antræffes, hæftede og derom Underretning meddeelt.

Christiania den 7de Juli 1810.

Jarlsberg-grevskap-journalsaker-eske-2-sak-461-1810-2-Kopi
Jarlsberg grevskap, journalsaker 2 (1810-11).

Drapet

Murukleiven må ha skaffet seg mange fiender gjennom sin tvilsomme karriere, og i 1814 var stemningen i hjembygda definitivt vendt mot Murukleiven. Tov Murukleiv ble drept i 1814 av en gjeng sinte bønder fra Heddal med lensmannen i spissen.

Tov Murukleiv hadde tatt inn hos broren Ole og kona hans Anne på plassen Turkeli i Heddal, i nærheten av plassen Murukleiv, der han vokste opp. Ole, broren til Tov, hadde som de fleste i familie vært arrestert for delaktighet i tyverier utført av Tov.

Anne, Tovs svigerinne, kontakta broren sin, Anders Snippen. Hun fortalte ham at nå ønsket hun Tov pågrepet, for de kunne ikke vente annet enn bryderi og spetakkel av å ha ham boende. Anders la en plan. Han fikk lånt noe brennevin som han ga til søstera si, sånn at hun kunne servere det til Murukleiven sammen kveld.

Problemet var at Tov var ganske urolig. Det var mange som var ute etter Murukleiven, folk begynte å bli mektig lei av stjelinga og herjinga hans. Han turde ikke sove inne, så han gikk ut på nattevandring. Litt utpå kvelden gikk Anders til Turkeli og hadde med seg brennevin, kaffe og sukker, som han ville ha Tov til å innta. Men da han kom til Turkeli, var Tov allerede gått ut på nattevandringen sin. Anders la seg til å sove på Turkeli for å vente på Tovs ankomst på morgenkvisten. De prøvde så først å lokke ham inn med brennevin, men klarte det ikke, ettersom han sa han ville drikke brennevin ute. Så klarte de allikevel å lokke ham inn med kaffe.

Anders hadde gitt bud med søsteren sin om at han kom, så Tov var ikke engstelig for at han var der. Den første potten med brennevin hadde Tov drukket opp før han gikk ut på nattevandring, den andre ble han traktert med nå. Litt utpå dagen, etter soloppgang, kom som avtalt med Anders en gjeng sinte menn fra bygda med lensmannen i spissen, og de bar alle ladde geværer. De sikret vinduene og utgangene, for de var redde han ville stikke av.

Tov ville til å gå, han var stadig redd for at noen skulle komme for å gripe ham. En mann ved navn Ellef Hansen Troldahlen møtte ham i døra. Tov tok Ellef i brystet for å dytte ham ut igjen, men Ellef ble stående og tok Tov rundt livet og la ham i gulvet. Resten kom da til for å hjelpe Ellef Troldahlen. Anders var allerede gått, som avtalt, for å slippe å være redd for Tov dersom pågripelsen skulle mislykkes. Straks Tov var kommet over ende, begynte han å arbeide for å komme seg opp. Ellef Troldahlen og lensmannen holdt ham, og de andre kom til. Det endte med at de slo Tov med geværkolbene til han var ihjelslått. Broren til Tov, Ole som bodde på plassen, var inne i stua da Tov ble tatt, men skal ikke ha deltatt i tumultene, siden Tov tross alt var broren hans. Pågriperne slo dels med geværkolben og dels med løpet, slik at blodet fløt utover gulvet. Ole, broren hans, mente at hodet hans måtte være knust da samtlige pågripere slo ham, han mente også at han må ha vært slått lenge etter at han var død. I en senere beskrivelse av dødsfallet, heter det at de slo Murukleiven så ”hjernen fløt ut”.

Men heller ikke i 1814 var det lov å slå folk i hjel uten rettergang og dom. I det rettslige etterspillet forteller alle de som var med på å slå Murukleiven i hjel  det samme: At de alle har vært årsak i Tov Murukleivs død, ”da de havde slaget ham Een som Alle, og Alle som Een, i hovedet med Geværkolben.”

Alle hevder også at det ikke har vært meningen før pågripelsen skjedde, å drepe Tov, bare å skade ham ved skudd dersom han skulle rømme.

Lensmannen og hans folk ble i februar 1815 stilt for retten og tiltalt for drap. Retten frikjente imidlertid alle, ettersom Tov var en kjent voldsforbryter og dessuten skal ha vært bevæpnet med både kniv og ljå.

Gevær_Mestertyven Murukleiv
Foto: Reinsfelt, Anne-Lise/Norsk Folkemuseum/Digitalt museum.

 

Ettermælet

General von Oppen, en kjent størrelse i Gransherad og traktene rundt, og tidligere kaptein for det Tinnske jegerkompani, foreslo for amtmannen i Bratsberg at begravelsen skulle foregå på det mest groteske vis.

Først skulle lensmannen komme til hest, deretter liket i en svartmalt kiste. På denne skulle det være reist en galge med ihengende strikk. Han fikk ikke gehør for forslaget sitt. Amtmannen manet om at begravelsen skulle foregå i den største stillhet, og i kristen jord. Men Crøger fikk lov til å sette opp skiltet sitt, til skrekk og advarsel, på Murukleivens grav. Og dette skulle man tro var enden på visa om Murukleiven.

Men historiene om Murukleiven lever videre gjennom sanger, slåtter og fortellinger. Og mange av fortellingene er det også hold i. Som det heter i Murukleivvisa:

Murukleiven det hev dei meg kalla

sea eg var på Eikja og stal

Å det namne det fær eg vel behalla

alt til eg skal leggjast i grav

Heddal stavkirke_Johannes_Flintoe-_1828
Maleri av Heddal stavkirke, 1828. Johannes Flintoe.