Tingstedet Trods, retterstedet i 1816

Drapet i Aurevåg 1814

"Svigermor'en, Svigermo'oren ..." Ja, slik synges det i en bergensk vise. Og vi tror vi har Simon Christophersen Aurevåg med oss fra graven på Holmedal kirkegård i det samme refrenget. For det var nettopp hans egen svigermor som regisserte drapet på ham natten mellom 17. og 18. september 1814.

Mens Norge fortsatt var i 17. mai-rus med påfølgende konflikt med Sverige, den som endte i Mosse-konvensjonen 14. august 1814, gikk den gamle prestedatter Barbra Susanne Tuchsen rundt på husmannsplassen Aurevåg under gården Hellevik i Fjaler og ønsket livet av sin svigersønn, han Simon. Og hun klarte det til slutt, nesten uten at Mosse-konvensjon-forhandler og fra 1815 stiftamtmann i Bergens stift, W.F.K. Christie, fikk vite om det, enn si grunnlovens "far", Christian Magnus Falsen, som fra 1814 var amtmann i Nordre Bergenhus amt.

Men noen ville det annerledes.

  • Johan Frederik Tuchsen ble født i Bergen 1723. Han var sønn av en lübecker med samme navn som var skipsfører og seinere kjøpmann. Moren het Barbara Hansdatter Schnell.
  • Etter presteutdannelsen kom han tilbake til Bergen i 1746 og ble ansatt hos stiftsprosten. I 1748 ble han personellkapellan hos soknepresten i Herøy på Sunnmøre. Derfra dro han i juni 1753 for å virke som residerende kapellan i Holmedal. Da dette kallet ble delt 1. august 1755, ble han sokneprest i Ytre Holmedal.
  • I 1769 fikk han slag på skjærtorsdag mens han stod på prekestolen i Holmedal. Dette slaget gjorde ham udyktig til å forette sitt embete, som resten av hans levetid ble bestyrt av en vikar.
  • J. F. Tuchsen døde 16. februar 1776. Han var i 1749 blitt gift med kjøpmannsdatteren Anne Lampe. De fikk to barn sammen: Anne Karine (1751) og Barbra Susanne (den seinere omtalte "svigermoren"). Første kona døde i Holmedal i 1757. Året etter ble Tuchsen gift med prestedatteren Anna Nicolaja Hiorth. De fikk sju barn sammen, det siste i 1768.

Et liv i armod?

Barbra Susanne var trolig født i Herøy på Sunnmøre eller i Fjaler tidlig på 1750-tallet; enten like før eller like etter at faren tok over som kapellan i Holmedal prestegjeld. Hun mistet som kjent moren i ung alder. Etter at hennes far ble sokneprest i det nyopprettede Ytre Holmedal prestegjeld, bodde de på prestegarden Bjerga, like ved kirkestedet Dale.

Men det var nok ikke store slanten hun fikk i medgift da hun i 1775 inngikk ekteskap med Clemet Jakobsen fra Berge og de hensatte seg på husmannsplassen Aurevåg vest ved Hellevika. Og noen særlig arv etter faren ble det nok heller ikke i 1776 da han "fór or heimen" etter lang tid sykdom.

Det er ikke mange kildene som fins om Barbra Susannes liv de første årene etter at hun forlot heimen. Men de få som finnes, forteller en dyster historie:

Som seg hør og bør ei nygift ungjente, fødte hun barn regelmessig. I tur og orden kom Janiche (1776), Johannes (1778), David (1781) og Jacob (1783).

Men så skjedde det noe. I følge kirkeboka kastet presten jord på samtlige av disse barna i Holmedal 30. oktober 1783! Årsaken til dødsfallene er ukjent, men vi vet fra andre kilder at det kan ha vært kopper eller noe så "uskyldig" som influensa som lå bak. Slike sykdommer slo særlig sterkt til blant fattigfolk.

Vi må anta at tapet av alle ungene var en stor tragedie for det fortsatt unge husmannsparet. Men de startet på ny frisk. I 1784 kom en ny Janiche, deretter Anne Karine (1787), en ny Johannes, den seinere drapsmann (ca. 1788) og Carina (1794).

Men går vi fram til folketellingen i 1801, sitter de tilbake med kun to barn av den opprinnelig store barneflokken; Janiche (17) og Johannes (13). Det var ikke mye å trygge alderdommen med, dog likevel noe.

I 1806 ble Janiche gift med Simon Christophersen fra Myklebust oppe i Vassdalen. Han var "national soldat", må vite, og hadde i hvert fall i 1801 tjent hos stemoren til sin tilkomne svigermor, enkefru Tuchsen på Øen. Var det kanskje der hjertene deres "smeltet sammen" - om det går an å bruke et slikt uttrykk om datidens ekteskapsinngåelser ...?

Men ekteskapet syntes ikke særlig lykkelig. Det skyldtes kanskje mindre forholdet mellom Janiche og Simon, enn forholdet mellom prestedattera Barbra Susanne og hennes svigersønn. For etter at Clemet Jakobsen døde i 1808 hensatte gamla seg til kår. Men hvilket kår? Akkurat dét var trolig stridens tema som endte med drapet i Aurevåg en høstdag i 1814. 

Underdanig - til døden

Mens enkefru Barbra ble boende som kårkjerring hos sin datter og svigersønn i Aurevåg, måtte sønnen Johannes i tjeneste hos folk i nabolaget. Og i 1814 tjente han hos Hans Nitter på Lone like østenfor Aurevåg.

Det må ha vært et nært og tett, enn si meget spesielt forhold mellom mor og sønn. For hvilken annen mor ville fått sin sønn til å begå et drap som medførte døden - i beste fall for ham, i verste fall for dem begge to? Og hvilken sønn ville vært sin mor så underdaning at han begikk et drap for hennes skyld - med døden til følge? Jo, Johannes, viste det seg. Han kom, bokstavelig talt, til å ofre livet i sin mors tjeneste. Så kan man undre seg over hvilken mor hun egentlig var for ham. Det gjorde også sorenskriveren, skal vi snart få se.

Krangel om kåret?

Har vi lest protokollene om drapet i Aurevåg rett, handlet det hele altså om prestedatterens kår på husmannsplassen Aurevåg. Hun var åpenbart ikke fornøyd med det hun fikk av sin svigersønn; det var nok under hennes "verdighet". At hun fra før av kom fra trange kår, synes ikke å åpenbare seg i dokumentene.

Det er ikke mye som står i kildene om hennes forhold til svigersønnen, bortsett fra at de kranglet både titt og ofte, at dette var velkjent i bygda og at bakgrunnen var hennes krav om å få det kåret hun hadde betinget seg. Men hva kunne en stakkars husmann by en fordums prestedatter av kår på et bruk som knapt gav til levemåten?

En natt i september 1814

Mens den høygravide kona Janiche tok natt i husmannstova lørdag 17. september 1814, dro kallen Simon på låven og la seg til å sove der. Hvorfor, er det ingen som vet, bortsett fra at kona seinere fortalte at han hadde pleid å gjøre det "siden i sommer".

Akkurat dette visste også mor Barbra, som hadde kammers i huset. Hun kjente sine "papenheimere" - også sin egen sønn.

For denne lørdagskvelden i 1814 var sønnen, Johannes Clemetsen, på veg fra Lone til Aurevåg - i et ærend som skulle bli svært dystert. Han hadde sagt at han skulle en tur til plassen Mekevik, og den samme beskjeden fikk noen han møtte på vegen. Seinere sa han at grunnen til turen, var å hente noen strømper som moren hadde spøta.

Om han bar med seg drapskniven eller fikk den av sin mor, sier kildene intet om. Men skal vi tro det de to seinere opplyste i retten, var det ved dette besøket at gamlemor for andre eller tredje gang instendig ba sin sønn om å ta livet av Simon - og nå ga Johannes endelig etter for kravet. Han hadde jo også selv et dårlig forhold til svogeren; følte seg blant annet baktalt av ham "på bygda". Gamlemor trakk derfor et lettelsens sukk da guttungen strøk på dør; nå skulle gnieren få unngjelde.

I nattens mulm og mørke snek Johannes seg inn på låven der Simon lå i sin dypeste søvn. Hvorfor han hadde lagt seg på låven framfor i sengehalmen hos kona, vet vi altså intet om. Men akkurat der måtte han late livet, med en kniv inn i halsen. En siste hilsen fra sin svoger og svigermor - takken for at Simon hadde skaffet prestedattera barnebarn og ført slekten videre. At høygravide Janiche samtidig ble enke og vesle Cathrine på knapt tre år ble faderløs, streifet kanskje ikke broren og onkelen Johannes i gjerningsøyeblikket. Men kvalene kom rett etter at han hadde begått udåden.

Johannes ble fort klar over at Simon var død og gikk da ned til sin mor. Der la han seg skjelvende i sengebenken. Moren skjønte straks at oppdraget var fullført, men for sikkerhets skyld ba hun om en bekreftelse. Den fikk hun.

Grytidlig neste dag la Johannes i veg tilbake til Nitters på Lone. Hvilke tanker om framtida som svirret rundt i den unge manns hode denne natten, kan vi bare fabulere om. Men dette skjedde i en tid da drapsmenn fortsatt ble halshogd i full offentlighet. Det må han ha visst.

Vel tilbake på Lone tidlig søndag morgenen møtte han både tjenestedrengen og tjenestejenta. Til dem fortalte han at han hadde sovet i sengebenken i Aurevåg om natten og følte seg frostig. Derfor ville han inn og legge seg nedpå noen timer. Begge stusset litt over fyrens framtoning, men la i første omgang ikke noe mer i det.

Tingstedet Trods, retterstedet i 1816
Tingstedet Trods, retterstedet i 1816.

Simon og Janiche

Bryllupet mellom soldaten Simon Christophersen Myklebust og Janiche Clemetsdatter Aurevåg stod 28. desember 1806. Romjulsbryllup med andre ord. Men det var i grevens tid. For
Tingstedet Trods, retterstedet i 1816

Janiche var fem måneder på vei med deres første barn, så det gjaldt å få unna det formelle i full offentlighet før hun struttet alt for mye.

26. april 1807 måtte de til kirke igjen for å døpe deres førstefødte sønn Anders. Allerede like over sommeren, 2. august, bar det ivei igjen, men nå for å jordfeste Anders. Det var harde kår i trengselsårene 1807-14. Det fikk også sunnfjordingene erfare. Og bedre gikk det ikke med neste barn seinhøstes 1810; han Clemet døde bare én dag gammel.

Men Cathrine som ble båret til dåpen 26. januar 1812 fikk vokse opp, riktignok faderløs fra 1814, og ble gift to ganger og fikk etterslekt.

Da Simon ble drept natten til søndag 18. september 1814, var Janiche nær fødende. 27. september kom Klemet til verden og ble båret til dåpen 29. samme måned, midt oppi all dramatikken den høsten. Hva som seinere skjedde med denne gutten, har vi ikke funnet ut av.

Selvmord?

Kildene er litt uklare om når "øvrigheten" første gang kom til Aurevåg for å besiktige et lik på låven der. Men mye tyder på at det var natt til 20. september lensmann David Christensen i Dale sokn ankom i følge med i hvert fall Carsten Nilssen Skadahl. Der og da var også Hans Nitter fra Lone.

Men mye tyder på at det i løpet av dagen også må ha ankommet en skrivefør øvrighetsperson. For i tingboken innføres det et avhør 20. september av enken, svigermoren og tjeneren til Simon.

I dette avhøret som må være påbegynt seint om kvelden den 19., sier avdødes kone Janiche ("som var meget svag") at hennes mann ble borte dagen før klokka 8 om morgenen. Hun trodde han var gått i marken for å oppsøke deres hest. Men i dag morges (altså 19.) ble han funnet død på låven. Hun var av den sørgelige overbevisning at han hadde tatt sitt eget liv. Grunnen mente hun var at han hadde hatt en selsom atferd i hele sommer, og langt fra hadde vært ved sin sunne fornufts bruk. Han hadde også ofte av melankoli og i fortvilelse ønsket seg døden, forklarte hun.

Gamlemor Barbra, svigermoren, forklarte seg likt med datteren. Og hun la til at både lørdag kveld og morgenen etter, da avdøde ble borte, røpet han ved sin forunderlig atferd at han ikke var "ved fornuftens bruk".

Tjeneren Christian Christophersen forklarte seg i ett og alt som de foregående.

Enden på visen ble at øvrigheten anså det hele som et selvmord - og sendte forespørsel til amtet om hvordan Simon skulle begraves. 

Angiveren

Men ikke alle var overbevist om at Simon hadde begått selvmord. Litt lenger nord, på Andalsvik, satt Simons lillebror Ole. Da han fikk høre om brorens død, satte han himmel og jord i bevegelse. Etter å ha forhørt seg nærmere om saken, stilte han 12. oktober 1814 opp hos sorenskriver Nils Landmark på Tøsse og formodet at hans nylig avdøde bror Simon "skulle ved fremmed voldsom Haand være taget af Dage".

Sorenskriver Landmark handlet raskt. I løpet av kvelden ble samtlige av de Ole Christophersen mente var gavnlige vitner, stevnet til ekstrarett på Tøsse gård allerede neste dag, 13. oktober, kl. 09.00.

Og de fleste møtte, i alle fall de viktigste. Og da sprakk "boblen".

Første vitne var gamlemor Barbra. Og nå hadde angeren tatt henne. Hun avga full tilståelse: Hun visste at det var hennes sønn Johannes som hadde drept Simon på hennes tilskyndelse. Men datteren Janiche visste ikke om verken drapet eller planleggingen av det, sa hun.

Også 26 år gamle Johannes innrømmet sin brøde helt og fullt. Han hadde gitt etter for morens instendige anmodning om å ta svogeren av dage - og hadde gått på låven og stukket en kniv i halsen på den sovende sjel. Nå angret han bittert, for hans samvittighet ville ikke gi ham noen ro, som han sa.

30 år gamle Janiche, nå enke, fortalte at hun hadde to barn med avdøde. Det yngste var født etter farens død, det andre (Cathrine) var henved tre år gammelt. Hun sa at det var moren som fortalte henne om drapet søndag morgen 18. september. Dermed måtte hun innrømme at hun løy i avhøret 20. september, fordi moren hadde sagt at hun skulle si det hun da sa.

Etter at en rekke vitner var avhørt uten at noe mer enn det vi før har skrevet kom fram, sendte Landmark saken over til Amtet neste dag.

De to siktede, derimot, ble sendt i arrest hos lensmann Jens Olsen på Haugland inne i Flekkefjorden.

Det er dessuten verd å merke seg at stiftamtmannen på dette tidspunkt het Johan Randulf Bull. Han fikk seinere befatning med saken, som justitiarius i Høyesterett fra 1815.

Dømt og afsagt

Etter at den byråkratiske kvernen hadde malt en stund med brev att og fram, satte Landmark ny ekstrarett på Tøsse gård 8. februar 1815. Den dagen skjedde det ikke noe særlig, så ny rett ble satt 15. februar samme sted.

Der og da var det heller ikke så mye som ble tilføyet de faktiske forhold. Det eneste retten da syntes interessert i, var hvor drapskniven ble av. Til slutt måtte gamlemor Barbra innrømme at hun hadde tatt den og stukken den ned i jorden slik at ingen skulle finne den igjen, og det på et sted hun ikke husket hvor var.

Etter en pause i rettsforhandlingene ble dom avsagt. Johannes Clemetsen Lohne var håpløst fortapt. Han hadde så avgjort forspilt sitt liv ved denne ugjerningen.

Mer interessant er det å lese dommerens vurdering av gamlemor Barbras rolle oppi det hele:

"Barbra Fredriksdatter Ourvog har ej allene engang tilforn men ogsaa nu da den omhandlede Misgjærning skeede med Graad og Bøn overtalet sin Søn Johannes Clemetsen til det paa Simen Ourvog udøvede Drab. Vel kan denne hendis Deeltagelse i Misgjærningen ey gives andet Navn end som Lovens 6 B. 6. 11, udtrykker det, at hun nemlig har tilskyndet Forbryderen til at udøve Drabet, men henseer man til den Stilling hun som Moder stod i til Forbryderen da hun baade efter guddommelige og menneskelige Love hellere var pligtig at leede sin Søn til Afskye for Misgjærninger end til at udøve den, betragter man den Vægt en Moders Bøn og Taarer rimeligen maa have over hendes eget Barn, da den dybe Grad af moralsk Fordærvelse, hvorimod det Moderhjerte maatte være befængt der kunne ville udsætte sin Egen Søn for de Ulykker en saa grov Misgjærning medfører, da fordrer saavel Gjærningens Moralitet som Straffelovens Hensigt en høyere Straf for hendes Forbrydelse end den Lovens 6-6-11 dicterer. Hun vil altsaa formeentlig retteligt blive at ansee med Tugthuus-Arbeide for Livstid."

Deretter ble selve dommen lest:

"Thi kjendes eenstemmig for Ret: Johannes Clemetsen Lohne bør bøde Liv for Liv ved at miste sit Hoved. Barbra Fredriksdatter Our- vog bør hensættes til Arbeyde i Bergens Tugthuus sin Livstid. – Saa bør de og een for begge, og begge for een betale alle af Actionen og deres Varetægt og Underholdning lovlig flydende Omkostninger, hvoriblandt til Actor efter hans Regning 17 Rbd. 64 s. N.V. og til Defensor DietPenge og Rejse Ud- givter efter hans fremlagt Regning 35 rbd 88 s., da hand derhos forbe- holder Rigtig Erstatning for hvad hand maae maatte tilkomme efter af Amtet approberet Regning. - At efterkommes efter Øvrighedens Foranstaltning.

N. Landmark

Harald M. Eicheland Ole J Hauge Colben And. Haugland Colben Østensen Haugland

Alle 4 med paaholdt Pen."

Like fullt trakk saken ut; ankene skulle behandles mens arrestantene fortsatt satt fengslet på Haugland. Men etter hvert kan følgende leses i domsaktene for Sunn- og Nordfjord fogderi:

"Thi blev irettelagt den indstevnte af Bergens Stiftsoverrets Tilforordnede under 25de September
1815 afsagte Dom, ved hvilken er saaledes kjendt for Ret: Arrestanten, Johannes Clemmetsen Lohne, bør bøde Liv for Liv. Arrestantinden, Barbro Friderichsdatter Ourvog, bør indsættes til Arbeide i Bergens Tugt- og Manufakturhuus sin Livstid;

Udi Sagen blev derefter den 31te Januar 1816, af Højesteret saaledes for Ret kjendt og Afsagt:

Stiftsoverrettens Dom bør ved Magt at stande.

Aar 1816 den 20de April blev forestaaende Høyesteretsdom forkyndt for Arestanterne Johannes Clemetsen Lohne og Barbra FriderichsDatter Ourvog i deres Eget paahør i deres arest paa Gaarden Hougland, det bekræfftes herved af os undertegnede som beskikkede Stævne vidner for yttre Holmedals Skiebreede i Kraftt af vores forhen aflagte Eed, under vores Hænder og hostrykte Signeter.

J Olsen

og

N:Ellingsen Lænsmand

(L.S.)

(L.S.)

Ifølge Kongelig Rescript af 4de Marts 1816 er denne Dom exeqveret paa Barbra Friderichsdatter Ourvog den 26de April 1816 ved at aflevere hende paa Bergens Tugthuus og den paafølgende 7de Maji er Johannes Clemetsen Lohne blevet halshugget. Bekrefte

NC Kierboe" 

Brev om bøddelens reise til Ytre Holmedal
Brevet om bøddelens reise til Ytre Holmedal, april 1816

De som gikk videre

Johannes Clemetsen Lohne møtte som sagt sin skjebne - på Dingemoen ved Dale - 7. mai 1816. Da falt øksen til bøddelen Mühlhausen over hans hals i påsyn av sikkert mange skuelystne.
Datteren Janiche Clemetsdatter ble boende i Aurevåg til sin død 29. januar 1828. Hennes datter, Cathrine, giftet seg året etter, 18 år gammel, med den 32 år gamle Arne Christensen Lohne. De ble boende på plassen. I 1865 finner vi henne som enke der med to barn. Noen år etter ble hun gift på nytt, men det var sønnen Kristian som overtok driften av plassen. Også han fikk etterkommere, før han som gammel døde sinnslidende i Bergen 1918.

Av Bjørn Davidsen. Artikkelen ble opprinnelig publisert i Bergensposten nr. 3/2006. Du finner flere utgaver av publikasjonen her.

Kilder:

  • Tingbøker og rettsprotokoller, SAB
  • Kirkebøker, folketellinger og Lampes over- sikt over prester, Digitalarkivet og SAB
  • Brochmann, S.W.: "Bidrag til epidemienes historie i Norge i eldre tider"