Partnerskapsloven av 1993 - Det Norske Forbundet av 1948s politiske påvirkning

For homofile og lesbiske i Norge var Stortingets vedtak i 1993 om partnerskapsloven en av de viktigste milepælene for å oppnå sivile rettigheter som de fleste tar for gitt. Retten til samliv og et hverdagsliv på samme premisser som heterofile kom ikke av seg selv. Den kom på grunn av bevisst påvirkningsarbeid av og for homofile og lesbiske.

Grunnlag for aksept  

I tillegg til de umiddelbare virkningene av selve loven, la lovreguleringen grunnlaget for en aksept av homofilt samliv, noe som ikke var åpenbart bare få år tidligere. Dokumentene har nasjonal betydning fordi de viser en prosess og et påvirkningsarbeid innenfor demokratiets rammer som bidro til å få på plass en lov som innebar en samfunnsmessig aksept av homofilt samliv. I hele etterkrigstiden var det en pågående debatt med økende intensitet om og hvordan samfunnet skulle akseptere homofili og anerkjenne homofilt og lesbisk samliv. Først ble homofil praksis avkriminalisert (1972). Deretter falt homofili bort som psykologisk og medisinsk sykdomsdiagnose, nasjonalt og internasjonalt (1977, 1982, 1990). I 1981 ble det straffbart å diskriminere homofile.

Grunnlaget for loven

DNF-48 startet i 1988 den konkrete prosessen med å utvikle grunnlaget for en partnerskapslov. Det er dette arbeidet dokumentene handler om. De viser hvordan forbundets virksomhet var rettet inn mot de demokratiske prosessene for å få på plass et lovmessig grunnlag for samliv mellom to mennesker av samme kjønn. Samlet sett gir det nominerte arkivmaterialet et godt bilde av den dialogen og kontakten interesseorganisasjonen DNF-48 hadde med det politiske maktapparatet og media. Vi finner spor av intern dialog, foreningens egne notater, påskrifter på ulike dokumenter og presseoppslag som har sirkulert i foreningen. Vi ser hvordan DNF-48 la opp en strategisk argumentasjon overfor ulike grupper av beslutningstakere. Argumentene ble gjort kjent blant organisasjonens medlemmer slik at de skulle være forberedt til å delta i en saklig diskusjon om tematikken, også når det oppsto verdi- og interessemotsetninger.

Hovedtyngden av dokumentene er skapt i tidsrommet 1990-1993, men det finnes også noen fra 1980-tallet. I et arkivfaglig perspektiv dreier det seg derfor ikke om gamle dokumenter. Men på det aktuelle området er forholdene, både i Norge og store deler av verden ellers, blitt vesentlig endret på de få tiårene som er gått siden da.

Unik innsikt i prosesser

Dokumentene er unike ved at de viser deler av politiske prosesser som ofte forblir usynlige for offentligheten, både i sin samtid og for ettertiden. Materialet kan derfor være av interesse for personer som ønsker å utforske politiske beslutningsprosesser i saker som er politisk og ideologisk kontroversielle. Slik sett dreier dette seg om langt mer enn partnerskapslovens tilblivelse. Det handler om samspillet i det norske samfunnet mellom de folkevalgte og administrative systemene på den ene siden og interesseorganisasjoner på den andre siden.

Norges dokumentarv er den norske delen av UNESCOs Memory of the World, som ble opprettet i 1992 for å gi et nødvendig løft for å synliggjøre og redde kulturarven. En del av kulturarven i et levende demokrati handler om å kjenne til hvordan frivillige organisasjoner og interesseforeninger har samarbeidet med og påvirket samfunnets besluttende myndigheter.