Drammens-manuelle-sentral-i-1938-1

En telefonistinne i Drammen

Telefonistinnene kan sies å være pionerer, og vi skal nå se på én av disse yrkesaktive kvinnene fra Drammen.

Bilde-fra-Drammen-telefonsentral

Asta Anderson

Samme året som den første telefonlinjen blir åpnet i Norge, ble Asta Anderson født i Drammen. Når hun 18 år senere gikk ut i yrkeslivet, ble nettopp telefonstasjonen hennes arbeidsplass og forble det helt fram til hun pensjonerte seg.

Den 20.01.1880 fikk bokholder Nils Anton Anderson og Mathilde Sofie to døtre, som ble døpt i Tangen kirke 18.04.1880 (kirkebok II – 6). Asta ble født inn i en stor, borgerlig familie. Imidlertid døde foreldrene mens Asta var ung. Moren døde av verk i skulderen 13.mars 1883, 45 år gammel. Litt over ett år etterpå døde faren 59 år gammel av astma og lungebetennelse (Tangen kirkebok II – 6, side 243 og 245). Ekteparet etterlot seg 11 barn fra 18 år og nedover. Barna blir satt bort til venner og bekjente, dette kan vi lese mer om i skifteprotokoll 14 fra Drammen byfogd.

En ny yrkesgruppe

En av mange yrkesgrupper vi ser vokse fram på begynnelsen av 1900-tallet er telefonistinnene. Jobben besto av manuelt mottak og overføring av telefonsamtaler, det vil si betjening av sentralbordet eller ”sentralborddame”.

Yrkesgruppen telefonistinne var i stor frammarsj og utvikling i løpet av Astas levetid. Søker man på telefonistinne i Drammen i folketellingene fra hhv 1900 og 1910, vil man i løpet av disse årene se at en ny yrkesgruppe har vokst fram. Det var en del av middelklasseyrkene som vokste fram i takt med den øvrige utviklingen på 1900-tallet. En del kvinner ble likevel ekskludert.

Før telefonen fikk sitt inntog på slutten av 1800-tallet, jobbet kvinner allerede som telegrafistinner. Mange av de første kvinnene som søkte seg til dette yrket var drevet av økonomisk nødvendighet, dette var hovedgrunnen deres for å ta arbeide. Problemer i familien i forbindelse med farens død eller tap av stilling var en vanlig begrunnelse for de første damene som tok  jobben som telegrafistinne på midten av 1800-tallet. Rundt overgangen til 1900-tallet ble telegrafist/telefoniststyrket først og fremst en levevei for kvinner fra den brede middelklassen, i stedet for overklassens døtre. At Asta fikk en yrkeskarriere som telefonistinne passer dermed godt med det bildet som historikere har etablert rundt telegrafistinner og telefonistinner. 

Det-foerste-sentralbordet-i-Drammen-fra-1880.-Er-naa-paa-teknisk-museum
Det første sentralbordet i Drammen, fra 1880. Er nå på teknisk museum.

Hvem var de første kvinnene i statens tjeneste?

De kvinnelige telegrafistinnene var de første kvinnene i statens tjeneste overhodet.

De første damene som ble telegrafistinner var rekruttert fra ”dannede klasser”, og de brøt med forventningene til kvinner. Ekteskapet var muligheten deres til ”levevei”, til nød kunne damene forsørge seg selv som guvernanter eller lærerinner. Slike yrker er nært knyttet til det som ble oppfattet som kvinnens hovedrolle her i livet; oppdragelse av barn. Høyteknologisk arbeid som telegraf og senere telefon var derimot noe helt annet!  Nettopp dette arbeidet ble ansett som egnet arbeide for kvinner av de som skulle sørge for bemanning på telestasjonene, siden kvinnene kunne gjøre håndarbeide og annet småtteri imellom telefonsamtalene. En mann kunne jo ikke sitte arbeidsledig og vente på telefonen må vite! I tillegg skal man vel ikke underslå det faktum at kvinnen tross alt ble lønnet lavere enn menn, og at det nok kunne ligge økonomiske motiver bak. Men statusen telegrafistinnene hadde hatt i begynnelsen, ble nok ikke telefonistinnene til del i tiden framover.

Ansettelse i staten var stort sett forbeholdt menn, fram til en rekke lovendringer rundt 1900-tallet og framover. Først i 1912 kom en lov om kvinners adgang til embeter, unntatt statsrådposter, kirken, diplomatiet og militæret da... Et fåtall kvinner hadde jobber som krevde lang utdanning på begynnelsen av 1900-tallet, selv om de fikk rett til å avlegge embetseksamen i 1884. Kvinnene tok derimot arbeid som funksjonærer, og de utgjorde raskt flertallet av de lavere funksjonærene utover 1900-tallet. Ugifte kvinner jobbet på kontor og butikk. Det ble etter hvert nesten like mange kvinner som menn i post, telefon og telegraf, og i tillegg til telegrafistinner og telefonistinne utviklet lærerinne og sykepleier seg til å bli en stadig større og profesjonalisert kvinnedominert yrkesgruppe utover 1900-tallet.
 

Borgerlige-froekner-ved-Drammen-bytelefon-i-1892
Borgerlige frøkner ved Drammen bytelefon i 1892.

Asta - et yrkesliv ved Drammen telefon

Asta Anderson tilbrakte hele yrkeskarrieren sin som telefonistinne ved Drammen stasjon.

Hun begynte i opplæring i 1898, første oktober. Fra 01.01.1899 jobber hun i halv post som telefonistinne ved Drammen telefonselskap. Ofte fikk kvinnene opplæring på stedet, men hadde også mulighet til å ta kurs (høyere kurs fra 1913). Kurs vanligvis kjønnsdelte, inntil 1898 var varighet og pensum det samme for menn og kvinner. Men det var i realiteten kjønnsdelt undervisning, som ikke var til fordel for kvinnene. Tre år etterpå blir Asta ansatt i hel stilling, og ifølge folkeregisteret bodde hun en perioden 01.01.1914 til 25.10.1916 i Toldbodgata 84, første etage. Dette blir opplyst å være ved Drammen telefonanlegg. 1 juli 1917 blir Asta bestyrerinne II. For øvrig var adgang til å konkurrere om de høyere stillingene fastslått i 1916. Likelønn ble fastslått i 1920, men førte til større kjønnssegregering i arbeidsoppgavene.

 I januar 1935 når Asta alderen for pensjon, og yrkeskarrieren ved Drammen telefonanlegg er over før de store automatiseringene tar til i Drammen på slutten av 1930-tallet. Hun har forsørget sin pleiemor og søster, og var av telegrafistene som forble ugift. Arbeidsmulighetene ved telegraf og telefon ga kvinnene flere muligheter til å forsørge seg selv. Dersom telefonistinnene ikke hadde sluttet i tjenesten etter de første fem årene, ble det gjerne til at de forble i tjenesten fram til pensjonsalderen.  Asta døde ti år etter at hun pensjonerte seg, rett etter frigjøringsdagene i mai 1945, den 30. mai 1945. 
 

Personalkort-fra-arkivet-etter-Drammen-teledistrikt-personalmapper-Pa-6
Personalkort fra arkivet etter Drammen teledistrikt – personalmapper Pa 6.

Et livsfaseyrke

De fleste telefonistinner ble rekruttert i 18 – 19 årsalderen og ble i yrket fram til de giftet seg. Søker vi på ”telefonistinder” i 1900 folketellingen for Drammen får vi opp 25 ugifte damer, uten at vi vet om det fantes flere. Det eldste arkivet derfra er nemlig blitt borte. Og alle damene er om lag 20 år gamle. Ved søk i yrke på 1910-folketellingen får vi treff på 26 telefonistinner i Drammen, her blir det spesifisert at de er ugifte. Vi ser at en del av de samme navnene dukker opp igjen.

Kravet om at de kvinnelige funksjonærene skulle være ugift ble fjernet i 1906, kvinnene kunne da fortsette i arbeidet etter søknad om dette. Vi viser til et eksempel på å fortsette i stillingen etter ekteskap fra 1925, tatt fra arkivet etter Drammen teledistrikt (Pa 7).

Soeknad-om-aa-bli-i-tjenesten-etter-inngaatt-ekteskap
Søknad om å bli i tjenesten etter inngått ekteskap

Søknaden kunne avslås dersom kvinnen giftet seg med noen som kunne dra nytte av stillingen hennes, for eksempel informasjon som kunne komme forretningsmenn til nytte. Dersom kvinnene giftet seg, mistet de også en del av de sosiale rettighetene, som vikar ved sykdom og tilskudd fra pensjonsfondet. De måtte i så fall dokumentere at sykdom eller helseproblemer ikke skyldes hustru eller morsrollen. I tillegg kunne hun sies opp uten varsel dersom familiehensyn gjorde at hun ikke utførte arbeidet tilfredsstillende.

Denne endringen vedrørende sivilstatus og tjenesteadgang for kvinner betydde kanskje ikke så mye i praksis, siden sølibatkravet aldri hadde blitt konsekvent gjennomført. Og for de fleste var det sannsynligvis en selvfølge at de ikke arbeidet etter de hadde giftet seg, siden det var det ”samfunnet forventet” og datidens kultur tilsa.

Stressyrke 

Telefonistinnen var en av de første virkelige stressyrkene av moderne kaliber!

Asta Anderson hadde som fast ansatt og ugift kvinne opparbeidet seg pensjonsrettigheter, og gikk av med pensjon i 1935. Da var hun bare 55 år gammel, og hadde allerede vært plaget noe av sykefravær.

Arbeidet ved telefonsentralene, spesielt i byene, var preget av stress. Telefonistinnene mente selv at stort sykefravær skyldes det harde arbeidspresset. I tillegg kan vel ikke arbeidsutstyret deres sies å på noen måte være ergonomisk tilpasset. Etter en del år fikk mange muskelbetennelser i skulder og armer, som medførte lengre sykepermisjoner. For både arbeidsgiver og telegrafistinnene selv var dermed en fordel at arbeidsstyrken besto av unge, ugifte kvinner, som kun beholdt jobben fram til de giftet seg. Arbeidet var egentlig var tilpasset og organisert for bruk av unge mennesker over en kort periode, men ble for Asta og mange andre til 30 - 40 år med rutinepreget jobb i hardt tempo. Dersom du ble i tjenesten, kunne du ikke regne med noen tilpassing av det harde arbeidstempoet og kanskje enda til ekstravakter på grunn av sykefravær. Asta fikk muligheten til å bli bestyrerinne, noe som kanskje kan ha gjort det lettere å bli i tjenesten fram til pensjonsalder?

 

Drammens-manuelle-sentral-i-1938-1
Drammens manuelle sentral i 1938.

Drammen telestasjon

Statsarkivet i Kongsberg har arkiver etter Drammen teledistrikt, og dermed endel yrkes- og teknologihistorie for byen som i 2011 fylte 200 år.

Drammen-telestasjon-i-tiden-Asta-arbeidet-der
Drammen telestasjon i tiden Asta arbeidet der.

Drammen telestasjon ble opprettet i 1880, nesten samtidig som i Oslo. Drammen telefonanlegg ble grunnlagt av Bell Telephone Company. Byen hadde da hatt telegraf siden 1854. Sentralen ble åpnet i november, men fikk først kontakt med omlandet i 1890. Den ble overtatt av Drammen Telefonaktieselskap i 1889, og ble statlig gjennom at telegrafvesenet overtok i 1908.

Hoveddelen av statsarkivets kilder til Drammens telehistorie starter først et stykke utpå 1900-tallet, med hovedvekt på siste halvdel av århundret. Arkivene fra telefonsentralens første tid i Drammen er dessverre borte. Statsarkivet i Kongsberg har i samarbeid med Televerket forgjeves forsøkt å finne ut av hvor sporene etter Drammens første telehistorie kan ha blitt av.

Kilder

  • Drammen teledistrikt, Pa personalmapper eske 6 og 7, samt Impulsen L, eske 2.
  • Kjønn og industrialisering, hagemann 1994, Norsk telekommunikasjonshistorie, Harald Rinde. Med kjønnsperspektiv på norsk historie, Blom og Sogner.