Fortiden i våre hender – å forvalte kulturarven i det 21. århundre

Riksakivar Inga Bolstads innlegg på Gunnerusforlesningene 1.mars 2018:

"Jeg begynner med et arkivdokument – et foto i bedriftsarkivet etter Nydalen Compagnie, fra Oslo byarkiv.

Bedriftens arkiv oppgir ingen fotograf, men bildet har følgende tekst:

”Oline Stokke, Nydalens første veverske, foran vevstolen. Født 1851, vævning paabegynt 1864, sluttet januar 1919.”

Oline begynte altså som veverske 13 år gammel og hadde samme jobb – ved  vevstolen – i 55 år, til hun sluttet i 1919. Normal arbeidstid var tolv timer, seks dager i uka. Da vi fikk vår første lov om barnearbeid i 1891, fylte Oline 40 år. Åtte timers arbeidsdag fikk vi året før hun sluttet, i 1918.

Oline står ikke i arbeidstøy. Hun har blitt bedt om å skifte for å stille seg opp for fotografen. Ledelsen må ha ment at et foto av Oline var verdt en plass i arkivet, som dokumentasjon av bedriften, sammen med et stort antall andre foto av bygninger, maskiner og arbeidere.

Følger vi tråden fra navnet Oline Stokke i bedriftsarkivet videre til kommunale og statlige arkiv, finner vi Oline i flere dokumenter, for eksempel i folketellingen fra 1900. Bildet over er hentet fra Digitalarkivet, Arkivverket.

I år 1900 bodde Oline i sidebygningen på Korsvold gård, registrert som «Væverske ved bomuldsvæveri», født 1852, altså ett år etter angivelsen på fotografiet. I virkeligheten var hun altså 12 år da hun hadde sine første arbeidsdag ved maskinen. 

Alene forteller ikke fotografiet eller folketellingene mye, men følger vi de sammenhengende kjedene av dokumenter i bedriftens arkiv, og i andre arkiv, kan vi gå inn i Olines liv og i det historiske rommet hun står i. I dette rommet fant framveksten av den norske industrikulturen sted: kvinner i lønnsarbeid, nye livsløp for kvinner, fellesskap i arbeid og bomiljø, med lommer av frihet og uavhengighet, men også maktesløshet, utnyttelse, etter hvert fagorganisering, politisk arbeiderkultur, og fritidskultur. 

I dag står fabrikkjentene på sokkel på Beierbrua, trebrua over elva ved Hønse-Lovisas hus, i litteraturen også kalt «fabrikkjentenes bru» – i seg selv et kulturminne, som også fabrikkbygningen i bakgrunnen. 

På nettstedet oslobilder.no kan dere skanne raskt gjennom et stort antall foto av industribygg og industrimiljøer langs Akerselva. Noen av bygningene er fredet som kulturminner, flere står på Byantikvarens gule liste.

Dette bildet viser fabrikken, ca. 1920.

I Widerøe-samlingen finnes dette flyfotoet, som viser Nydalen Compagnies industriområde 1950.

Arkivene inneholder planer, arkitekttegninger, branntakster og mye annet, som er primærkildene til det vi faktisk vet om anlegg, bygninger og kulturlandskap. Men arkivene er også kilder til ny kunnskap. Riksantikvaren, byantikvarer og fylkesantikvarer bruker historiske arkiv som dokumentasjon og saksunderlag i alle saker om faste kulturminner.

Et vernet industribygg ved Akerselva, om det er aldri så godt dokumentert i tegninger og planer, står som et taust skall som i seg selv ikke forteller mye om industrisamfunnets miljøer og kultur. I arkivene får vi kunnskap om personer og sosialt liv, arbeidsmiljøer og produksjon, organisasjonsliv og politikk – alt det som er knyttet til og har formet bygningskultur og kulturlandskap.

Arkivene er del av kulturarven, sier vi gjerne. Mer presist kan vi si at arkivene er unike kilder til kunnskap om kulturell arv, både materiell og immateriell. Den store fortellingen om industrisamfunnets framvekst og kultur handler om bygninger og landskap, om personlig og sosialt liv og om fellesskap og konflikt – ikke enkelte minner hver for seg, men som deler av en helhet. 

Kan vi bevege oss inn i dette historiske landskapet digitalt? Ja, i noen grad kan vi det.

Digitalarkivet, der vi fant Oline i folketellingen fra år 1900, er Arkivverkets nettsted for publisering av digitalisert arkivmateriale. Nettstedet omfatter både transkriberte og skannede kilder. De viktigste søkbare kildene er de landsdekkende folketellingene, som går helt tilbake til 1801. I tillegg finnes transkriberte kirkebøker, emigrantprotokoller og en god del annet. Digitalarkivet har årlig mer enn 1, 6 millioner unike brukere og mer enn 6 millioner brukersesjoner. Det er enormt for et nettsted med digitale arkivkilder, også i internasjonal sammenheng.

Også fylkeskommunale, kommunale og private arkivinstitusjoner har digitalisert arkiv og har lagt ut mye på egne nettsider. Bredden er stor.  

På nettsidene til Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane finner vi for eksempel flere søkbare databaser med blant annet opptak av folkemusikk. Dette er et eksempel på at arkiv både er kildemateriale, dokumentasjon og kulturarv i seg selv. Vi kan søke, lytte, se og lese – på nett.

Den digitale muligheten – og utfordringen – er nettopp å sammenstille disse arkivkildene til både materiell og immateriell kulturarv, og gjøre dem enkelt tilgjengelige. Og igjen: Det er i koblingen mellom kildegruppene, og mellom det materielle og det immaterielle, at de store mulighetene ligger. Da er det et paradoks at vi ikke alltid tenker helhet i kulturvernet, og eksempelvis verner et industrianlegg, men ikke gjør noe for samtidig å sikre arkivet som gir kunnskap om anlegget og om produksjon, arbeid og kultur i bedriften.

Det er et mål å digitalisere langt flere arkiver. I kulturarvåret gjør vi i Arkivverket en særlig satsing på branntakster, som er rike kilder til bygninger, gårdsdrift, redskapskultur og annet. Disse skal også ut på Digitalarkivet.

Branntakstprotokollene på bildet over er fra Trondheim på 1850-tallet, med detaljerte beskrivelser av bygninger, innbo og annet – her analogt, snart digitalt tilgjengelige.

Enda viktigere er det at alt som er og blir digitalisert, fra alle som bevarer arkiv i Norge, blir sammenstilt og tilrettelagt gjennom én felles portal. Vi har et mål i Arkivverket og arkivsektoren om å utvikle Digitalarkivet til en slik felles inngang. Enkelt og konkret vil det eksempelvis gjøre det mulig å bruke arealplaner og bygningsdokumentasjon i statlige og kommunale arkiv sammen med arkitekttegninger fra privat virksomhet. Mer avansert vil vi kunne gå inn i arbeiderboligene ved Akerselva og få opp allsidig, relevant informasjon på mobilen – statlige og kommunale folketellinger som viser hvem som bodde i leilighetene, foto av boliger, personer og miljøer fra ulike tidsperioder, intervjuer fra den fantastiske samlingen «Arbeiderminner» i  Norsk Folkemuseum, og mye mer. Vi vil kunne gå fra å studere minner om kultur, materielle og immaterielle, til å gå inn i historiske rom. Det er ikke så langt fram: Kulturrådet, Riksantikvaren, Arkivverket og Statens kartverk har laget noen slike piloter for mobile teknologier, i samarbeidsprosjektet «Kultur- og naturreiser».

I arkivene finner vi unike kilder om gjenstander, bygningsmiljøer og kulturlandskap, sammen med dokumentasjon av immaterielle kulturverdier som språk, håndverk, kunstuttrykk og sosiale og kulturelle tradisjoner.

Dokumentasjon av kultur og kulturutvikling skapes i dag digitalt. Har vi dette «i våre hender», som arrangøren spør om? Svaret er et både-og: Vi har noe, men mangler også mye, og utfordringene er store.  Det er noen særlige problemer med arkivmateriale som foreligger som dataobjekter i relasjonsdatabaser, og som skal bevares som autentisk, lesbar og holdbar dokumentasjon – ikke minst når denne dokumentasjon er å finne i private arkiver, som kulturuttrykk ofte er. Vi arbeider i arkivsektoren i alle land med å utrede og prøve ut løsninger på hvordan vi skal identifisere, sikre og tilgjengeliggjøre det viktigste på kostnadseffektive måter.

Vi har i Arkivverket et mål om «digitalt førstevalg» for alle brukere av arkiv. Digitalarkivet er allerede en stor suksess. Nye Digitalarkivet som nasjonal fellesløsning – for både digitalisert og digitalt skapt arkiv - vil være enda et langt skritt på veien. Men det er også utfordringer:

• Arkiv som dokumenterer privat samfunnssektor (privatarkiv), er for svakt representert i det som er bevart
• Digitalisering av (analoge) arkiv går for langsomt og drives for planløst
• Digitalt skapte arkiv blir i liten grad bevart
• Mye arkiv er taushetsbelagt
• Samlet digital tilgang til arkiv forutsetter en felles portal

Den materielle og immaterielle kulturarven blir bevart og forvaltet i felleskap av Riksantikvaren og antikvariske fagmyndigheter i fylkeskommuner og kommuner, Nasjonalbiblioteket, museumssektoren og arkivsektoren. Arkivverkets og arkivsektorens primære og særlige oppgave er likevel å ta vare på dokumentasjonen av den kulturelle arven – det som vi gjerne omtaler som dokumentarven. Digital bevaring og digital tilgjengelighet til alle landets arkiver er den store muligheten i arbeidet med å videreføre bred dokumentasjon av kultur og kulturutvikling. Å lykkes med dette er den kritiske suksessfaktoren for om Arkivverket og arkivsektoren, også i framtiden, skal forvalte en rik kulturell arv. 

Unescos program for dokumentarv er en god illustrasjon på utfordringene. Programmet retter seg mot både arkiv og bibliotek, og er begrunnet slik:

"Documentary heritage reflects the diversity of languages, peoples and cultures. It is the mirror of the world and its memory. But this memory is fragile. Every day, irreplaceable parts of this memory disappear for ever.

UNESCO has launched the Memory of the World Programme to guard against collective amnesia calling upon the preservation of the valuable archive holdings and library collections all over the world ensuring their wide dissemination".