Akershus-NRA_KBK-XVIII-1_2aa
Akershus slott med arkivet. Arkivreferanse: NRA_KBK-XVIII-1_2å.

Historien i korte trekk: Riksarkivet i Norge fyller 200 år

6. juni 1817 bestemte den unge norske regjeringen i Christiania seg for å få orden på statens gamle arkivsaker, som lå lagret på Akershus slott. Arkivene på slottet var vanskjøttet, utsatt for mugg, råte, rotter og tyveri. Ingen visste med sikkerhet hva arkivet rommet, men at det inneholdt skatter som fortalte om en stolt norsk fortid, det var man sikker på. Nå skulle de verdifulle historiske dokumentene tas hånd om av et nytt organ, Riksarkivet.

Av Åsmund Svendsen, historiker og forfatter av boken Arkivet. En beretning om det norske riksarkivet 1817-2017

Akershus slott, Riksarkivets første hjem, hadde tradisjon for å romme offentlige arkiver. Allerede på 1300-tallet hadde borgen på Akersneset huset diplomer og pergamenter skapt av den norske kongen. I takt med at Norge gled inn under danskekongen, ble arkivsakene tatt med til Danmark, hvor de ble plassert i danskekongens arkiv. Fra 1570-årene kom Akershus igjen til å huse et arkiv, nå med arkivsaker skapt av blant annet stattholderen som styrte Norge på vegne av kongen i København. På 1700-tallet kom patriotiske embetsmenn til å kalle arkivet for Det norske arkiv. Det var dette arkivet regjeringen i 1817 omorganiserte under et nytt navn, Riksarkivet. 

Dikter ble første riksarkivar

NA-NO-2-17-institusjonen-bilde2
Dikteren Henrik Wergeland (1808-45) var Norges første riksarkivar.

Det norske arkiv på Akershus var noe helt annet enn et moderne nasjonalarkiv, slik Riksarkivet skulle bli. Arkivet var ikke bemannet og ingen hadde ansvar for å holde orden i arkivsakene eller hjelpe interesserte i å finne frem blant reolene. Nå var også Riksarkivet svakt styrt i begynnelsen. Først i 1835 ble det ansatt en assistent, Dominicus Nagel Bech, og først i 1841 trådte Riksarkivets første sjef, Henrik Wergeland, inn i arkivet. Dikteren ble Norges første riksarkivar. Arkivene ble ordnet, og i 1842 kunne man legge fram den første katalogen hvor bestanden i magasinene var beskrevet. Riksarkivet, hvor de dokumentariske sporene fra norsk historie ble bevart, hadde funnet sin form!

I 1875 fikk Riksarkivet en mer selvstendig rolle vis-à-vis departementet det hadde vært underlagt siden 1845, Kirke- og utdanningsdepartementet. Sjefen fikk offisielt tittelen riksarkivar. På denne tiden ble Riksarkivet sett på som en historiefaglig institusjon, og riksarkivaren var gjerne historiker. Fram mot 1914 utviklet arkivarene sin egen profesjon og arkivfaget ble skapt.

I 1904 hadde Arkivverket blitt en realitet, bestående av Riksarkivet, statsarkivene i Trondheim og Bergen, og med riksarkivaren som øverste leder. Fram til vår tid har etaten blitt utvidet med seks nye statsarkiv, samt Samisk arkiv og Norsk helsearkiv. Etter omorganiseringen høsten 2016 er etaten blitt tettere sentralisert enn den noen gang tidligere har vært. Riksarkivet og Arkivverket står dermed på terskelen til en ny tid.

Arkivets tre epoker

Riksarkivet har beholdt sin kjerneoppgave gjennom 200 år: forvaltning av historiske arkiver for ettertiden. Men institusjonen har forandret seg i takt med skiftende tider. Riksarkivets historie kan deles i tre epoker: nasjonalarkivets tidsalder, massearkivets tidsalder og de digitale arkivers tidsalder. Periodene speiler utviklingen til staten, som mer enn andre institusjoner har påvirket Riksarkivets utvikling.

En hovedoppgave for Riksarkivet på 1800-tallet var å vise at den norske nasjonalstaten stod på trygg historisk grunn. Riksarkivet skulle være et nasjonalarkiv, hvor man fant nasjonens viktigste historiske dokumenter. En sentral oppgave for tidens arkivarer var å komplettere arkivbestanden, slik at den speilte landets historie i sin fulle bredde. Derfor var det så viktig for norske arkivarer, med støtte fra landets historikere og politikere, å få utlevert fra Danmark det man mente var norske arkivsaker, som ble skapt mens Norge ble styrt fra København. Arkivsaken, kravet om å få utlevert arkivene, danner en rød tråd i Riksarkivets historie fra 1817 til 1990, da en endelig avtale om utveksling av arkivsaker mellom Danmark og Norge kom i stand.

På begynnelsen av 1900-tallet møtte Riksarkivet en ny tid. Staten fikk en langt mer aktiv rolle i samfunnet, de offentlige arkivene vokste og snart så massearkivet dagens lys; de store arkivene bestående av tusenvis av dokumenter og protokoller, dels laget i skjørt og dårlig papir. Skulle Riksarkivet sikre statens arkiver for ettertiden, måtte arkivmyndighetene engasjere seg i hvordan nye arkiver ble skapt. Bare slik kunne arkivarene redde det mest verdifulle av samtidens arkiver. Arkivarene i Riksarkivet kunne ikke lenger bare konsentrere seg om de historiske klenodiene, slik idealet hadde vært på 1800-tallet. I 1960-årene ble det skapt et system som ga Riksarkivaren rett til å overvåke hvordan staten skjøttet sine arkiver. Forutsetningen var at arkivmyndighetene lot staten destruere ferske, men verdiløse arkivsaker fortløpende. 

Arkivfabrikken

NA-NO-2-17-institusjonen-bilde3
Riksarkivets lesesal i stortingsbygningen i 1914. Lesesalgjestene satt rundt et felles bord og fikk lys fra vinduet mot gaten. Bildet viser Engset, Bergh, Lindboe, Lorens Berg med flere. Foto: Halvor Brinchmann/Riksarkivets husarkiv.

På denne tiden trengte Riksarkivet et nytt, moderne anlegg. Uten ledig magasinplass kunne ikke Riksarkivet ta imot eldre arkiver fra forvaltningen og dermed hjelpe staten med å få kontroll over massearkivene. Arbeidet med å få reist gode og store nok lokaler er en sentral del av Riksarkivets historie. I 1866 flyttet Riksarkivet inn i Stortingsbygningen før det i 1914 flyttet til Bankplassen. 

I 1978 stod dagens anlegg på Kringsjå i Oslo ferdig med plass til godt over 100 000 hyllemeter med arkiver. Fram til begynnelsen av 2000-tallet ble magasinkapasiteten økt jevnt og trutt. Anlegget på Kringsjå var som en arkivfabrikk hvor arkiver fortløpende ble avlevert, ordnet og katalogisert, før de ble stilt til rådighet for publikum.   

Digitale arkiver

Begynnelsen på den siste epoken, det digitale oppbruddets tidsalder, kan tidfestes til 1980-årene. Selv om statsforvaltningen bare i begrenset grad hadde tatt i bruk digitale verktøy på dette tidspunkt, tok Riksarkivaren og Riksarkivet viktige veivalg som skapte et grunnlag for arbeidet med å bevare digitale arkiver. Sammen med Statens rasjonaliseringsdirektorat utviklet Riksarkivet Noark, en standard for hvordan en digital journal skulle se ut.

På basis av Noark ble det skapt uniforme digitale arkivsystemer til bruk i offentlig forvaltning. Dette var en forutsetning for at journalene kunne publiseres på internett, noe som skjedde fra 2010 med Offentlig elektronisk postjournal, et viktig verktøy for publikum som søker innsyn i offentlige dokumenter. Samtidig gjorde Noark det mulig å sikre at digitale arkiver ble bevart for ettertiden.

Med reformene i 1960-årene fikk Riksarkivaren en arkivfaglig direktoratrolle, med ansvar for å følge opp hvordan offentlig virksomhet forvaltet sine arkiver. Mens statsarkivene hadde ansvar for å følge opp regionale, statlige organer, var Riksarkivet stedet for utarbeidelse av strategi og planer. Det var en rolle som ble styrket med arkivloven, som trådte i kraft på nyåret 1999. 

Riksarkivet spiller i dag en rådgivende rolle overfor statsforvaltningen. Men institusjonen har et selvstendig forhold til staten. I takt med utviklingen av Riksarkivet på 1800-tallet fikk riksarkivaren makten over kassasjonsinstrumentet. En slik makt har ikke vært uomtvistet. I 1980-årene måtte riksarkivaren forsvare sitt kassasjonsmonopol mot andre offentlige instanser, som Datatilsynet, som krevde rett til å slette i offentlige arkiver av hensyn til personvernet. Ingen, aller minst regjeringen, kan likevel uten videre kreve at arkiver skal kasseres.

Staten kan heller ikke vilkårlig bestemme hvem som skal få innsyn i arkivene. Innsyn og adgang til arkivene er regulert i lovverk. Arkivene som Riksarkivet forvalter skal være fritt tilgjengelig for publikum, slik Riksarkivet skal være et offentlig, åpent organ. Det er en rolle Riksarkivet lenge har hatt. Fra 1866 ble arkivets nye lesesal i Stortingsbygningen en møteplass hvor alle interesserte kunne studere det som i bunn og grunn var det norske folkets eiendom, statens papirer.

Samfunnet trenger arkivene

RiksArkiv-DSC_0189
Publikumsinngangen til den nye Riksarkivbygningen på Kringsjå i Oslo etter utvidelsen i 2005. Foto: Jaro Hollan.

I 1990-årene kalte Riksarkivet seg for nasjonens hukommelse. En slik omtale er problematisk. Riksarkivet forvalter hovedsakelig arkiver skapt av den norske staten, og ikke arkiver fra hele det norske samfunnet. I realiteten forvaltes den norske dokument- og skriftarven av et nettverk av arkiver, biblioteker og museer. Sammen er dette nettverket det norske nasjonalarkivet, et kollektivt mnemoteknisk hjelpemiddel som et norsk kollektivt minne bygges rundt. Arkivverket med sine 10 ulike lokasjoner spiller en nøkkelrolle i dette nettverket.

Riksarkivet er et minnested over norsk fortid. Stedet selv, riksarkivanlegget på Kringsjå, forteller at det som hevdes om norsk historie er sant og kan dokumenteres. Her kan den norske historien observeres i ren form i kraft av fortidens dokumenter. Bøyd over bunkene puster man inn støvet fra fortiden. Historien blir konkretisert.

Riksarkivet bevarer informasjon lagret i arkiver i et langtidsperspektiv. Ingen vet hva dataene skal brukes til og hvem som skal bruke dem. Riksarkivet skal sørge for at informasjonen bevares trygt og sikkert. Virksomheten bygger på et grunnleggende humanistisk perspektiv. Riksarkivet må være her fordi samfunnet trenger dyp historisk kunnskap om sin egen historiske utvikling. Nettopp det har vært Riksarkivets oppgave i 200 år.