ENG

Kommunevåpen

Arkivverkets rolle i forbindelse med kommunevåpen er å veilede om utforming og å oppbevare originaltegninger til kommunevåpen. Vår veiledning finner du på denne siden.

Norske kommunevåpen

Arkivverkets fotobase inneholder bilder av og opplysninger om de aller fleste norske kommunevåpen. Kun våpnene fra noen få og for lengst nedlagte kommuner mangler. Når kommuner og fylkeskommuner godkjenner nye våpen, skal de sende tegninger til Arkivverket slik at de kan vises i basen.

Basen inneholder bilder av våpen, flagg og segl. De fleste bildene er fra Riksarkivets samling av tegninger til godkjente kommunevåpen. En del kommunevåpen er ikke representert i samlingen. Da har vi i stedet benyttet bilder fra Internett. For nedlasting og videre bruk av bildene, se betingelsene i fotobasen.

Fotobasen inneholder også den heraldiske beskrivelsen av våpenet (blasoneringen), opplysninger om våpenets historie, hva det symboliserer, navn på tegner, godkjennelsesår og eventuelt år det gikk ut av bruk. Alle feltene er søkbare.

For å unngå at fremtidige norske kommunevåpen skal kunne forveksles med utenlandske riksvåpen eller med tilsvarende våpen i de andre nordiske landene, kan siden til Europeana Heraldica konsulteres.

Har du spørsmål om godkjenningsprosedyre for kommunevåpen, eller spørsmål om bruken av kommunevåpen, kontakt Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Det har mye å si for gjennomslagskraften og populariteten til et kommunevåpen at det ikke bare er fint å se på, men også virker som et nærliggende valg for nettopp denne kommunen. Her viser vi noen eksempler. Beskrivelsen eller blasoneringen er på nynorsk eller bokmål.

Naturforhold gjenspeiler seg i mange våpen. Elveløp og fosser, fjorder og fjell finnes i stiliserte former. Andre har hentet motiver fra dyreliv og planteliv som kan illustrere naturforholdene mer indirekte, for eksempel rype for heier og fjell, eller tiur for store skogområder. Mange kommuner har helt enkelt villet vise eksempler på typisk dyreliv og planteliv.

Nesset og Aurskog-Høland
Nesset, Møre og Romsdal: På blå grunn ein sølv pæl, avskoren og forskuva mot venstre. Den todelte Mardalsfossen er Norges høyeste.
Aurskog-Høland, Akershus: I gull en opprett svart kreps. Krepsen er utbredt i vassdragene i kommunen.

Hovednæringsveiene har bestemt motivvalget i mange tilfeller. Jordbruket viser seg i husdyr og redskaper og i produkter som poteter og jordbær. Skogbruket kommer til uttrykk gjennom økser, sager og fløterredskaper. Båter og fiskeredskaper er vanlige motiver for kystkommuner. Sidenæringer som jakt, håndverk og husflid er også representert, det samme gjelder industri, bergverk og kraftutbygging.

Gloppen, Balsfjord og Ulvik
Gloppen, Sogn og Fjordane: På blå grunn ein gåande sølv hest. Motivet hedrer fjordhesten eller fjordingen. Balsfjord, Troms: I rødt en gull plog. Jordbrukskommune med tidligere nordgrense for korndyrking og bruk av plog.
Ulvik, Hordaland: På raud grunn åtte gull spissruter i rosett. Tradisjonelt mønster i husflid og folkekunst.

Lokalhistorien har vært kilde til andre våpen. Det kan dreie seg om gamle slektsvåpen, om menneskeskikkelser som viser til bestemte personer eller kjennetegn for dem, som kroner eller krumstaver. Historiske byggverk kan være representert gjennom bygningsdetaljer.

Frosta og Gran
Frosta, Nord-Trøndelag: I grønt et gull liljesepter. Septeret finnes i middelalderseglet for Frostatinget.
Gran, Oppland: I rødt to gull spisser som ender i kløverbladkors. Søsterkirkene er den fremste severdigheten i Gran.

En liten gruppe henspiller på kommunens navn. Da sier vi at våpenet er talende. Noen ganger må det språkhistorisk innsikt til for å forstå det, som når Ski og Skedsmo har valgt hestehoder fordi navnene har med skeid eller kappritt å gjøre. Andre kommuner har valgt et motiv som ligner på kommunenavnet og gitt det en humoristisk vri, som de tre nisseluene til Nissedal.

Ski og Nissedal
Ski, Akershus: I blått tre sølv hestehoder i trepass.
Nissedal, Telemark: På gull grunn tre raude nisseluer, 2–1.

Mange våpenmotiver skal også uttrykke egenskaper i tillegg til hva de konkret fremstiller, for eksempel styrke, samhold og fellesskap. På samme måte kan det legges symbolikk i valget av farger. Det er ingen tilfeldighet at mange kystkommuner har sølv og blått i våpenet.

Kommunene kan uansett alltid fortolke våpenmotivet og fargene slik de selv ønsker.

Fra 1930-årene av ble det utviklet en egen stil for norske kommunevåpen. Denne stilen bygde på heraldiske prinsipper fra middelalderen. Når det i denne artikkelen sies hvordan ting skal være, viser det til hvordan reglene for den tradisjonelle stilen har vært.

Den heraldiske stilen er fremfor alt klar og enkel. Det gjelder både bruken av farger og måten motivene er fremstilt på.

Ett motiv, to farger

Et norsk kommunevåpen har normalt hatt ett motiv og inneholder to farger. Det samme motivet kan være gjengitt flere ganger. Fargealternativene er få, har sterk signaleffekt og er uten nyanser. Med et faguttrykk kalles fargene for tinkturer. De deles inn i to grupper: metaller og egentlige farger. De to metallene er gull og sølv, fargene er rødt, svart, blått og grønt.

Et våpen skal inneholde ett metall og én farge. Av praktiske årsaker gjengis gull og sølv ofte med gult og hvitt. I fremstillinger av flagg brukes alltid gult og hvitt.

I noen våpen forekommer en tredje farge på enkelte detaljer som et dekorativt element, særlig på dyr og fugler. Fargen nevnes ikke i beskrivelsen av våpenet. Den fremhever gjerne det som er dyrets eget ”våpen”, for eksempel horn, klør eller nebb.

Vefsn og Dovre
Vefsn, Nordland: På svart bunn en sølv hane.
Dovre, Oppland: I sølv en svart moskus. Avvikende farge på klør og horn er ikke beskrevet i blasoneringen.

Flatestil og forenkling

Motivene skal fremstilles i flatestil, det vil si todimensjonalt. Alle effekter som gir uttrykk for dybde eller perspektiv, blir unngått. Mest mulig skal sies ved hjelp av konturen eller silhuetten. I enkelte motiver finnes det likevel hjelpelinjer, såkalte indre streker. Det skal ikke være mer av dem enn det som er nødvendig for å tydeliggjøre motivet. Et motiv skal ikke være fullstendig avhengig av hjelpelinjer for å bli forstått.

Karlsøy og Oppland
Karlsøy, Troms: I blått et avrevet sølv ørnehode.
Oppland: I grønt en sølv mogop. Forsiktig bruk av hjelpelinjer kommer ikke i konflikt med flatestilen.

Et tydelig heraldisk motiv må være enkelt i formen, på samme måte som motivet på et trafikkskilt. Dermed kan det oppfattes raskt, selv om det er i liten størrelse eller på avstand. Unødvendige detaljer blir skåret bort, mens andre deler av motivet kan være forstørret.

Til forskjell fra et trafikkskilt vil en også tilstrebe at våpenet skal ha en dekorativ effekt. Motivet skal fylle skjoldflaten godt, detaljer i tegnemåten kan gi rytme og helhet til fremstillingen. Da vil motivet samtidig virke fastere og større. På motiver med dyr og fugler er detaljer som horn, klør, tenner og nebb gjerne forstørret.

Nordland og Vadsø
Nordland: På gull bunn en svart båt med mast og råseil. Vadsø, Finnmark: På rød bunn et sølv reinbukkhode. Utformingen av motivene har fjernet seg fra en eksakt gjengivelse og har oppnådd sterkt dekorativ virkning.

Et motiv skal fremstilles generelt, uten individuelle trekk. I kommunevåpnene vil en derfor ikke finne gjengivelser av kjente personer og bygninger, og heller ikke spesielle naturformasjoner. Men generelle figurer som ligner den aktuelle bygningen eller naturformasjonen, kan være en god erstatning.

Nordkapp og Akershus
Nordkapp: Delt av gull og rødt ved enkelt venstre trappesnitt.
Akershus: I blått en sølv trappegavl. Med disse figurene, hentet fra det heraldiske standardrepertoaret, er det ikke vanskelig å gjenkjenne Nordkappfjellet og gavlen på Akershus slott.

Våpenbeskrivelse

Alle våpen må kunne beskrives med et sett av uttrykk som følger bestemte regler. I heraldisk terminologi kalles beskrivelsen for blasonering. Reglene for beskrivelse er nesten like gamle som heraldikken selv. Strengt tatt er våpenbeskrivelsen det egentlige våpenet. Tegningene er eksempel på en utførelse som er i samsvar med beskrivelsen.

Med få ord

Våpenbeskrivelsen skal være så kort som mulig, for eksempel ”I rødt et sølv drikkehorn”. Når motivet er plassert på vanlig måte i våpenet, er det unødvendig å si noe om plasseringen. Et anker som står rett, er altså ”et anker”. Om det står på skrå med øvre del vendt mot venstre, sett fra tilskueren, er det ”skråstilt”. Dette er den vanlige skråstillingen. Bare hvis ankeret vender mot det andre hjørnet, angis retningen. Da er det ”skråstilt venstre høyre”. Se under om spesialuttrykk heraldisk høyre og venstre.

I beskrivelsen gjengis bunnfargen først: ”I blått ...”. På nynorsk brukes formelen ”På blå grunn …”. Når motivet beskrives med flere ord, skal fargen alltid komme rett før motivet: ”I blått et skråstilt sølv anker”.

Når et motiv er gjentatt flere ganger i våpenet, brukes en formel for å beskrive den innbyrdes plasseringen, for eksempel ”to over en/ett”, som også skrives ”2–1”. Hvis plasseringen er selvinnlysende, blir formelen sløyfet.

Nøtterøy og Hole
Nøtterøy, Vestfold: I blått et skråstilt sølv anker.
Hole, Buskerud: I rødt fire gull kroner, 1–1–1–1.

Spesialuttrykk

Det mest uventede med heraldisk terminologi er at ”høyre” betyr det motsatte av hva tilskueren ser, altså venstre. Følgelig må ”venstre” bety høyre. Det skyldes at beskrivelsen tar utgangspunkt i den tenkte rytteren som holder skjoldet og hva som blir venstre og høyre for ham. Hvis det er nødvendig å presisere dette i vanlig tekst, kan det gjøres ved å skrive ”heraldisk høyre” og ”heraldisk venstre”.

Modum
Modum, Buskerud: I blått en sølv trillingstreng, skråstilt venstre–høyre, dannet ved bølgesnitt.

Det forekommer også, men ikke i offentlige våpenbeskrivelser, at de latinske uttrykkene dexter og sinister brukes for å betegne heraldisk høyre og venstre.

Dersom to like figurer står rygg mot rygg, er de adossert. Når tre like motiver peker utover mot hvert sitt hjørne, sier terminologien at de står i trepass. Hvis de tre motivene er bundet sammen i midten, er de forent i trepass.

Nordreisa og Lillesand
Modum, Buskerud: I blått en sølv trillingstreng, skråstilt venstre–høyre, dannet ved bølgesnitt.

En omfattende heraldisk terminologi ble først utviklet på fransk, og det er vanlig å regne at fransk har det mest presise og fleksible ordforrådet for våpenbeskrivelse. De norske uttrykkene er påvirket av fransk heraldikk, men også av tysk og dansk. Gjennom fastsettingen av våpenbeskrivelser til de nye kommunevåpnene er den norske terminologien blitt mer omfattende og offisiell. Prosessen med å beskrive våpen har strukket seg over lang tid. Derfor vil det være eksempler på at beskrivelsene, særlig noen av de eldre, ikke alltid følger samme mønster.

I heraldisk fagspråk blir alle motiver kalt figurer. Det finnes to grupper av figurer: de alminnelige figurene, som omfatter levende vesener, planter og gjenstander, og de heraldiske figurene. I det siste tilfellet er skjoldflaten inndelt i felt, ofte slik at det oppstår forskjellige mønstre.

Heraldiske figurer

Den enkleste måten å dele et skjold på, er med en rett linje som går vannrett, loddrett eller på skrå den ene eller andre veien. Da sier vi at skjoldet enten er delt, kløvd, skrådelt eller venstre skrådelt. Delingen kan ligge høyt, slik at vi øverst får et skjoldhode. Ligger den lavt, blir det en skjoldfot nederst. Dersom kløvingen er forskjøvet mot sidene, oppstår det flanker. Det vanligste er at skjoldet er delt eller kløvd i to jevnstore flater.

Naustdal og Stranda
Naustdal, Sogn og Fjordane: På sølv grunn skjoldhovud laga med breitt tannsnitt.
Stranda, Møre og Romsdal: På gull grunn to spisse blå flankar.

Snitt

De rette linjene kan erstattes med linjer som er buet eller vinklet på forskjellige måter. Slike linjer kalles snitt, det finnes 15–20 forskjellige i den tradisjonelle heraldikken. Det siste hundreåret er det i andre land skapt enkelte nye snitt, men norske kommunevåpen har holdt seg til gammel hevd. Alt etter utseendet har de navn som tindesnitt, bølgesnitt, virvelsnitt, trappesnitt og kløverbladsnitt. Variasjonsmulighetene er svært store fordi snittene kan stå vannrett, loddrett eller på skrå og gjentas flere ganger.

Etne, Sør-Varanger, Grue og Nome
Etne, Hordaland: Kløyvt av blått og sølv med duestjertsnitt.
Sør-Varanger, Finnmark: Skrådelt av gull og rødt med tretunget flammesnitt.
Grue, Hedmark: Venstre skrådelt av sølv og grønt ved ulvetannsnitt.
Nome, Telemark: Venstre skrådelt av sølv og blått ved trappesnitt.

Bjelker og stolper

En bjelke er mellomrommet mellom to parallelle linjer som står vannrett eller på skrå. Linjene kan være rette eller dannet av forskjellige snitt. Er mellomrommet smalt, kalles det en streng.

En loddrett bjelke kalles en stolpe eller pæl.

Alstadhaug og Orkdal
Alstahaug, Nordland: I sølv en blå bjelke dannet ved taggesnitt.
Orkdal, Sør-Trøndelag: I grønt en smal sølv stolpe dannet ved bølgesnitt.

Kors

Kors er et vanlig motiv i heraldikken, og slik er det også i kommunevåpnene. Formelt sett regner vi korset som en heraldisk figur bare når det berører randen av skjoldet. Når det står fritt i skjoldet, er det en alminnelig figur, altså mer som en gjenstand å regne. Her tar vi begge slag under ett.

Korsene kan dannes med forskjellige snitt, men det finnes også mange spesialformer, for eksempel ankerkors, hjulkors og utskrådd kors.

Leirfjord og Jølster
Leirfjord: I gull et grønt grenkors.
Jølster: På raud grunn ein gull liljekross.

Alminnelige figurer

I tillegg til levende vesener, planter og gjenstander regner vi også motiver som sol og stjerner, flammer og fjell, trekanter og sirkler med blant de alminnelige figurene. Her er ikke motivkretsen begrenset på samme måte som for de heraldiske figurene. Så lenge motivet kan fremstilles i enkel form i kontur, er det stor sjanse for at det kan benyttes. Ikke så få kommuner har fått våpen med motiv som er nyskapninger på norsk grunn, noen av dem også i europeisk målestokk.

Østre Toten og Måsøy
Østre Toten, Oppland: I grønt en sølv potetplante.
Måsøy, Finnmark: I rødt en gull klepp skrått oppad.

Dyr, fugler og fisker

Dyr fremstilles i faste positurer, oftest stående, gående eller oppreiste, det vil si steilende. Samme dyreart kan derfor finnes i flere våpen. Sittende eller liggende dyr er mer uvanlige fordi våpenfiguren normalt skal være aktiv og pågående. Dyr og fugler vender oftest mot heraldisk høyre, men enkelte motiver kan være vendt mot tilskueren.

Eidsberg og Flå
Eidsberg, Østfold: På gull bunn et avrevet bjørnehode i sort.
Flå, Buskerud: I sølv et svart bjørnehode, sett forfra.

Blant motivene finner vi også fabelvesener som har tradisjoner langt tilbake i tid. Sjøormen er best kjent, men det finnes flere andre. Griffen er en kombinasjon av løve og ørn, lindormen er en drage med to ben. En norsk nyskapning er huldra. Troll ville også vært mulig som våpenmotiv, men det har ingen kommune valgt.

Skiptvet og Troms
Skiptvet, Østfold: I rødt en opprett sølv lindorm.
Troms: På rød bunn en gull griff.

Fugler fremstilles gjerne flyveferdige eller i flukt. Hoder, klør og vinger kan være selvstendige motiver. En norsk nyskapning er for eksempel skarv. Småfugler er det langt mellom, fordi de fleste artene ikke er lett kjennelige i kontur og uten sine naturlige farger.

Røst og Tvedestrand
Røst, Nordland: I sølv tre oppvoksende svarte skarver.
Tvedestrand, Aust-Agder: I blått en oppflyvende sølv terne.

Fisker kan stå vannrett, loddrett eller skråstilt i skjoldet. Enkelte arter kan gjengis springende i tillegg til den vanlige rette stillingen. Tørrfisk og klippfisk er også gangbare motiver, det samme er noen skalldyr.

Flora, Grane og Vestvågøy
Flora, Sogn og Fjordane: På raud botn tre sølv sildar i skråstilling.
Grane, Nordland: På sølv bunn en springende blå laks.
Vestvågøy, Nordland: I blått to opprette og motstilte sølv tørrfisker.

Innenfor planteriket er det et krav at trær skal gjengis med noen få, karakteristiske blader, ikke med hele trekronen i silhuett. Dette gjør det greit å gjengi flere løvtreslag, mens det er verre med bartrær. Gran og furu kan bare representeres med kongler.

Lindås, Saltdal og Marnadal
Lindås, Hordaland: På raud grunn eit sølv lindetre.
Saltdal, Nordland: I rødt en gull rognekvist. Marnardal,
Vest-Agder: I grønt tre gull furukongler forent i trepass.

Blant plantene merker to seg ut, lilje og rose. De hører til de eldste heraldiske motivene, og de gjengis i sterkt stiliserte former. For øvrig er det plass til mange forskjellige planter med karakteristisk silhuett. For andre og mindre karakteristiske planter finnes det en heraldisk fellesnevner som kalles firblad eller femblad.

Sørum, Snåsa og Nannestad
Sørum, Akershus: I gull en rød rose med fem kronblad.
Snåsa, Nord-Trøndelag: I blått en gull marisko.
Nannestad, Akershus: I grønt en gull hestehovplante.

Gjenstander og redskaper

Blant gjenstander ser vi for det meste eldre tiders former . Heraldikken er ikke stengt for gjenstander av nyere dato, men ofte blir formen for komplisert og prosaisk. Enkle og entydige motiver som gruvevogner og turbiner er kommet med. I den andre enden av tidsskalaen må gjenstander og gjenstandsformer høre til innenfor heraldikkens eget tidsrom. Helleristninger og vikingtidshjelmer er derfor ikke aktuelle som motiver.

Skånland, Volda og Audnedal
Skånland, Troms: I gull en svart navar.
Volda, Møre og Romsdal: På blå grunn ein nedvend sølv pennesplitt.
Audnedal, Vest-Agder: I grønt et sølv sirkelsagblad.

Båten er det vanligste gjenstandsmotivet i norske kommunevåpen. Her varieres plassering og antall – selv en halv båt er representert. Årer, åregafler og ror henspiller også på båtmotivet. Etter eldgammel tradisjon skal båter gjengis sett fra siden.

Hvaler, Dseatnu-Tana og Tjøme
Hvaler, Østfold: I blått en sølv båt med mast og stag.
Deatnu/Tana, Finnmark: I rødt tre gull båter.
Tjøme, Vestfold: I blått tre sølv åregafler, 2–1.

Smale motiver som ikke vil fylle skjoldflaten godt, blir ofte gjengitt slik at det stikker frem fra skjoldranden. Da sier vi at motivet er oppvoksende.

Jondal og Trysil
Jondal, Hordaland: På raud grunn tre skrått framveksande båtshaker.
Trysil, Hedmark: I blått to oppvoksende sølv skistaver.

Sammensatte våpenmotiver

Hovedregelen om at det bare skal være ett motiv i et våpen har blitt satt til side når en kommune ønsker å ta opp igjen et våpen fra middelalderen. Våpenet må ha tilknytning til stedet, og det må ha gått av bruk for lang tid siden. Hordaland har et våpen som stammer fra Sunnhordland på 1300-tallet, og Våler i Østfold et våpen etter Bolt-slekten i senmiddelalderen.

Hordaland og Våler
Hordaland: På raud botn to krosslagde gulløkser med gullkrone over.
Våler, Østfold: Kløvd. Første felt i blått en halv hvit lilje fast på delingen, andre felt i blått to sparrer.

Kommunevåpen kan også inneholde flere motiver når de har røtter i bysegl med svært gamle tradisjoner.

Fargevalører

Hva er de riktige fargetonene for de heraldiske fargene? Svart og hvitt gir seg selv. Men hva med blått, rødt, grønt og gult? De to viktigste fargesystemene ved trykning er PMS og CMYK. Nedenfor gjengir vi de aktuelle kodene i de to systemene. Dessuten tar vi med tilsvarende nyanser for akvarellfarger fordi originaltegningene vanligvis utføres som akvareller. Ut fra den tradisjonelle regelen om at de heraldiske fargene skal være lysende og klare, anbefaler vi følgende fargekoder.

Skjermbilde 2017-10-04 12.46.39

Hvis det er behov for å velge farger innenfor andre fargesystemer, må en ta utgangspunkt i PMS-fargen og finne de valørene som kommer nærmest.

Gull og gult, sølv og hvitt

I gjengivelse av våpnene bør metallene gull og sølv vanligvis erstattes av gult og hvitt. Til finere trykksaker kan gullfolie og sølvfolie brukes, det er kostbart. Ofte forekommer etterligninger i bronsetoner og aluminiums- eller gråtoner. De gir et urent inntrykk, og kontrasten til de andre fargene blir dårlig. Da er gult og hvitt langt bedre.

Ikke bare farger

I middelalderen forekom det at skjoldene ble kledd med pelsverk istedenfor å bli malt. I heraldisk fremstilling er dette markert med bestemte mønstre, ett for gråverk (ekornskinn) og ett for hermelin (røyskattskinn). Blant norske kommunevåpen finner vi to eksempler på pelsverk, begge med hermelin.

Agdenes og Ørskog
Agdenes, Sør-Trøndelag: I hermelin et rødt skjoldhode.
Ørskog, Møre og Romsdal: På hermelin grunn ein gull pæl.

Konturer

Strengt tatt består motivene bare av fargeflater. Slik ble de malt på skjoldene i gammel tid, og i store formater kan det gi veldig fin virkning også i dag. I mindre størrelser, spesielt i trykk, brukes gjerne en smal svart strek rundt motivet og langs kanten av skjoldet. Dette er et optisk virkemiddel som hjelper øyet til å oppfatte motivet bedre. Man skal ikke legge merke til denne streken. Gjør man det, er streken for bred.

Våpenet i svart-hvitt og strek

Av praktiske grunner er det ofte nødvendig å gjengi våpenet i svart/hvitt. Det er aldri risiko for at to norske kommunevåpen blir identiske selv om fargene mangler. Som regel gjengis gull og sølv med hvite flater og de andre fargene med svarte.

Det er også fullt akseptabelt å fremstille våpenet i strektegning, enten i svart eller i en annen trykkfarge. Særlig når motivet er detaljert, er det viktig å passe på at strekene ikke ”spiser” av motivet og gjør det for spinkelt. Synsinntrykket av motivet skal være det samme som når våpenet gjengis i farger.

Skjoldformen

Formen på skjoldet blir aldri omtalt i våpenbeskrivelsen. Originalen til de aller fleste nye kommunevåpen blir tegnet med trekantskjold, den samme formen som riksvåpenet har. Dette var også den vanlige skjoldformen i middelalderen. Skjold med rette sider og buet avslutning nede brukes bare når våpenmotivet krever det.

Kommunevåpen som er eldre enn ca. 1950, har ofte rette sider og en buet avslutning. Andre former forekommer også.

Skjoldformen kan varieres etter ønske og behov, men da må motivet også tegnes om slik at det passer best mulig til den nye skjoldformen. 

Lunner, Moss, Holmestrand og Bergen
Eksempler på forskjellige skjoldformer. Fra venstre:
Våpenet til Lunner (1986) har trekantskjold med samme form som riksvåpenet.
Den runde avslutningen på våpenet til Moss (1954) er typisk for noe eldre våpen.
Et tidstypisk trekk ved våpenet til Holmestrand (1898) er utbøyde hjørner eller ”horn”.
Den moderne utgaven av Bergens våpen har beholdt den runde seglformen fra middelalderen.

Krone over våpenet

Fra 1800-tallet og frem til omkring 1950 ble kommunevåpnene – i praksis betyr det byvåpnene – tegnet med en krone over skjoldet. Kronen skal egentlig forestille en bymur og kalles derfor murkrone. Kronen er et tillegg til våpenet og er som regel ikke nevnt i våpenbeskrivelsen. Kommuner med en slik originaltegning står fritt til å bruke våpenet med eller uten krone. I oversiktsplansjer hvor mange våpen avbildes sammen, er det vanlig å sløyfe kronen.

Horten og Stavanger
Våpen med murkrone: Horten (1907) og Stavanger (1939).

Når det blitt utarbeidet tegninger til nye våpen, har det tradisjonelt også blitt laget tegninger av flagg og segl (stempel). Flagget har samme farger som våpenet, men i beskrivelsen brukes konsekvent ordene gult og hvitt, ikke gull og sølv. Proporsjonene i flagget kan variere fra flagg til flagg, men ofte likeens som i det norske flagget. Motivet tilpasses til den firkantede flaggduken og kan derfor se noe annerledes ut enn i skjoldet.

Seglet blir tegnet med svart strek eller med fylte flater. Det er rundt, og langs randen har det en omskrift som sier hvem seglet tilhører, for eksempel ordføreren. Motivet kan stå i skjold eller fritt i den runde flaten.

Vestfold. Våpen, flagg og segl.
Våpen, flagg og segl for Vestfold. Legg merke til hvordan motivet er tilpasset til de forskjellige flatene.

Den gamle tradisjonen med å lage et segl med relieff til avtrykk i lakk eller preg i papir er omtrent forsvunnet. Når seglet nå brukes, er det vanligvis som stempel.

Til borddekorasjon og som gave kan det lages bordflagg. Den korrekte utførelsen er å bruke en tro kopi av kommuneflagget. Men det er også vanlig å lage en bordfane med selve våpenskjoldet gjengitt på hvit bunn. Hvis navnet på kommunen er med på fanen, bør det stå i tilbørlig avstand fra våpenet.