Pa722_Uaa_6_031
"Pelle" - båt mellom Arendal og uthavnene. Foto: B. Dannevig. Arivreferanse: RA/PA-0722/Uaa/6.

Passasjerlister

Ved personbefordring over lange avstander har det gjennom de siste par hundre årene i perioder vært krav om skriftlig registrering av passasjerene. Men passasjerlistene som har vært ført har hatt ulike formål, og de varierer mye både i form og innhold.

Noen lister er spesifiserte med hensyn på navn, alder, fødested og reisemål, mens andre bare nøyer seg med å beskrive fremmede passasjerer som «a foreigner», uten navn, alder, yrke eller fødested.

Mens mannskapslistene har vært et offentlig anliggende i forbindelse med av- og påmønstring, har passasjerlistene vært oppfattet som «private», ført av agent, skipper eller rederi, og de dukker derfor sjelden opp i offentlige norske arkiver. Et unntak er i rettsarkivenes sjøforklaringer, der det naturlig nok var viktig å få dokumentert hvem som hadde vært ombord.

Emigrantprotokoller

Behovet for kontroll og tilsyn i landet som avgav emigranter kunne gi seg uttrykk i føring av emigrantprotokoller hos politi eller havnemyndigheter. I Norge ble påbudet om føring av slike protokoller gitt i 1867. De fleste bevarte norske emigrantprotokollene opp til rundt 1930 er å finne i Digitalarkivet. Emigrantprotokoller har vært ført ved politikamrene til opp mot 1970. Det er viktig å merke seg at emigrantprotokollene skulle registrere de som skulle godkjennes ut, mens utlendinger, kanskje med billetter fra USA, ikke behøvde å registrere seg hos norsk politi, og derfor mangler i emigrantprotokollene. Statsarkivet i Oslo har emigrantprotokoller ført ved White Star Line.

I Digitalarkivet er det også mulig å finne databaser over en del passasjerlister som gjelder norske skip og norske passasjerer, men der materialet er hentet fra amerikanske eller kanadiske arkiver. Det er på Internett man kan vente å finne opplysninger fra et stort antall passasjerlister over nordmenn, ikke i de norske arkivene.

Lister i ankomstlandet

Havnemyndighetene gjorde mange steder krav på en avgift av alle passasjerer som skulle i land, og som dokumentasjon på passasjertallet krevde de framlagt lister fra skipets fører. Selv om det var skipets kaptein som hadde plikten å føre, oppbevare og kunne legge fram slike lister, var det nok ofte emigrasjonsagenten som laget listene, og fra tid til annen finner vi en indignert påtegning fra kapteinen, etter at han oppdaget uoverensstemmelse mellom listen og det faktiske antallet som gikk i land. Da kunne kapteinen vente å bli bøtelagt. Kravet om nøyaktighet forklarer også at fødsler om bord normalt føres i passasjerlistene, og tilsvarende er dødsfall underveis også anmerket, siden de utløste lavere avgifter. Barn ble normalt tatt i land til lavere avgift enn voksne, og det er vel grunnen til at mange av passasjerer er ført i listene med lavere alder enn de faktisk hadde.

Siden disse inntektene skulle regnskapsføres, er listene arkivert som bilag til regnskapet. I den utstrekning de er bevart, er de derfor normalt arkivert i immigrasjonslandet. Og siden regnskapsbilag jevnt over har vært betraktet som lite arkivverdige, er mye av materialet for lengst ødelagt.

Personbefordringen over Nord-Atlanteren fikk rundt 1860 sterk kritikk etter at det hadde brutt ut alvorlig sykdom om bord på flere av skutene. Det førte til krav om helsesjekk før avreise, innføring av karantenestasjoner, og sterkere krav til forholdene om bord, bl.a. ved at det ble satt maksimaltall på passasjerer i forhold til tilgjengelig areal. I forbindelse med dett ble kravet om føring og framlegging av passasjerlister innskjerpet.

Passasjerlister fra USA og Canada

I USA finnes det arkiverte passasjerlister fra 1820 av, mens det i Canada ikke finnes eldre enn fra 1865. Fra midten av 1850-tallet og fram til rundt 1870 hadde flertallet av norske emigranter til Nord-Amerika reist over kanadiske havner.

Siden passasjerlistene gjennomgående har stor kildeverdi for slektsgranskere, er de mange steder databaseregistrert og informasjonen publisert på Internett:

Avskrifter av eldre passasjerlister (til 1873) som gjelder norsk utvandring spesielt, er å finne på www.norwayheritage.com.

Immigrant Ships Transcribers’ Guild har transkribert mer enn 61.000 passasjerlister, og deres arbeid pågår fortsatt. Materialet kan brukes på www.immigrantships.net.

Storbritannia har publisert søkbare databaser bygd på 164.000 originale passasjerlister med 24 millioner passasjerer fra 35 havner i Storbritannia (som også omfattet Irland opp til 1921) fra 1890 til 1960 www.findmypast.co.uk. Databasen er søkbar på navn, havn, skip og dato.

New York Passenger Lists 1820-1891 dekker over 13 millioner immigranter. Disse er under publisering av National Archives and Records Administration i USA www.archives.gov. Nettstedet for listene fram til 1891 er www.castlegarden.org, mens listene 1892-1924, da Ellis Island var mottaksstedet, er å finne i www.ellisisland.org og www.nps.gov/elis/learn/education/finding-arrival-records-online.htm.

Bremen

En del norske emigranter reiste over Bremen. Allerede i 1832 kom myndighetene i Bremen med regulering av emigranttrafikken både på tyske og fremmede lands skip. Blant kravene var føring av passasjerlister. Fra 1851 ble det opprettet et eget kontor i Bremen som skulle motta kopier av disse listene. Disse tiltakene bedret i vesentlig grad forholdene for emigranter. Alle passasjerlistene fra årene 1875 - 1908 ble ødelagt som følge av plassmangel i arkivene i Bremen. Under andre verdenskrig ble hele materialet ødelagt, med unntak for 3017 passasjerlister fra årene 1920 – 1939, som ble tatt av russerne, og først i siste del av 1980-tallet kom tilbake til Tyskland. De bevarte listene er digitalisert i et samarbeid mellom Handelskammeret i Bremen og en organisasjon av slektsgranskere i Bremen, kalt DIE MAUS. Resultatet av samarbeidet er å finne på nettstedet www.passengerlists.de.

Nettadresser til andre arkiver som har passasjerlister:

Moderne passasjerlister

I nyere tid er passasjerlister på nytt blitt svært interessante for myndighetene i mange land. Etter en periode i Europa med passunion og felles ytre grense, har terrorfare og behovet for å føre kontroll med migrasjon og internasjonal kriminalitet, ført til krav om komplette passasjerlister ikke bare på fly, men også på passasjerskip som trafikkerer rutestrekninger av en viss lengde (over 37 kilometer). EU innførte de nye kravene 1. januar 2000.

Europaparlamentet vedtok i april 2016 et direktiv for EU Passenger Name Record (PNR), og dette fikk tilslutning av Europarådet kort etter. Direktivet tar sikte på å hjelpe til med å oppdage, etterforske og rettsforfølge terrorister og kriminelle. Det legger opp til at myndighetene skal ha omfattende tilgang til å kontrollere all passasjertrafikk. Kravene og direktivene har møtt motstand, fordi de sees som alvorlige inngrep i personlig frihet.