Vent, ikke slett meg

I dag oppbevares enorme mengder personlige data i private og offentlige virksomheter. Det er data som kan kobles på uendelig mange måter, og ikke alltid til beste for hver enkelt av oss. Det ville imidlertid være en tragedie for samfunnet om slike data blir slettet for godt. Arkivverket har ansvar for å ta vare på arkiver for ettertida. Vi har stor forståelse for at det må praktiseres strenge regler for offentlig innsyn i opplysninger om enkeltpersoner. Minst like viktig mener vi det er å bevare nasjonens hukommelse. Dagens «big data» er morgendagens historiske kilder. 

Med lov om personregistre i 1978 kom etableringen av Datatilsynet. Det førte til strengere kontroll med personopplysninger og mer oppmerksomhet rundt personvern i Norge. Før arkivloven ble tatt i bruk i 1999, var det en uavklart situasjon mellom Arkivverket og Datatilsynet. Uenigheten sto om sletting eller bevaring av personopplysninger og kom til syne i flere enkeltsaker. Forenklet kan vi si at uenigheten gikk på «retten til å bli husket, versus retten til å bli glemt».

Datatilsynet skulle blant annet gi tillatelse til opprettelse av personregistre, og bestemmelsene inneholdt regler om sletting. Bestemmelsene om sletting sto i konflikt med behovene Arkivverket ser for bevaring av de samme opplysningene.

Begrunnelsene for bevaring gjelder samfunnets behov for å tilrettelegge for forskning og bevaring av vår historie, samt individets behov for å dokumentere egne rettigheter. Begrunnelsene for sletting dreier seg i hovedsak om individets rett til kontroll med egne opplysninger. Det råder også en bekymring for at personopplysninger ikke blir oppbevart sikkert nok, en bekymring også Arkivverket anerkjenner.

Et stygt eksempel på sletting av opplysninger i offentlige arkiver, er bestemmelsen om bevaring av personregister over førskolebarn og elever i grunnskolen. Det ble innført en begrensning på bevaring av elevmappene til 10 år etter at elevene sluttet ved skolen. Særlig problematisk ble denne regelen for statlige spesialskoler, der dokumentasjon ofte etterspørres lenge etter endt skolegang. Bestemmelsene om sletting har ført til at en rekke elevmapper har blitt anonymisert, og mange elevmapper har også blitt makulert. Det har gjort det vanskelig å finne svar på spørsmål om egen skolegang for mange. Søknader om tapt skolegang og rettferdsvederlag har også manglet dokumentasjon.

Arkivloven og personvernloven har ofte motstridende interesser, noe som skaper misforståelser hos dem som skal forvalte regelverket i praksis. Det gode blir det bestes fiende; av frykt for å sitte på personopplysninger man tror man ikke har hjemmel for, slettes eller sladdes informasjonen.  Dette bidrar til at framtidas arkiver blir mangelfulle og hullete, og vanlige folk får problemer med å dokumentere egne rettigheter. Særlig er vi bekymret for arkivene etter private institusjoner som har oppdrag fra det offentlige.

Personvernloven har endret seg flere ganger etter at den første loven kom. Arkivverket og Datatilsynet inngikk i 1985 en avtale om arkivering av konsesjonspliktige personregistre fra statsforvaltningen og har siden hatt et aktivt samarbeid både generelt og i enkeltsaker. En tydeligere arbeidsdeling mellom de to etatene falt dermed på plass. Dette sikrer at Riksarkivaren høres der Datatilsynet krever sletting, samtidig som de garanterer for trygg oppbevaring av opplysningene.

Bevisstheten om at arkivhensyn og personvernhensyn må veies opp mot hverandre er mye større i dag. Eksempelet med elevmapper illustrerer likevel en aktuell problemstilling når det gjelder forholdet mellom den nye personvernloven og arkivloven, som også er under revisjon.

Et annet eksempel på hvorfor det er viktig å ta vare på taushetsbelagte personopplysninger, er Landssvikarkivet. Arkivet ble gjort tilgjengelig for alle i 2015. Dette har vært positivt for den offentlige debatten om andre verdenskrig. At alle har tilgang til arkivene, fører til en opplyst samtale om historien og motvirker at myter oppstår. På Facebook og andre sosiale medier kan vi legge frem vår polerte fasade. Men i vår interaksjon med den norske stat og andre offentlige aktører kommer også skyggesidene frem. Taushetsbelagte opplysninger om den enkelte skal ikke være tilgjengelig for allmenheten, men etter et visst antall år kan denne informasjonen bidra til å opplyse samfunnsdebatten og avklare de faktiske forhold.

Hvis vi skal avdekke feil og mulige overgrep begått av myndighetene, skjer dette ved innsyn i dokumentasjon om den enkelte. Arkivverket er bekymret for at vi som samfunn – i vår iver etter å sikre personvernet – vekter sletting av sensitivt arkivmateriale høyere enn bevaring. Vi må lære av historien. Hvis vi ikke lærer av historien om sletting versus bevaring, hva vil da konsekvensen bli for den historiske debatten om 100 år?

Erland Pettersen

Vigdis Stensby

Fagdirektører - Arkivverket

Denne kronikken stod på trykk i Klassekampen den 20. juli 2018