Jeanette og Jakob Reichwald – jødiske flyktninger fra Østerrike til Norge i 1938

Veletablert og godt integrert 

I Stavanger bodde Jeanettes seks år yngre søster, Rösi, sammen med ektemannen Julius Fein. Da de tok initiativ til å hjelpe Jeanette og Jack – eller Jakob, som han egentlig het – med å søke opphold i Norge, hadde de selv vært bosatt i landet i mange år. Begge hadde vært norske statsborgere siden 1923. Julius kom fra Litauen i 1904, og i 1917, giftet han seg med Rösi Storch fra Tsjekkoslovakia. 

Ekteparet var yrkesaktive og godt integrert i byens handels- og organisasjonsliv. Julius åpnet butikken Berliner 15-øre bazar i 1911. Fra 1922 til 1930 drev Rösi Løkkeveiens Basar A/S. I 1932 etablerte de Fein's Magasin i Østervåg 15, og seks år senere åpnet de også en filial i Kristiansand.

De engasjerte seg i samfunnsliv og sosiale spørsmål. Rösi var aktiv i Stavanger Fredsforening, hvor hun tok initiativ til å opprette en barnegruppe for fredsarbeid. Hun holdt foredrag om hjemlandet, Tsjekkoslovakia, i både Stavanger Yrkeskvinners Klubb og Arbeideravholdslaget Frisinn. Et tema som stod henne nær, var den østerriske menneskerettsforkjemperen Irene Harand (1900-1975). Julius var aktiv i esperantoklubben "La Tagig'o" og i Fredsforeningen. Han holdt foredrag og skrev flere leserinnlegg der han tok til motmæle mot antisemittisme og jødehat på 1930-tallet. Ett av dem, Nasjonalismen og jødene, var en kommentar til et innlegg av major Tryggve Gran. Ekteparet Feins engasjementet var både personlig og politisk, og er dokumentert i aviser og arkiver. De brukte sin posisjon og sitt nettverk til å hjelpe, informere – og påvirke.

Et nært familiebånd 

Rösi og Julius, som selv var barnløse, hadde et nært forhold til sine to nevøene; Hans (f. 1916) og Wilhelm (f. 1913). På 1930-tallet bodde guttene hos tanten og onkelen i Stavanger mens de tok utdannelse. Den eldste, Wilhelm, ble adoptert som pleiesønn da han var 23 år gammel og ble værende i Norge. Den yngste, Hans, reiste tilbake til Wien etter å ha fullført ett år ved Stavanger elementærtekniske Dagskole. 

Wilhelm utdannet seg til skredder ved Stavanger tekniske Aftenskole. Moren, Jeanette, besøkte Stavanger kort tid før han avsluttet utdanningen. Både hun og ektemannen, Jakob, hadde tilbrakt tre måneder i byen på 1920-tallet. Trolig var også sønnene med på denne reisen. Kanskje var det da tanken om å studere i Norge først oppstod? 

Våren 1938 mottok Wilhelm svennebrevet i skredderfaget under en høytidelig seremoni i Håndverkerhallen i Stavanger, der svennene var samlet med slekt og venner. Redaktør i Stavanger Aftenblad, Christian S. Oftedal, holdt festtalen, og politimester Ola Kvalsund delte ut brevene. På samme side i avisen Stavangeren som omtalte seremonien, var det bilder av Hitler som kjørte inn i Wien og tyske tropper som marsjerte gjennom byen. 

Et nødrop fra Stavanger

Allerede i mai 1938 tok Julius initiativ til å søke om oppholdstillatelse for nevøen Hans. Etter nærmere vurdering ble søknaden innvilget. Tidlig i juli, omtrent samtidig som Hans fikk ett års oppholdstillatelse i Norge, sendte Rösi et brev til losje Kamp og Seier der hun selv var medlem. Hun ba om støtte til en søknad om oppholdstillatelse for søsteren Jeanette (53) og svogeren Jakob Reichwald (52). I brevet fortalte hun at Jakob hadde tjenestegjort i den østerriske-ungarske hæren under første verdenskrig, der han ble såret. Nå risikerte han å miste jobben – utelukkende på grunn av sin jødiske bakgrunn. Rösi omtalte selv brevet som et «nødrop» og understreket at både familien og hun selv «lider sjelelig». Ektemannen, Julius, undertegnet også brevet. 

Solidaritet i praksis 

På baksiden av brevet skrev Kamp og Seier sin støtteerklæring og videresendte det til Rogalands Distriktslosje. De la vekt på at Rösi hadde vært medlem i flere år, og at hun var kjent som et menneske med store humanitære interesser. Losjen «føler det også som sin plikt å gjøre det vi kan for å hjelpe». Distriktslosjen sluttet seg til anbefalingen og sendte saken videre til Norges Storlosje av I. O. G. T., som også ga sin fulle støtte. Gjennom losjenettverket ble Rösi og Julius’ bønn om hjelp løftet videre – som et sterkt uttrykk for solidaritet og medmenneskelighet. Samtidig viser dette hvordan ekteparet Fein aktivt tok i bruk sitt sosiale nettverk for å mobilisere støtte i en kritisk situasjon.

Første forsøk: Søknad om opphold

Søknadsprosessen som Rösi og Julius Fein tok initiativ til, ble både langvarig og krevende. Den første søknaden om oppholdstillatelse for Jakob og Jeanette Reichwald ble sendt 13. august 1938. 

Politiet i Stavanger var skeptiske. I den første vurderingen skrev politifullmektig A. Lahlum:

Av hensyn til konsekvensene finner jeg ikke å kunne anbefale at søknaden om opholdstilladelse for Jack og Jeanette Reichwald blir innvilget. Stavanger politikammer 23/8 1938
A. Lahlum.
Pfm.

Centralpasskontoret fulgte anbefalingen fra politiet i Stavanger og avslo søknaden. Et avgjørende argument var at Julius Feins inntekt og formue ikke var stor nok til at han kunne forsørge slektningene på lang sikt.

Andre forsøk: Søknad om tidsbegrenset opphold

Ekteparet Fein ga seg ikke, og sendte inn en ny søknad 3. september 1938. Denne gangen ba de om en tidsbegrenset oppholdstillatelse på to år. Med hjelp fra overrettssakfører L. Sirevaag la de ved garantier fra ti menn i lokalsamfunnet som ønsket å støtte dem. De gikk god for Rösi og Julius Feins gode omdømme og forpliktet seg til å dekke eventuelle utgifter i inntil tre år, dersom søknaden ble innvilget. 

For å dokumentere dette, la overrettssakføreren frem en oversikt over garantistenes økonomi. Flere av dem hadde betydelige midler. Totalt hadde de ti garantistene en samlet formue på over 1,5 millioner kroner og en årlig inntekt på nær 176 000 – betydelige summer etter datidens målestokk. Dokumentasjonen skulle vise at det fantes solid økonomisk støtte i lokalsamfunnet, og at Jakob og Jeanette Reichwald ikke ville bli en økonomisk byrde for det offentlige.

Likevel ble også den andre søknaden avslått. Til tross for garantiene og støtten fra ressurspersoner i byen, mente myndighetene fremdeles at risikoen for at ekteparet Reichwald kunne bli en økonomisk belastning for det norske samfunnet, var for stor. 

Et strengt regelverk i bakgrunnen

Mens ekteparet Fein arbeidet med å få slektningene til Norge, ble innvandringspolitikken skjerpet. To rundskriv fra Centralpasskontoret, sendt til landets politimestre 3. september og 3. oktober 1938, la klare føringer for hvordan tyske borgere – særlig jøder – skulle behandles ved grensekontrollen og i søknader om opphold. 

I rundskrivet av 3. september 1938 (Jnr. 2655-38) ble det vist til at tyske pass, særlig for jøder, ofte ble utstedt med gyldighet «alene for utvandring», med påtegninger som „für Ausland, zur Auswanderung“. Selv om slike pass ikke formelt hindret retur til Tyskland, fryktet mange represalier ved hjemkomst.

Dette skaper mange vanskeligheter for de norske myndigheter, som på en måte blir satt i en tvangssituasjon ved avgjørelsen av vedkommendes ansøkning om opholdstillatelse her.

For å unngå dette, anbefalte Centralpasskontoret en streng praksis:

Centralpasskontoret anser det under disse omstendigheter for rettest at tyske borgere som melder sig for grensekontrollen med pass av omhandlede art, blir nektet innreise og avvist, med mindre vedkommende er i besiddelse av et dokument som viser at han har Centralpasskontorets tillatelse til å slå sig ned her i landet.

I rundskrivet av 3. oktober 1938 (Jnr. 3878-38) ble denne praksisen ytterligere skjerpet. Det ble påpekt at tyske borgere – særlig jøder – fortsatt kom til Norge i stort omfang, til tross for tidligere innstramminger. Centralpasskontoret advarte mot en mulig masseutvandring og skrev:

Dette forhold skaper mange vanskeligheter for de norske myndigheter, og vanskelighetene øker for hver dag.

Det ble derfor anbefalt at passkontrollørene, etter grundig vurdering av pass og samtale med innehaveren, skulle avvise personer dersom det var skjellig grunn til å tro at de hadde forlatt hjemlandet for ikke å vende tilbake. I tillegg ble det presisert:

Denne fremgangsmåte bør for øvrig ikke anvendes bare overfor tyske borgere. På grunn av den antisemitiske bevegelse i Italia og de urolige forhold i Tsjekkoslovakia for tiden, som må befryktes å ville medføre masseutvandring også fra disse land, bør samme praksis tillempes overfor utlendinger med italienske og tsjekkiske pass.

Disse rundskrivene dannet et strengt bakteppe for Reichwalds søknadsprosess. Selv med omfattende garantier og dokumentasjon, ble søknadene vurdert i lys av en politikk som i praksis gjorde det svært vanskelig for jødiske flyktninger å få innvilget opphold – særlig på permanent basis.

Klage – og en ny vurdering

Den 30. september sendte ekteparet Fein en klage til Justisdepartementet. De viste til de to tidligere avslagene og mente at begrunnelsene var mangelfulle: «Holdbarheten av denne argumentasjon taler for sig selv».

Hovedinnvendingen gjaldt myndighetenes antakelse om at ekteparet Reichwald kunne bli en økonomisk belastning for det offentlige. Politiet i Stavanger la også til grunn at paret ville bli værende i Norge resten av livet, selv om søknaden kun gjaldt to år. Dette oppfattet ekteparet Fein som en ubegrunnet antakelse. Til Justisdepartementet presiserte de: «Vår hensikt var å få dem over til Palestina førenn opholdstillatelsen utløp, eller sende dem tilbake til Tyskland, idet jødeforfølgelsen vel ikke kan vare evig.» De ba derfor departementet om å ta saken opp til ny vurdering og innvilge søknaden. Det førte til at Centralpasskontoret og politiet i Stavanger gjennomførte en ny vurdering.

Lite tydet imidlertid på at politiets syn hadde endret seg. Tre dager senere kom en ny uttalelse fra Stavanger politikammer – med samme tone som tidligere. Tidligere vurderinger fortsatte å prege saksbehandlingen, og de økonomiske garantiene ble ikke tillagt avgjørende betydning. 

Politiet skrev: 

Hvis foreldrene også får opholdstillatelse vil ekteparet Fein således ha opnådd opholdstillatelse for 4 utlendinger, som før eller siden kan komme til å falle det offentlige til byrde.
(Stavanger politikammer, 3. oktober 1938. Erling Oftedal, inspektør, og Eilert Arff politifullmektig)

Til Oslo for å bli hørt

Høsten 1938 reiste Rösi til Oslo for å møte saksbehandleren og komme i kontakt med sentrale politiske aktører. Omtrent én måned før oppholdstillatelsen ble innvilget, skrev daværende utenriksminister, Halvdan Koht, til justisminister Trygve Lie: «Eg trur politiet i Stavanger er for mistenksamt i dette tilfellet. Men sjå på det». 

«Ingen garanti for trygghet» – men et visst håp

I et brev til Centralpasskontoret mens behandlingen av søknaden pågikk, uttrykte Julius Fein uro over utviklingen i Europa – men også et håp om trygghet i Norge:

Jeg har selv ingen garanti for hvor lenge jeg kan beholde mine rettigheter her i Norge. Jødene har følt sig trygge i Østerrike, Italia og Tsjekkoslovakia, men vi ser idag hvordan deres skjebne er. Selv Beneš er blitt tvunget til å forlate sin stilling. Derfor mener jeg ikke engang en statsmann har garanti for sin stilling for hele livet, og av den grund er jeg pessimistisk. 

Samtidig formidlet han en tro på at Norge fortsatt kunne være et fredelig og trygt sted:

Får vi leve i fred her i Norge, blir det ikke vanskelig for mig økonomisk å underholde mine slektninger, og jeg tør be Dem imøtekomme min søknad. 

Denne spenningen mellom frykt og håp gir et innblikk i hvordan Julius opplevde situasjonen. Den uttrykker både realisme og vilje til å ta ansvar. Han var klar over farene, men hadde fortsatt tro på at Norge kunne være et fristed.

Søknadsprosessen var krevende. I et brev til Centralpasskontoret datert 12. november 1938, skrev Julius til slutt: 

Men da det enda ligger uten avgjørelse, tør jeg høfligst be Dem stille Dem imøtekommende og innvilge min søknad, så mine slektninger kan forlate Wien snarest mulig, da de lider stor nød. Min hustru er aldeles sammenbrutt da hun lider med sin familie og vi kan hjelpe dem. Av den grund ønsker jeg en hurtig avgjørelse. Ærbødigst Julius Fein.

Personlig og politisk engasjement

Parallelt med den formelle søknadsprosessen engasjerte Rösi og Julius Fein seg aktivt i offentligheten. Høsten 1938 holdt Rösi en tale i Vennenes Samfunn i Stavanger, i forbindelse med et besøk fra en tsjekkisk handelsdelegasjon. Hun understreket betydningen av gjensidig forståelse mellom landene, og beskrev hvordan hun, etter 21 år i Norge, hadde funnet et hjem: «Jeg har her funnet mitt annet fedreland, og kan med opriktig hjerte og god samvittighet synge: Ja, vi elsker dette landet.» Hun ba samtidig delegasjonens representant om å formidle en hilsen til hjemlandet: «også vi som lever i våre nye hjemland, følger med angst og sorg vårt kjære fedrelands skjebne, og ber Gud, at han beskytter det mot den fryktelige fare som truer det. ‘Sannheten seirer’.» 

Julius bidro med historisk innsikt og et sterkt moralsk engasjement. I november 1938 holdt han et foredrag om jødenes historie i Madlalaget, der han satte samtidens hendelser i Tyskland inn i en bredere historisk kontekst. Foredraget ble møtt med stor interesse, og det ble samlet inn penger til flyktningarbeid.

Sammen brukte ekteparet Fein både stemmen og pennen for å skape forståelse og vekke solidaritet i en tid preget av uro – men også av håp. 

Gjennomslag til slutt

Etter en lang og krevende prosess fikk Jeanette og Jakob endelig innvilget oppholdstillatelse – i første omgang frem til 13. desember 1939. For ekteparet Fein betydde dette at svogeren og svigerinnen kunne forlate et liv preget av politisk uro og økonomisk usikkerhet i Wien, og komme til Norge. I søknadene beskrev de den emosjonelle belastningen det innebar å vite at nære familiemedlemmer levde i nød. Avgjørelsen ble trolig mottatt med stor lettelse og takknemlighet. De hadde lenge uttrykt et sterkt ønske om å gi dem et tryggere og mer stabilt liv i sitt hjem i Stavanger.

Hverdagsliv og håp i en ny tilværelse 

Etter at Jeanette og Jakob fikk innvilget opphold i Norge og flyttet inn hos sitt vertskap i Figgjogata 11 i Stavanger i desember 1938, fortsatte Rösi og Julius sitt aktive engasjement – i både forretningslivet og i lokale foreninger. De drev Feins Magasin, en velkjent del av bybildet i nærmere 30 år. Butikken tilbød et bredt utvalg av varer, med noe for enhver smak og alder: herreundertøy, skjorter, silkestrømper, emaljerte vaskevannsfat, skurebørster, barbersåpe, vesker, dukker, baller og tannbørster.

Ved siden av butikkdriften deltok de aktivt i byens organisasjonsliv. I januar 1939 holdt Julius foredrag om jødespørsmålet i byens avholdslag, og senere i Hillevåg Arbeidersamfund. Han bidro også med gratis premie til Norsk Sjømannsforbunds kvinneforening.

Rösi engasjerte seg særlig i fredsarbeid og internasjonale spørsmål. Hun ble gjenvalgt til styret i Stavanger Fredsforening, og holdt flere foredrag om politiske, historiske og kulturelle forhold i Tsjekkoslovakia – blant annet i  arbeideravholdslaget Frisinn i Stavanger i februar 1940, og måneden etter i Haugesund og Kristiansand. 

At Rösi og Julius fortsatte å holde foredrag og delta i foreningslivet, kan tyde på at de hadde tro på kunnskap og samtale som virkemidler for endring. Kanskje ønsket de også å bidra til fellesskapet ved å dele erfaringer og innsikter. For Jeanette og Jakob kan dette engasjementet ha skapt trygghet og stabilitet – og gitt dem en følelse av normalitet i en ellers urolig tid.

I et demokratisk samfunn, der ytringsfrihet er en grunnleggende rettighet, kan det ha hatt stor betydning å oppleve et miljø der ulike meninger ble respektert og samtalen verdsatt. For Jeanette og Jakob kan det ha vært meningsfullt å være del av et fellesskap der man fritt kunne uttrykke seg og delta i diskusjoner – uten frykt for konsekvenser. Samtidig kom det påminnelser om at antisemittisme også fantes i Norge. Parallelt med dette var sønnene i ferd med å finne sin plass i det norske samfunnet.

Wilhelm og Hans sine liv 

Wilhelm, den eldste sønnen, bodde i byen. Han hadde fullført rekruttutdanning i Norge og arbeidet som skredder hos skreddermester Ernst Ericson i Østervåg 36. Høsten 1939, etter Tysklands invasjon av Polen, tjenestegjorde han i to måneder som del av Norges nøytralitetsvakt. 

Hans, den yngste sønnen, var også bosatt i Stavanger. Allerede i august 1938 tok han kontakt med det amerikanske konsulatet i Oslo for å undersøke mulighetene for å emigrere til USA. I slutten av september sendte han et formelt brev med spørsmål om visumkrav. Konsulatet svarte i oktober og opplyste at siden Hans ikke hadde noen formue, måtte han oppgi hvor mye penger han planla å ta med seg ved ankomst. Dette var i tråd med konsulatets vanlige praksis overfor andre søkere.

Korrespondansen fortsatte utover våren. I mai skrev konsulatet at: “until you are in a position to show substantial personal Resources it will not be possible to approve Your Application and request a German quota number for Your use.” Samtidig forsøkte Hans å styrke søknaden ved å innhente Affidavit of Support fra slektninger i USA  – en erklæring som bekreftet at han ville få økonomisk støtte ved ankomst. Som del av dette arbeidet sendte onkelen Julius dokumentasjonen videre til Centralpasskontoret sommeren 1939. Målet var å vise at familien aktivt arbeidet for å få Hans til USA, og at økonomisk støtte var sikret. 

Mens prosessen pågikk, tok livet en ny vending for Hans. Høsten 1939 giftet han seg med Edith Rabinowitz hos Byfogden i Bergen. Bare fire dager etter vielsen døde Ediths mor, Johanne, etter en operasjon på sykehuset der.

Kort tid etter vielsen flyttet paret til Kristiansand, og ekteskapet ble derfor også innført i kirkeboken der. I byen hadde Hans allerede begynt å arbeide i svigerfarens forretning, City Dress Magasin A.S., og han overtok etter hvert rollen som styreformann. 

Wilhelm hadde, som adoptert pleiesønn, fått opphold i Norge, mens Hans – i likhet med foreldrene – måtte søke om tillatelse for å bli værende. Fremtiden var usikker. 

Myndighetenes behandling av jødiske flyktninger

I takt med økende innvandring og politisk uro i Europa, ble norske myndigheter stadig mer opptatt av å regulere og kontrollere tilstrømningen av flyktninger – særlig jøder. Den 15. mai 1939 sendte Justisdepartementet et rundskriv til Centralpasskontoret med retningslinjer for hvordan jødiske flyktninger skulle avhøres.

Bakgrunnen for skrivet var kritikk mot at myndighetene hadde stilte spørsmål om rasetilhørighet – altså om en person skulle regnes som jøde eller arier. Departementet understreket at slike spørsmål ikke uttrykte norske myndigheters holdning til ulike folkegrupper, men var knyttet til vurderingen av oppholdsgrunnlag og gjeldende regelverk. 

Det ble presisert at det kunne være relevant å spørre om en person ble betraktet som jøde etter hjemlandets lovgivning, ettersom dette kunne ha betydning for om vedkommende kvalifiserte som flyktning. Samtidig ble det understreket: 

Avhøringen bør imidlertid altid skje på en slik måte at vedkommende utlending forstår at det er hans flyktningscasus man ønsker bragt på det rene, men at den norske lovgivning ikke kjenner noen forskjell på folk etter hvilken rase de tilhører. Uttrykket 'arier' bør altid undgåes. 

Skrivet var signert av justisminister Trygve Lie og ekspedisjonssjef Platou i Justisdepartementet. Det ble sendt videre til Stavanger politikammer, der fem ansatte kvitterte med «Sett» og sine initialer.

Et liv i midlertidighet

Spørsmål om oppholdstillatelse preget Jeanette og Jakobs liv i Norge. I løpet av tiden de bodde her, måtte de søke om ny tillatelse, og usikkerheten rundt fremtiden var en vedvarende bekymring. Julius måtte  dokumentere at han jobbet aktivt med å få opphold for dem i et annet land, men at dette var vanskelig. I et brev til Stavanger politikammer 2. august 1939 skrev han:

Ang. Jack Reichwald m/ frue er det for tiden håpløst å få dem ut herfra. De kommer ikke inn i Amerika på grund av at fru Reichwald er syk og går under lægebehandling.

Julius la ved legeerklæring som bekreftet dette. I tillegg understreket han at Reichwald hadde en formue på 10 000 kroner, betalte skatt til Stavanger kommune og hadde en garanti for seks års opphold. Han avsluttet brevet med en forventning om at dette burde være tilstrekkelig for at paret kunne bli værende i Norge en god stund fremover. 

Til tross for tegn til antisemittisme i samfunnet – blant annet under nasjonaldagsfeiringen våren 1939 – fortsatte arbeidet med å sikre videre opphold. I desember samme år søkte Julius om ett års forlengelse av oppholdstillatelsen til svogeren og svigerinnen. Søknaden ble umiddelbart anbefalt av Stavanger politikammer og innvilget av Centralpasskontoret frem til midten av desember 1940.

17. mai-feiring 1939 – hets mot jødisk russ

Våren 1939 var Herman Becker russ i Stavanger. Han var sønn i en av byens få jødiske familier – og den eneste jødiske blårussen. Under russetoget 17. mai ble det båret en plakat med teksten: «Krigen kommer når de handelspolitiske forhold blir uutholdelige. Gud bevare oss for handelsfolket», ledsaget av en tegning med tydelige antisemittiske trekk. Plakaten utløste slagsmål mellom elever og blåruss, og ble revet ned.

Avisen 1ste Mai omtalte episoden og tok tydelig avstand fra rasehat, og kalte det «uverdig for opplyst ungdom». I dagene etter fulgte, flere innlegg fortsatte debatten med flere meningsytringer og debattinnlegg i avisen.   

Familiene Becker, Fein og Reichwald kjente hverandre, og det er sannsynlig at hendelsen ble diskutert. Episoden viste at antisemittisme ikke bare var et fjernt europeisk fenomen, men også kunne komme til uttrykk i norsk ungdomskultur.   

Krigsutbrudd

Da krigen kom til Norge 9. april 1940 hadde Jeanette og Jakob bodd i Stavanger i underkant av halvannet år. Vi har ingen kilder som forteller hvordan de opplevde denne dagen, men vaktjournalen fra Stavanger politikammer gir et innblikk i noen av hendelsene som utspilte seg i byen og nærområdene. 

Allerede kort tid etter midnatt begynte politiet å motta meldinger om uvanlige hendelser: Et tysk skip lå ved Tjuholmen, og torpedojageren «Ægir» ble mobilisert for å undersøke det nærmere. Politimesteren ga ordre om at vakten måtte være klar til «hvad som helst». Tidlig om morgenen kom det telefon fra Sola flyplass – full alarm for bombevingen – flyene var på vei opp. Kort tid etter åpnet «Ægir» ild i havna, bare et par kilometer fra Figgjogata 11 på Storhaug. Klokken 08:12 aktiverte politimesteren personlig flyalarmen – et tydelig signal om at noe alvorlig var i ferd med å skje. Senere samme dag ble det tyske flagget heist på politikammeret. Da var det ikke lenger tvil: Tyske styrker hadde okkupert byen.

Hva Jeanette og Jakob fikk med seg av disse hendelsene vet vi ikke. Men det er vanskelig å forestille seg at de ikke hørte flyalarmen som ulte over byen morgenen 9. april 1940. Skuddene fra havna da Ægir åpnet ild, kan ha vekket dem – eller kanskje de sov gjennom det. Kanskje det var nettopp da de forsto, eller fryktet, at krigen de hadde flyktet fra, nå var i ferd med å innhente dem.

I faresonen

To dager senere, om kvelden 11. april, ble Stavanger sentrum rammet av et britisk bombefly som ble skutt ned og styrtet på Storhaug, bare rundt 500 meter fra Figgjogata 11 – hjemmet til Jeanette og Jakob de siste femten månedene. Alle om bord i flyet, samt tre sivile, mistet livet. 

I ukene etter hendelsen ble hverdagen preget av økende uro etter hvert som nye bestemmelser ble innført. En av dem påla jøder å levere inn radioene sine, og Julius etterkom kravet 21. mai. Dermed mistet familien en viktig kilde til både nyheter og underholdning. 

Bare noen uker senere, i slutten av juni, ble Julius arrestert i Stavanger og overført til varetektsfengsling i Kristiansand. Årsaken til pågripelsen skal ha vært «tysk ordre». I en politiforklaring fortalte Julius at han ble behandlet som en mistenkelig person på grunn av sitt navn og sin bakgrunn. Han satt fengslet i to uker før han ble løslatt. Opplevelsen gjorde ham redd, og har trolig også gjort sterkt inntrykk på den nærmeste familien. 

Samlet sett viser disse hendelsene hvordan hjemmet deres befant seg i en faresone – med begrenset tilgang til essensiell informasjon, reell fare for frihetsberøvelse uten klart grunnlag og risiko for liv og helse.

Nytt tilholdssted i urolige tider

Nevøen Hans, som bodde i Kristiansand sammen med kona Edith, forlot byen i slutten av mai 1940 etter at leiligheten deres ble forseglet. Paret flyttet til Skånevik i Sunnhordaland, der de slo seg ned i det de oppfattet som tryggere omgivelser. Ediths far, Moritz Rabinowitz, hadde allerede i april forlatt sin hjemby Haugesund og søkt tilflukt i Vindafjord, ettersom han var etterlyst av tyskerne. 

Et håp midt i uroen

Senere samme år, i november, ble Hans og Edith foreldre til sønnen Harry. For Moritz, Jakob og Jeanette innebar det at de ble besteforeldre for første gang. Hva de tenkte og følte rundt dette vet vi ikke, men det er nærliggende å anta at det var et lyspunkt i en ellers krevende tid. Mindre enn to uker senere ble Moritz arrestert og satt i fengsel i Haugesund. Årsaken skal ha vært at han hadde drevet med «illegal propaganda». Familien så ham aldri igjen, men det visste de ikke da. Hans fullførte etter hvert handelsutdanning i Bergen og drev et mekanisk verksted i Skånevik. 

Tilflukt på landsbygda

I oktober 1940, få måneder etter at Hans og Edith hadde startet et nytt liv i Sunnhordaland, flyttet Jakob og Jeanette, til fjellgården Brådland i Frafjord, som svogeren Julius hadde leid. Ifølge lensmannens lensmannens fortegnelse over inn- og utflyttede hadde de fått forlenget oppholdstillatelse i Rogaland politidistrikt til 31. mai 1941. Flyttingen kan ha vært motivert av et ønske om trygghet i en stadig mer urolig og uforutsigbar tid. 

Mens Jakob og Jeanette holdt til på Brådland, ble Moritz Rabinowitz overført fra fengselet i Haugesund til Oslo. Der satt han først arrestert i Møllergata 19 og deretter på Grini, før han – som en av de første norske jødene – ble sendt til den tyske konsentrasjonsleiren Sachenhausen. Han døde der i februar 1942.

Tapet av trygghet og næringsgrunnlag

På dagen ett år etter det tyske angrepet på Norge, onsdag 9. april 1941, ble Julius arrestert av det tyske sikkerhetspolitiet, og forretningen hans, Feins Magasin, ble stengt. Grunnen skal ha vært at han drev med «tyskfiendtlig virksomhet». I et skriv fra høyesterettsadvokat Edvard Årstad til Stavanger skifterett, datert 27. desember 1946, står det: 

Etterat Julius Feins forretning i Stavanger var blitt stengt og beslaglagt den 9. april 1941, flyttet begge ektepar til Frafjord i Forsand. På grunn av sin jødiske avstamming følte de seg nemlig ikke sikre for tyske overgrep hvis de ble boende i Stavanger. [...] Forretningen ble stengt og beslaglagt den 9. april 1941 av Sipo, som forestod realisasjon av varebeholdning og inventar. Før realisasjon fant sted, høsten 1941, var en vesentlig del av varebeholdningen stjålet fra varelageret av Sipo. Tapet er beregnet å beløpe seg til kr. 40. 000,- [...] 

Etter å ha mistet næringsgrunnlaget sitt, valgte også Julius og Rösi å forlate byen sommeren 1941. De meldte imidlertid aldri flytting til folkeregisteret og beholdt et rom i Figgjogata 11 på Storhaug. Både den eldre og den yngre generasjonen søkte tilflukt på landsbygda, og opprettholdt kontakten gjennom gjensidige besøk. 

Kontrolltiltak og kartlegging 

Den 20. januar 1942 ble det bestemt at alle jøder i Norge skulle få stemplet en rød «J» på legitimasjonskortene sine. Tiltaket, initiert av det tyske sikkerhetspolitiet og utført av norske myndigheter, markerte et tydelig skifte i behandlingen av jødene. 

I etterkant av J-stemplingen, ble det våren 1942 sendt ut spørreskjemaer til alle jøder over 15 år. Disse skulle fylles ut i tre eksemplarer og leveres til politiet, NS’ statistiske kontor og Politidepartementet. Skjemaene inneholdt detaljerte personopplysninger og inngikk i den systematiske kartleggingen som dannet grunnlaget for de påfølgende arrestasjonene og deportasjonene.

I mars 1942 fylte Jeanette og Jakob ut sine spørreskjemaer i Frafjord. Jeanette oppga at hun var østerriksk statsborger, gift med Jack, og mor til Hans. Hun nevnte ikke Wilhelm, siden han var adoptert av andre familiemedlemmer. Hun hadde utdanning fra folkeskole og borgerskole, tilhørte det mosaiske trossamfunnet og arbeidet som husmor.

Jack oppga også østerriksk statsborgerskap og tilhørighet til det mosaiske trossamfunnet. Han beskrev seg som krigsinvalid med en stikkskade i venstre hofte, hadde tidligere arbeidet som agent og hadde handelskoleutdanning. Heller ikke han nevnte Wilhelm i skjemaet.

Begge oppga at de ikke hadde formue, ikke var medlem av noen organisasjoner og aldri hadde vært straffet.

Hans fylte ut sitt skjema halvannen uke før foreldrene, og Wilhelm noen dager etter. Hans oppga at han var bosatt i Skånevik, gift med Edith, hadde en 15 måneder gammel sønn ved navn Harry, var utdannet vindusdekoratør og hadde tysk statsborgerskap. Han kom til Norge i august 1938 og arbeidet nå som reparatør, blant annet av sykler.

Wilhelm oppga at han var ugift, utdannet skredder og hadde gjennomført rekruttskole i Norge. Han kom til landet i 1934, var adoptert av sin tante og onkel og betraktet seg som statsløs. Han arbeidet nå som skredder og var bosatt i Rogalandsgata 40 i Stavanger. Verken Hans eller Wilhelm var medlem av noen foreninger eller organisasjoner.

Arrestasjon og deportasjon av mannlige jøder

Den 26. oktober 1942 ble Lov om inndragning av formue som tilhører jøder kunngjort i norske aviser. Loven omfattet både jøder med norsk statsborgerskap og statsløse jøder, samt deres ektefeller og barn. I §1 het det: «Formue av enhver art som tilhører jøde [...] inndras til fordel for statskassen.» Forsøk på å skjule verdier kunne straffes med inntil seks års fengsel. Loven trådte i kraft umiddelbart og kunne ikke prøves for domstolene.

Samme dag som loven ble gjort gjeldende, ble alle jødiske menn over 15 år arrestert. Da politiet møtte opp i boligen til Julius Fein i Figgjogata 11 klokken 06.00, var han ikke hjemme. Ifølge rapporten fra politibetjent Kaare Grette var det Rösi de snakket med før de forlot stedet etter omtrent én time. Hun fortalte at ektemannen var på besøk i Oltedal, hvor han ble pågrepet senere samme dag og satt i Stavanger kretsfengsel, avdeling C, kl. 12.30. Svogeren Jakob og nevøen Hans ankom ett døgn etter. Ingen begrunnelse for fengslingen ble oppgitt. 

Den 28. oktober ble Jakob Reichwald avhørt av politibetjent Egil Digerås. Under avhøret fortalte han at han tidligere hadde vært østerisk statsborger og bosatt i Wien. Der hadde han arbeidet som agent for en pølsefabrikk, men mistet jobben da en lov i 1938 forbød jøder å drive agentvirksomhet. Samme år reiste han til Norge, hvor han ankom 13. desember og bosatte seg hos svogeren Julius Fein. Oppholdet var betinget av at han ikke tok arbeid. I løpet av tiden i Norge hadde han mottatt økonomisk støtte fra en bror i Sverige – til sammen rundt 3000 kroner. I et skjema som er vedlagt avhørsrapporten er det notert at konen Jeanette var pålagt meldeplikt til lensmannen i Forsand. 

Den 30. oktober ble Jakob, Hans og Julius transportert til Berg interneringsleir utenfor Tønsberg, sammen med de øvrige arresterte jødiske mennene fra Rogaland. Etter et kort opphold der, ble de deportert med D/S «Donau» den 26. november, i en gruppe på over 500 jøder.

Edith Reichwald – søknad om flytting til gjenværende familie

To dager etter arrestasjonen av ektemannen søkte Edith om å få flytte med sin snart to år gamle sønn, Harry, til Stavanger. Der ønsket hun å bo sammen med svigermoren i Figgjogata 11. Hun begrunnet søknaden med at hun ikke lenger hadde familie eller nære kontakter i Skånevik.  Lensmannen i Skånevik anbefalte søknaden og oversendte den til Statspolitiet i Bergen, som innvilget den i starten av november – under forutsetning av at hun meldte seg daglig for politiet i Stavanger.

I søknaden skrev Edith følgende: 

Undertegnede fru Edith Reichwald, bopel Skånevik, der er pålagt daglig meldeplikt i Skånevik p.g.a. jødisk herkomst, søker herved om å få reise til Stavanger for å bo sammen med min svigermor fru Janett Reichwald, Figensgt. 11.

Min mann Hans Reichwald blev 26 ds. fastsatt og jeg er nu alene i Skånevik sammen med min lille sønn Harry 2 år. 
jeg har ingen familie eller pårørende her i Skånevik.
Skånevik den 28.10.1942
Edith Reichwald 

Arrestasjon av kvinner og barn

Oppholdet i Stavanger – eller Frafjord, som Edith faktisk flyttet til – ble kortvarig. En måned etter arrestasjonen av de mannlige familiemedlemmene, stod kvinner og barn for tur. Natten mellom 25. og 26. november 1942, to dager etter at Harry fylte to år, ble han, moren Edith (24), bestemoren Jeanette (56) og søsteren hennes, Rösi (50) arrestert sammen med fem andre jødiske kvinner; Selma Nilsen (22), Hildur Sara Joseff (26), Ida Ottesen (35), Ada Abigael Becker (20) og Judith Becker (54). 

Vaktrapporten fra Statspolitiets Stavangeravdeling viser at samtlige ble innsatt etter ordre fra politiinspektør Ekerholt. Arrestasjonene fant sted som ledd i den koordinerte deportasjonen av jøder fra Norge 26. november 1942.

Kort fengselsopphold i Stavanger 

Tidlig om morgenen kjørte konstabel Holst til Dirdal for å hente de tre kvinnene og den lille gutten. De var i løpet av natten blitt transportert dit av lensmann Espedal. Kort tid etter ankomst i Stavanger ble alle de arresterte jødene transportert videre til Oslo av betjent Grette og konstabel Mortensen.

Overnatting i Kristiansand kretsfengsel 

Reisen mellom Stavanger og Oslo var lang og krevende. Før Sørlandsbanen mellom Kristiansand og Sira åpnet i desember 1943, fantes det ingen direkte togforbindelse mellom de to byene. I stedet måtte man først ta tog til Flekkefjord – en tur på rundt fem timer – og deretter buss eller bil til Kristiansand, som tok ytterligere fire til fem timer. 

På grunn av denne sammensatte og tidkrevende reiseruten måtte de arresterte tilbringe natten i Kristiansand kretsfengsel. I varetektsprotokollen er årsaken til innsettelsen oppgitt å være: «Transport fra Stav til Oslo.» Dagen etter fortsatte reisen med tog til Oslo, en strekning som tok mellom åtte og ti timer.

Fengselsopphold i Oslo og deportasjon

I mottakelsesprotokollen til Bretveit fengsel er det registrert at Jeanette, søsteren Rösi, svigerdatteren Edith og barnebarnet Harry ankom den 27. november 1942 klokken 14. De tre kvinnene hadde med seg kontanter og rasjoneringskort, som de måtte levere fra seg.

Etter et par måneder på Bredtveit ble de sendt ut av Norge. Ifølge fangekortene og protokollen for sikringsfanger forlot de fengselet den 24. februar 1943. Skipet Gotenland, som ble brukt til deportasjonen, la fra Filipstadkaien i Oslo de tidlige morgentimene dagen etter. Bryggejournalen oppgir avreisetidspunktet til klokken 05.10. 

Deres neste destinasjon var den tyske konsentrasjonsleiren Auschwitz.

Mens Edith var på vei dit, døde faren Moritz i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Det fikk hun mest sannsynlig aldri vite, ettersom hun skal ha blitt ført rett i gasskammeret i Auschwitz da hun ankom – seks dager etter farens død.

Derfra kom verken Jeanette, Edith, Harry, Rösi, Jakob, Hans eller Julius tilbake.

Eiendeler under hammeren

Kort tid etter at Jeanette og Jakob ble deportert fra landet de hadde søkt tilflukt i, ble eiendelene deres solgt på to offentlige auksjoner. Den 19. mars og 29. april 1943 gikk «løsøre» som hadde tilhørt dem, under hammeren i Stavanger.

Blant gjenstandene var blant annet; en lenestol, et vaffeljern, en koffert, en kaffekjel, diverse syltetøy og mye annet. Men det mest verdifulle var en frimerkesamling som ble solgt for 1800 kr.

Blant kjøperne var ansatte i politiet. Noen av dem hadde vært med på arrestasjonen. Statspolitibetjent Eeg Hansen kjøpte en lenestol og en kjøkkenvekt, førstebetjent Starheim kasseroller, Øverhagen en forlegger og Statspolitiet sikret seg en liten lampe. Politioverbetjent Ekerholt kjøpte skjorter, laken og putevar. 

Etter krigen ble enkelte eiendeler forsøkt tilbakeført. Frimerkesamlingen ble delvis gjenfunnet etter at kjøperne ble identifisert. Lenestolen, som var kjøpt av Eeg Hansen, ble også returnert.

En overlevende

Den eneste i familien som overlevde krigsårene, var Jeanette og Jakobs eldste sønn, Wilhelm Reichwald Fein, som var adoptert av tanten og onkelen. Høsten 1942 oppholdt han seg i Oslo der han utdannet seg videre i skredderfaget hos en jødisk skreddermester.

Wilhelm klarte å flykte til Sverige i desember 1942. På det tidspunktet var faren, broren og onkelen – som også var adoptivfaren – allerede deportert. Moren, tanten (adoptivmoren), svigerinnen og den to år gamle nevøen satt fengslet i Oslo. 

I mars 1943, omtrent en måned etter at også de ble sendt ut av landet og eiendelene deres solgt på auksjon, ble Wilhelm registrert som savnet i Sentralpasskontorets register. Der sto det: «Antas å ha forl. landet». 

Arkivene som minne og motstand

Jeanette og Jakob Reichwald kom til Norge i håp om trygghet og familiegjenforening. Oppholdet ble ikke det fristedet de hadde håpet på. Arkivene og kildene som dokumenterer deres liv og skjebne, står igjen som spor etter mennesker som ikke fikk leve videre – og som vi har et ansvar for å huske.

Historien om Jeanette og Jakob Reichwald, og familien som forsøkte å redde dem, er dokumentert i ulike arkiver. Kildene gir oss ikke hele bildet, men bruddstykker som gjør det mulig å forstå, minnes og lære. Fortellingene som trer fram i arkivmaterialet minner oss om at migrasjon ikke bare handler om tall og statistikk – men om mennesker, relasjoner og håp.

Nettutstillingen

Denne digitale utstillingen er laget av Ine Fintland (førstearkivar) og Synnøve Østebø (arkivar). 

Gjennom utstillingen ønsker vi å bidra til at spor etter familien Reichwald blir synliggjort og skaper grobunn for refleksjoner om fortid, samtid og framtid.

Vi har fått god hjelp og støtte fra Madli Hjermann (fotoarkivar og konservator, Haugalandsmuseet) og fra flere kolleger i Arkivverket:
Espen Andersen (seniorrådgiver), Atle Brandsar (seniorrådgiver), Kristian Hunskår (seniorrådgiver), Eli Mosvoll-Jakobsen (rådgiver), Hanne Karin Sandvik (seniorrådgiver) og Eivind Skarung (seniorrådgiver).