ENG
Sognefjorden

Adolf Hitler på visitt i Sognefjorden

Adolf Hitler var på besøk i Sognefjorden i 1934. Det er lite kildemateriale som dokumenterer besøket, men det er likevel en visitt som kan ha hatt store konsekvenser for strategier og valg.

At Adolf Hitler besøkte Norge er ingen hemmelighet i visse kretser, men ingen har skrevet om besøket og det er lite vi vet om det. Foreløpig er det funnet usedvanlig lite arkivmateriale som nevner besøket i 1934 og vi kan bare håpe på at mer dukker opp etter hvert. Det meste av arkivmaterialet som omtaler visitten ligger i Statsarkivet i Bergen og i Hordaland Fylkesarkiv, men igjen må det understrekes at det er frustrerende lite. Besøket kan ha hatt store konsekvenser og begivenhetene rundt det er omstridt blant historikere.

hitler-i-sognefjorden

I Versailles-traktaten, etter første verdenskrigen, ble det lagt hindringer i veien for at den tapende parten, Tyskland, skulle begynne med hurtige opprustninger. Tyskland hadde hatt en stor og kraftig krigsflåte som gjord stor skade under krigen. Artikkel 190 i traktaten var et forsøk å begrense muligheten for oppbygging av en ny flåte i nærmeste framtid. Tyskland fikk lov til å ha et begrenset antall krigsskip, av forskjellige størrelser, men ingen nye store krigsskip kunne bygges før det var gått 20 år etter de siste ble tatt i bruk. De nye skulle heller ikke overstige 10000 tonn. Noen mindre krysserer og torpedobåter ble planlagt og bygget på 1920-tallet.

Et resultat av dette var at det første av de nye krigsskip ble bestilt så sent som 1928. Etter en lang diskusjon om hvilke type skip skulle bygges og hvilken utrustning de skulle ha, ble et nytt panserskip bestilt fra ”Deutsche Werke” i Kiel. Det var mye politikk involvert og det nyvalgte Reichstag (Riksdag) delte seg nesten i to under voteringen. Men de nye planer for skipsbygging ga mange nye arbeidsplasser flere steder i landet, og til tross for vanskeligheter med budsjett- bevilgninger, ble arbeidet satt i gang i Kiel i februar 1929. Vi kan allerede notere oss at Tyskland hadde fått en ny admiral og sjef for krigsmarinen i oktober 1928 – admiral Erich Johann Albert Raeder. Raeder var født i 1876 og hadde en lang karriere bak seg i marinen. Han hadde bl.a. vært navigasjonsoffiser på den keiserlige yacht Hohenzolleren i 1910, og var dermed på minst to sommerseilaser til Vest-Norge før første verdenskrigen.

Det var Raeder som skulle overse oppbyggingen av den nye marinen etter 1928.

Det nye panserskipet skulle være et hurtigskip med mindre våpen enn de tyngre eldre panserskip. Tanken var at det skulle brukes mer i fjernere farvann enn Tysklands kyst, kanskje mot vesteuropeiske handelsfartøy i tilfelle av krig. Byggingen av skipet gikk sin gang og det ble sjøsatt i Kiel 19. mai 1931. Selveste rikspresident Paul von Hindenburg døpte skipet Deutschland. Etter sjøsettingen måtte skipet ferdigstilles og prøves. Etter diverse sjøprøver ble skipet overført til marinehavnen Wilhelmshaven i februar 1933. Det var på flere måter et revolusjonerende dielseldrevet skip. Deutschland var det første av de såkalte ”Westentaschen-Schlachtskiffe” eller ”Pocket Battleships” som de heter på engelsk.

I årene etterpå ble to andre slike skip bygget, Admiral Scheer og Admiral Graf Spee

Deutschland ble tatt offisielt i bruk 1. april 1933 og den første skipssjefen var Hermann von Fischel. Skipets jomfrutur gikk til vest-Norge, til Sognefjorden mot slutten av mai 1933.

Det var ikke uvanlig at utenlandske krigsskip besøkte Norge, på samme måte som turistskip hadde Norge på programmet. I mer enn 150 år hadde Vestlandet sett krigsskip fra mange nasjoner i fjordene, og fra 1889 hadde spesielt Vestlandet vært et yndet sted for tyske skip. Keiser Wilhelm elsket Norge og flere av mannskapene og offiserene om bord Deutschland hadde vært i Norge med Hohenzolleren før første verdenskrig. Britiske, franske, nederlandske og tyske krigsskip gjestet Vest-Norge i 1933-1934. Alle måtte ha tillatelse fra det Norske Forsvarsdepartement som så sendt melding til de lokale embetskontorene på Vestlandet, de militære, Fylkesmennene og Overloskontoret. Som regel var besøkene regnet som ”ikke offisielle” og i arkivene finner vi som oftest bare meldinger om at skipene skal anløpe de og de steder.

Det var med stor begeistring Deutschland seilte innover Sognefjorden. Skipet hadde en besetning på mer enn 600 og kunne seile med en fart på ca. 26 knop. Det hadde bl.a. seks 28cm. kanoner og åtte torpedorør. Deutschland hadde fått lov å anløpe Balestrand mellom 24. – 29. mai 1933, midt i blomstringstiden for frukttrærne. Skipet seilte tett inn til Fridtjofstatuen før den ankret opp ved Balestrand klokken åtte om kvelden 24. mai.. Det var ikke bare marinepersonell om bord, men mer enn 100 sivilister, folk som hadde vært med på byggingen og utrustningen av skipet. Det sies at de var glade for å få fast grunn under føttene. Balestrand ble sett på som en idyllisk landsby, malerisk og vennlig. Neste dag ble det arrangert utflukter til Mundal ved Fjærlandsfjorden og til Bøyumsbréen.

Hitler, Raeder, Hermann von Fischel ombord Deutschland på seilas i vestnorske fjorder. Copyright: John Asmussen.
Hitler, Raeder, Hermann von Fischel ombord Deutschland på seilas i vestnorske fjorder. Copyright: John Asmussen.

Det er ikke tvil om at denne turen ga mersmak til flere ombord. Nå hadde både admiral Raeder og kaptein von Fischel opplevd Vestlandet på sitt beste. Jomfruturen gikk videre til både Færøyene og Island, men det var turen til Vestlandet som ble husket.

Fram til april 1934 fortsatte Deutschland med øvelser rundt Baltikum. Skipet var Tysklands stolthet og markerte på flere måter begynnelsen til opprustningen av Det Tredje Riket.

Adolf Hitler var blitt rikskansler 30. januar 1933. Tyskland hadde på det tidspunkt en samlingsregjering som bestod av menn som ikke var nazister men mer lojal til rikspresident von Hindenburg, og andre som var partimedlemmer og støttet Hitler. Hitler hadde ikke total makt og var nødt til holde på støtten fra bl.a. de militære lederer som i all hovedsak var Hindenburgs menn. En nøkkelperson i regjeringen var forsvarsminister Werner von Blomberg som ble ansett for å være en støttespiller til gamle Hindenburg, men som snart ble en av Hitlers fremste allierte. Hitler var nødt til å bygge allianser, og selv om enkelte historikere hevder at de militære støttet ham i 1933 er det andre som hevder at flere av lederne ønsket å se innføringen av monarki da Hindenburg omsider gikk bort. Det som er helt klart er at de yrkesmilitære og utenlandske observatører ikke likte den terroriserende og bøllete opptreden til den store paramilitære organisasjonen SA (Sturm Abteilung) under ledelse av Ernst Röhm. Röhm var en nær venn av Hitler og SA var mange ganger større enn de yrkesmilitære til sammen. Februar 27 1933 brente riksdagsbygningen, påtent av SA, men kommunistene fikk skylden. Ved nyvalg i mars fikk Nazipartiet mer enn 17 millioner stemmer, men hadde fortsatt ikke flertall i Riksdagen. Hitler fortsatte som Rikskansler, men måtte fortsette å bygge allianser og holde på støtten fra de militære.

Hitler med Hindenburg og Göring i 1933. Copyright: John Asmussen
Hitler med Hindenburg og Göring i 1933. Copyright: John Asmussen

Werner von Blomberg ledet den tyske delegasjonen ved nedrustningsforhandlingene i Genève, men i oktober 1933 trakk Tyskland seg ut av forhandlingene. Röhm var nå kommet inn i regjeringen og han ble mer og mer kritisk til forsvaret under ledelse av von Blomberg. I slutten av februar 1934 kom den britiske statsmann, Anthony Eden, til Berlin for å ha samtale med Hitler om nedrustning og den urovekkende opptreden til SA.

Problemene og intrigene hopet seg opp og det var klart at Hitler snart måtte ta en del kritiske avgjørelser. Akkurat hva som skjedde i begynnelsen av april 1934 er det delte meninger om og mye kildemateriale mangler. Vi må bare håpe at det kan ligge mer i arkivene som ikke er blitt funnet. Når vi kan finne nytt materiale hos oss i Norge burde det være mulig å finne mer i andre arkiv, både i Tyskland, Russland, Storbritannia og USA. Kildematerialet ble spredt under frigjøringsdagene og en god del ble selvsagt tilintetgjort før krigen var slutt. Siden 1934 er lenge før krigen er det håp om at materiale kan finnes, men begivenhetene våren 1934 kan også ha ført til en bevisst ødelegging av kilder.

Anthony Eden skrev i sine memoarer at Hitler lovet ham i april 1934 å vingeklippe SA-bevegelsen. I februar hadde både Gestapo og forsvarledelsen begynte å samle, hver for seg, opplysninger om overgrep og utskeielser i SA. Det er kjent at både Röhm og andre ledere i SA var homofile, og deres opptreden vekket moralsk forargelse innenfor konservative militære kretser.

Økonomiske problem hjalp heller ikke på situasjonen og en økende kritikk mot Hitler av SA- ledere var svært irriterende. Det sies at Röhm og SA gikk med kuppplaner og en eller annen gang må Hitler ha tatt en avgjørelse om å stoppe Röhm. SA og Röhm hadde vært Hitlers fremste støttespillere tidligere. Nå kunne de ha utspilt sin rolle.

Hva skjedde tidlig i april 1934?

Det er vanskelig å tolke en svært innviklet rekke av handlinger, og historikerne har ulike syn. Det er enighet om en del forhold, mens noe sies å være ren gjetting. John Wheeler-Bennett, Alan Bullock og William L. Shirer har mer eller mindre samme historie å fortelle, men de skrev på 1950-tallet. De sier at i begynnelsen av april 1934 fikk både Hitler og von Blomberg en hemmelig underretning om at von Hindenburg nærmet seg døden. Nå var det viktig at Hitler snarest mulig sikret seg støtte fra de militære ledere i forsøk å bli arvtager etter von Hindenburg. Hitler ønsket at rikspresident- og rikskansler stillingen skulle forenes. Bullock skriver:

”… I annen uke av april bød det seg en anledning. Den 11.forlot Hitler om bord på krysseren Deutschland for å delta i manøvrer til sjøs. Han ble ledsaget av forsvarsministeren, general von Blomberg; den tyske hærs øverstkommanderende, generaloberst, friherre von Fritsch; og øverstkommanderende for marinen, admiral Raeder. Man tror det må ha vært i løpet av denne korte reisen at Hitler oppnådde enighet med generalene; til gjengjeld for at han selv blev Hindenburgs etterfølger skulle Røhms planer kveles i fødselen og hæren sikres fortsatt ukrenkelighet som den eneste væpnede makt i staten…”

Bullock og andre omtaler avtalen som ”Deutschland-pakten”. Hitlereksperten Ian Kershaw sier til VG-journalisten Harald Vikøyr at dette er ren gjetting, og Kershaw nevner ikke turen med ett ord i sine bøker. Han sier at turen var kjent siden den ble omtalt i partiorgan etterpå. Med unntak av Herbert Rosinski som var tysk marinespesialist, og som emigrerte til USA i 1940, skriver de som omtaler pakten at turen gikk til Königsberg om bord i Deutschland. Rosinksis bok om den tyske armeen finnes i flere reviderte utgaver, men det er underlig at han ikke nevner turen med Deutschland i 1934, men derimot en avtale ombord ”Robert Ley” i juni 1934. Skipet Robert Ley var et ”Kraft durch Freude” skip som ble sjøsatt i 1938!

For alle som tror på sammensvergelsesteorier kan vi opplyse at Grosadmiral Raeder nevner heller ikke turen i sin 2-binds selvbiografi og han var med på turen. Like underlig er at Hans Georg Prager heller ikke nevner turen i sitt grundige, vel 400-siders verk om skipet Deutschland. Han hopper galant fra å nevne perioden fra jomfruturen i 1933 til juni 1934.

Moderne hjemmesider om tyske krigsskip nevner at Hitler var om bord en tur til Norge i april 1934, men det er ingen opplysninger om hvem som var med eller hva som foregikk om bord. Kan vi komme med noe nytt? Svaret er ”Ja” eller kanskje ”Tja”, og vi synes opplysningene er såpass interessante at vi håper noen historikere vil undersøke dem nærmere.

Hitler i Sogn og Hardanger 1934

Vi kan bekrefte at Deutschland seilte til Norge i april 1934. Det stod faktisk i lokalavisene her i Norge. Bergens Tidende hadde to oppslag om turen. Den første er et førstesides oppslag lørdag 14. april, ” Hitler på besøk i Norge – torsdag var han i Sogn og i går i Hardanger”. Den 16. april trykte de et bilde fra ”Hamburg Fremdenblatt” som visste Hitler på dekket av Deutschland før hans avreise til Norge. Opplysningene hadde avisen tydeligvis fått fra den tyske konsulen i Bergen, og de eneste som er nevnt i tillegg til Hitler er ”… minister von Blomberg og sjefen for det tyske admiralitet”. ” Så vel der Führer som hans følge var i høi grad imponert over Vestlandfjordenes mektige natur, og man fikk inntrykk av at rikskansleren vilde gjenta besøket ved given anledning”!

Var turen nærmest en ferietur for Hitler og hans militære ledere? Neppe. Man drar ikke på ferie når det er nesten krise hjemme. Lekte Hitler Keiser Wilhelm ved å dra til keiserens yndlingssteder? Ja det kunne han ha gjort, men han var ikke leder av Tyskland ennå. Vi vet fra biografien til Erich Raeder at Hitler var genuint interesserte i marinen, og det kan sies at det var naturlig at han dro på tur med landets nyeste krigsskip, men er det naturlig at han hadde så mange med seg?

Det er noe med planlegging og gjennomføring av turen som vi finner oppsiktsvekkende. Tyske myndigheter hadde søkt Forsvarsdepartementet om lov å besøke Vestlandet og et brev ble sendt fra departementet til Overlosen, og videre sendt til Bergen Loskontor 24.april, mottatt 26.april om at Deutschland og krysseren Leipzig skulle anløpe ”Bergen mellom 27.april og 2.mai. Besøket var ”ikke offisielt”. Like etter mottakelse av brevet kommer det en telefonbeskjed om at planene er endret. Bergen blir ikke anløpt, men turen går til Hardanger og Sognefjord. Det merkverdige er at da disse brevene og beskjeden var kommet til Bergen hadde Deutschland allerede vært på besøk i Norge og var kommet vel hjem til Tyskland. Skipet deltok nå på øvelser rundt Königsberg, noe som var planlagt tidligere, og som kanskje er grunnen til forvirring om hvor skipet skulle seile fra Kiel 11. april. Leipzig kom ikke til Norge, men seilte til England. Det er ingenting i arkivene om at Deutschland var i Norge senere i april, men den seiler innover Oslofjorden 9.april 1940 under navnet Lützow. Skipets navn ble endret i desember 1939, i tilfelle det ble senket. Det hadde vært en PR-katastrofe om flaggskipet Deutschland ble senket. Lützow tar over som kommandskip da Blücher ble senket.

Når utenlandske skip skal inn i fjordene må de selvsagt ha los. Deutschland var intet unntak og vi kan spore turen til Vestlandet i det som finnes av arkivmateriale fra loskontorene. I tillegg har den ene los etterlatt en beskrivelse av turen til Hardanger i en minneoppgave om krigen som finnes i Hordaland Fylkesarkiv.

Oppdragsliste for los Martin Karlsen. Foto: Statsarkivet i Bergen
Oppdragsliste for los Martin Karlsen. Foto: Statsarkivet i Bergen

Statsarkivet i Bergen har en ”Opgave over Frilosning for Korsfjorden samt Feie stasjon. Bergen Losoldermannskap”. Listene begynner 1.januar 1934. Her kan vi lese at los Martin Karlsen fra Fedje loser Deutschland fra Hellesøy til Aurland, og tilbake 12. april 1934. Han arbeider på akkord og får utbetalt kr. 543 kroner og 70øre. I anmerkningsrubrikken står det:

”Angj(eldende) tur var rikskansler Ad. Hitler med for første gang til Norge”.

Dagen etterpå skifter skipet los og Johannes Evensen Hummelsund overtar losingen fra Marstein inn til Odda og Ulvik, og deretter ut til Leirvik (Stord) samme dag – 13. april. Det står at Hitler var med hele veien. Det er derfor ingen tvil om når skipene seilte til både Aurland og Odda-Ulvik. Statsarkivet har til og med de signerte kvitteringene som Hummelsund leverte inn etter losingen. Alle er undertegnet ”Kapitän zur See und Kommandant Panzerschiff Deutschland. Von Fischel”. Von Fischel ble forresten utnevnt til admiral 1. september 1941 og var leder for ”Operasjon Sjøløve” – den planlagte invasjon av Storbritannia i 1940. Han døde i den russiske fangeleiren Burdika 13. mai 1950.

De norske losene var kjente for å være dyktige og pliktoppfyllende. De var bare to av losene som ble brukt til å lose flere store og utenlandske krigsskip på Vestlandet på 1930-tallet. Når den tyske konsulen rekvirerte los i Bergen spurte han som oftest etter en tysktalende los og Hummelsund ble brukt flere ganger.

Det er litt frustrerende at vi ikke hadde flere opplysninger i Statsarkivet etter denne turen, men siden den ikke var offisiell er det lite sannsynlig at den har etterlatt seg store spor i offentlige arkivmateriale. Hadde skipet vært innom Bergen hadde vi sikkert fått vite mer.

Internett har åpnet opp en verden full av kilder og kontakter som venter på å bli benyttet. Jeg håpet på å finne flere opplysninger om Deutschland-turen eller skipet, og fant fram til flere websider som handler om den tyske marinen. En website er meget verdifull og styrt av en stor kjenner av tyske skip. Gjennom webmasteren fikk vi se en serie fotografier tatt på Deutschlands tur til Vestlandet. Noen er lett å se hvor de er tatt ( Odda, Balestrand, Nærøyfjorden), mens andre må identifiseres nærmere. Noen er tatt i Hardanger, mens andre er fra Sogn. I tillegg til bildene kan vi trekke ut opplysningene om turen til Hardanger fra den minneoppgaven som los Johannes Evensen Hummelsund skrev på 1970-tallet. Minneoppgaven er egentlig om krigsminner fra Hordaland 1940-1945, men det viste seg at losens tur med Hitler i 1934 skulle ha store konsekvenser for ham under krigen.

Der Führer og losen

Los Hummelsund hadde vært los siden 1928 og før den tid var han bl.a telegrafist og styrmann. Han kom fra Hummelsund på sørenden av Tofterøy i Sund kommune, ikke mange kilometer fra Tælavåg. Viksøy losstasjon og Marstein fyr var ikke langt fra boligen. Marsteinen ligger ved inngangen til Korsfjorden, og dermed innseilingen både til Bergen og Hardangerfjorden. Han skrev at han var på vakt i loshytten om kvelden 12.april da los Karlsen fra Fedje ringte til ham og sa at han hadde vært i Sognefjorden med lommeslagskipet Deutschland, og at skipet skulle være ved Marsteinen ca. kl. 22 – og ønsket los til Hardanger. Karlsen sa ikke hvem som var om bord, og Hummelsund hadde heller ikke fått noe beskjed fra losoldermannen eller de militære om skipet. Deutschland kom med tysk punktlighet og losen ble satt ombord. Skipssjefen ønsket å ankre opp for natten i nærheten, men siden dette var et krigsskip turde ikke losen å la skipet ble ankret innenfor det området som var regnet som Bergens krigshavn. Skipssjefen seilte derfor ute vel. 30 nautiske mil nordvest for Marsteinen.

Neste morgen, da det var lys, seilte skipet inne i Korsfjorden. Det snødde litt og det hadde vært litt tåke i følge journalen fra Marstein fyr. Skipet hadde en lang tur mellom Austevoll og Tysnes før det kom til Hardangerfjorden, og da skipet var kom innom lille Lauarøy kom rikskansler Hitler og admiral Raeder på broen. Hummelsund skriver at de begge kom bort til losen for å hilse, men mens Raeder tok han i hånden, ga Hitler den vanlig Nazi-hilsen. Etterpå spurte kaptein von Fischel om losen visste hvem han hadde hilst på. Hummelsund svarte Der Führer fordi han hadde sett bilder av ham i avisene og blad. Von Fischel syntes det var fint at til og med en norsk los visste hvem rikskansleren var.

Losen skriver at Hitler syntes det var litt kjølig selv om han hadde en lang skinnfrakk på seg. Videre skriver han:

”… Eg fekk vita at von Blomberg, som var med saman med mesteparten av den dåverende regjering, hadde sonen sin med. Han var visst 14 år. Han var ikkje oppe på brua, men eg såg han nede på dekket fleire gonger. Me gjekk med 19 mils fart. Skuta kunne gjera mykje større fart, men med 19 mil, så ristte ho minst, og det skulle sjølvsagt gå så roleg som mogeleg med alle desse store herrane om bord. Då me gjekk innover Hardangerfjorden gjekk Hitler og von Blomberg att og fram på fordekket heilt for seg sjølv i lang tid i ålvorleg samtale…”

Deutschland ble ført til Odda før det snudde og seilte videre til Ulvik. Det ankret ikke opp noen steder og ingen var i land. Mens skipet var i Sørfjorden gikk Hummelsund nede for å spise middag, ”… småpølser, litt svart brød og litt suppe, inkje poteter..” Med andre ord ikke middag for en nordmann på denne tid!

Da skipet var på vei ut fjorden, like ved Varaldsøy, ble Hummelsund sendt ned til en offiser for å få kvitteringen (skipperbeviset). Han sier selv at han kom opp litt for tidlig fordi alle de store herrer, med Hitler i midten, var stilt opp tvers over fordekket, til fotografering med Hardangerfjorden i bakgrunnen. Dette fotografiet har ikke vi funnet ennå, men kvaliteten på en del av de øvrige bilder tyder på at en av Hitlers profesjonelle fotografer var med på turen slik at det kan dukke opp flere bilder i fotosamlingene rundt omkring.

Hummelsund gikk om bord i en livbåt og ble rodd i land ved Leirvik, Stord og skipet seilte videre uten los. Det seilte tilbake til Tyskland med en gang.

Hitlers tur til Norge var kort, men ikke uten betydning. Det hadde vært viktig for ham og de militære ledere å snakke sammen om hva som skulle skje i de nærmeste ukene. Faktum at turen ble fremskyndt 14 dager etter meldingen om forverring av Hindenburgs helsetilstand, er etter min mening, en pekepinn om hvor viktig det var å komme fram til enighet med de militære om Hindenburgs arvtaker. Det er ikke sikkert at vi noensinne vil finne arkivmateriale som kan bekrefte en Deutschland-pakt, men begivenhetene i tiden etter turen er kjent. Den første offisielle beskjed om sykdommen og den alvorlige tilstand til Hindenburg kom 27.april. I ukene etter Norgesturen ble det holdt flere møter, både i inn- og utlandet om begrensning av makten til SA og Röhm. Hitler møter Mussolini i Venedig 14. juni, og 21. juni treffer han Hindenburg. Ifølge flere kilder ble situasjonen med SA og Röhm drøftet og Hitler skjønte at han måtte reagere snart. 28.juni ble SS mobilisert, og dagen etterpå trykte ”Völkischer Beobachter” en artikkel signert Werner von Blomberg der det stod at hæren stod helt og holdent bak rikskansler Hitler. Mye tyder på at ledelsen i hæren visste hva som skulle skje, og sannsynligvis hadde sagt at de ikke ville blande seg inn i begivenhetene.

Dagen etterpå igjen, 30.juni, vil alltid bli husket som ”De lange knivers natt”. SS gikk til angrep på Ernst Röhm, andre SA-ledere og flere hundre medlemmer av SA. Vi har ikke noe eksakt tall på hvor mange som ble drept, men det sies å være mellom 600-1000. Röhm ble arrestert og fikk et håndvåpen plassert i cellen. Da han ikke skjøt seg selv ble han skutt mens han ropte ”Heil Hitler”. Den tidligere gode venn av rikskansleren ble ofret av Hitler. Var dette drøftet på turen til Vestlandet? Kanskje.

Hindenburg og de militære lederer var svært fornøyd med aksjonen som vekte en del avsky i utlandet, men som Hitler forsvarte i Riksdagen. Etter denne opprydningsaksjonen mot Röhm og SA var det bare å vente til rikspresident von Hindenburg døde. Han døde 1. august. Samme dag hadde Hitler fått alle regjeringsmedlemmene til å undertegne en lov som stipulerte at stillingen som rikspresident og rikskansler skulle forenes når von Hindenburg døde. Dette betydde at Hitler ville bli øverstkommanderende for de militære når rikspresidenten døde. Hitler ønsker å bli kalt ”Der Führer og rikskansler” fra nå av. Tittelen rikspresident skulle ikke brukes lenger.

Den 2. august, og på initiativ fra von Blomberg, avla alle tyske soldater en lojalitetsed til Hitler. I løpet av et par måneder etter Norgesturen hadde Hitler ryddet av veien en del av hindringene på veien til å bli en diktator. Han var ikke på sin høyde ennå, men han var ene leder av Tyskland og karrieren var oppadstigende.

Losens etterspill

Hva som skjedde videre i tysk historie og med Hitler er kjent, og her skulle vi egentlig konsentrere oss om Deutschland og Norgesturen. Turen fikk et betydningsfulle etterspill for losen Johannes Evensen Hummelsund. Hele historien kan leses i hans egen beretning, men kort fortalt skjedde følgende:

I likhet med mange andre beboere av øyene utenfor Bergen, ble Hummelsund involvert i illegalt motstandsarbeid under krigen. Han bodde i et område som var et nøkkelsted for den illegale overfarten til Skottland, og trafikken til Shetlandsbussen. Hummelsund selv var svært aktiv i motstandsbevegelsen som het ”Stein-organisasjonen”. Organisasjonen ble infiltrert og mange medlemmer arrestert i 1941. Losen ble arrestert 2. oktober 1941 og tatt inn til forhør i Bergen. Hjemmet ble ransaket før han ble kjørt til Bergen, og her ble det funnet flere bilder av Deutschland, noen avisartikler om det og andre tyske skip som Hummelsund hadde loset. Det ble kjent at han hadde loset rikskansleren til Hardanger i april 1934. Under forhøret med bl.a. Kommandeur og SS Hauptsturmführer Johann Behrens i Bergen, ble turen med Hitler diskutert. Behrens, i følge Hummelsund skal ha sagt, ”hadde føraren vore her, så hadde han sett losen fri”. Hummelsund var enig, og det gikk ikke lang tid før han ble satt fri. De andre som ble arrestert var ikke så heldig. Det hadde ikke tatt seg ut dersom mannen som loset, og hadde hilst på Hitler, var blitt skutt eller sendt til en fangeleir. Behrens selv ble skutt i den tragiske Tælavåg skytingen i april 1942, bare noen kilometer fra gården Hummelsund og Viksøy losstasjon.

Johannes Evensen Hummelsund ble en aktet lokalhistoriker og ordfører i Sund kommune. Han skriver om Tælavåg-tragedien i Bygdebok for Sund, men hans beretning om Deutschland og Hitler i 1934 ikke er tatt med.

Det kan være flere lokale historier om Deutschland turen som vi ikke er kjent med ennå. Hitlers besøk i Norge var ikke langt og har ikke etterlatt seg en mengde arkivsaker, men for en tur og for en tid.

Johannes Evensen Hummelsund var los på vakt da Adolf Hitlers skip Deutschland skulle inn i Hardangerfjorden april 1934.

Fra Hordaland fylkesarkiv sin Minneoppgåve fra 1985 har vi hentet Hummelsunds egen beretning.

Johannes Evensen Hummelsunds skipperbevis

Eg var los i Krossfjorden. Ein kveld i april 1934 eg var på vakt på stasjonen vår, kom der telefon frå Feie. Det var los Karlsen der som om dagen hadde vore inne i Sognefjorden med det tyske lommeslagskipet ”Deutschland”. Han sa at ”Deutschland” var ventande til Marsteinen ca. kl. 22.00 om kvelden og skulle ha los til Hardanger. Han sa ikkje noko om kven som var ombord, eller kva erend skipet hadde, og det var heller ikkje kome noko beskjed til oss verken frå losoldermannen eller dei militære om skipet. ”Deutschland” kom til avtalt tid og eg vart sett om bord. Eg vart spurd om det var ein høveleg ankerplass i nærleiken, men då me ingen beskjed hadde fått, og dette var eit krigsskip, våga eg ikkje ankra nokon stad innanfor Bergens krigshamn og eg sa då frå at då måtte ein gå lenger sørover med dette lange fartøyet. Sjefen føretrakk då å liggja utanfor om natta. Dei gjekk om lag 30 n. Mil nordvest av Marsteinen og låg der til det vart godt lyst om morgonen. Merkeleg nok kom dei fleste av dei store ”Kraft durch Freude”-båtane, som vart gåande her kvar sumar seinare, like til krigen, til å gjera det på same måten. Det var fint ver, men kaldt og det småsnødde litt då me gjekk inn Krossfjorden.

Då me kom innom L. Lauarøy kom Hitler og storadmiral Von Raeder på brua. Dei kom bort og helste på losen. Admiralen tok meg i handa, men Hitler brukte vanleg Hitler-helsing. Sjefen spurde meg om eg verkeleg visste kven eg no hadde helst på, og eg svara at det var der führer, eg kjende han frå bilete i aviser og blad. Sjefen syntes visst dette var fint at til og med ein norsk los kjende føraren såleis. Hitler syntes visst det var kjølig. Han gjekk i lang skinnfrakk, men han " skudda" litt på seg av og til. Eg fekk vita at von Blomberg, som var med saman med mesteparten av den dåverande regjering, hadde sonen sin med. Han var visst 14 år. Han var ikkje oppe på brua, men eg såg han nede på dekket fleire gonger. Me gjekk med 19 mils fart. Skuta kunne gjera mykje større fart, men med 19 mil, så riste ho minst, og det skulle sjølvsagt gå så roleg som mogeleg med alle desse store herrane om bord. Då me gjekk innover Hardangerfjorden gjekk Hitler og von Blomberg att og fram på fordekket heilt for seg sjølv i lang tid i ålvorleg samtale. Me veit no at det var nett etter at ”Deutschland” kom attende til Tyskland at om lag 70 av dei øvste der – som var mistenkt for å vera imot Hitler – vart likviderte. Dette var truleg bestemt på denne ”ferieturen” til Hitler. Det var berre dei heilt trufaste han hadde med seg på denne turen. Me gjekk først til Odda. Medan me låg der – me ankra ikkje nokon stad – var eg nede og fekk middag. Småpølser, litt svart brød og litt suppe, inkje poteter.

Frå Odda gjekk me til Ulvik, stoppa, snudde rundt og utatt Hardangerfjorden. Då me kom ut imot Varaldsøy vart eg ordra ned til ein offiser som hadde med kontoret og rekneskapen å gjera, for å få fyllt ut dei vanlege skipparbevis. Eg kom visst litt for snøgt opp att, for då eg kom opp var det storfotografering frå fordekket . Alle dei store, med Hitler i midten, stod i rekke tversover skuta og vart fotografert, med Hardangerfjorden som bakgrunn. Fotograferinga skulle nok vore unnagjort medan eg var nede.

Det var først tanken at eg skulle gå frå borde ved Utsira, men dei var redd for at ein ikkje var sikker på å få losskøyta der ut i ein fart, så det vart til at eg skulle gå frå borde utanfor Leirvik på Stord, og dei skulle gå vidare utan los. Dei skulle gå ut Gunnarskjærsholet søranfor Espevær. Då me kom utanfor der som Stord verft er no, vart det stopp. Ein livbåt vart sett på vatnet og eg vart rodd i land der. Hitler stod i nærleiken og såg på då båten vart sett på vatnet. Han hadde vel ikkje vore med på ein båtmanøver før. Eg har elles mange minne etter denne turen, men det har ikkje noko å seia i denne samanhengen.

Johannes Evensen Hummelsund
Frå minneoppgåve 1985, Hordaland fylkesarkiv

Statsarkivet i Bergen

  • Bergen Losoldermannskap, journal 1934
  • Loskvitteringer 1934
  • Losoppgaver for Korsfjorden felleslosing 1934-
  • Fylkesmannen i Hordaland. Innkomne brev 1934

Hordaland Fylkesarkiv

  • Minneoppgaver fra krigen

Bergens Offentlige Bibliotek

  • Bergens Tidende april 1934

Litteratur

  • Alan Bullock, ”Hitler Tyrannen og tyranniet, bd. II Rikskansleren 1933-1939, Oslo 1970
  • Alan Bullock, ”Hitler & Stalin” bd. 1, København 1992
  • Ian Kershaw, “Hitler 1889-1936: Hubris”, London 1998
  • Hans Georg Prager, “ Panzerschiff Deutschland Schwerer Kreuzer Lützow” München 1981
  • Erich Raeder, “Mein Leben”, bd. 1-2, Tübingen 1956-57
  • Herbert Rosinski,”The German Army”, New York 1966
  • William S. Shirer, “Det Tredje Rikes Vekst og Fall”, Oslo 1961
  • John W.Wheeler-Bennett, ”The Nemesis of Power. The
  • German Army in Politics 1918- 1945” , London 1954

http://www.deutschland-class.dk/

Teksten er skrevet av Christopher John Harris, Statsarkivet i Bergen