ENG
Riksarkivet i stortingsbygningen_EA_4060_C_L0006_0009_b001

Hva forskes det på?

Vi har invitert forskere til å fortelle kort om sine prosjekter. Se hva de kan by på!

Ine Fintland
Ine Fintland

Fintland, Ine – Språkteoretiske perspektiver på arkivbeskrivelser og didaktiske bruk av arkivmateriale

Ine Fintland har arbeidet med arkiver i over 10 år. Hun har språkfaglig bakgrunn og har lenge vært interessert av de mulighetene for filologisk forskning som skriftlige arkivmaterialer åpner opp for. Hun har blant annet benyttet brev som kildemateriale i tidligere forskning. Se f.eks.: https://www.bokselskap.no/boker/brevkiellandgarborg/fintland

Etter at hun begynte i Arkivverket har hun sett at arkivenes tekster er langt mer enn de dokumentene og brevene som utgjør selve arkivmaterialet. Som arkivarer er vi også forfattere og skaper store mengder av tekst, blant annet i form av arkivbeskrivelser. Dette har arkivarer gjort på noe ulike måter gjennom mange hundre år. Arkivbeskrivelsene er derfor i seg selv verdt en forskningsmessig tilnærming.

I hennes forskning i Arkivverket har hun hatt anledning til å studere praksis i utviklingen av slike beskrivelser gjennom tidene. En relevant teoretisk tilnærming har hun funnet i Gerard Genettes teori om paratekst. Se: https://americanarchivist.org/doi/pdf/10.17723/0360-9081.79.1.137

Arkivbeskrivelsene er en del av arkivenes paratekst, slik som innbindingen og omtalen på smussbindet er en del av en romans paratekst. Parateksten kan åpne opp eller stenge for de som ønsker å studere selve teksten.

De senere årene har hun arbeidet med utvikling av didaktiske modeller og metoder for bruk av arkivmateriale i høyere utdanning, både innenfor historie og sikkerhetsfag. Sammen med professor Marie Smith-Solbakken har hun brukt narrativ polyfoni med arkivmateriale som utgangspunkt for historiefaglige prosjekter ved Universitetet i Stavanger. Se: https://www.arkivverket.no/kom-i-gang-med-arkiv/kildetips-og-oppgaver-for-studenter/laererstudenter-og-kildebruk-i-undervisningen . Hun har også arbeidet en del med tilrettelegging av undervisningsmateriell for skoleverket med utgangspunkt i arkivkilder. Se f.eks.: https://www.youtube.com/watch?v=w02eYkQ6Z4s

For tiden undersøker hun sammen med førstearkivar Torkel Thime arkivbeskrivelser som gjenfinningsredskaper og arkivdidaktiske hjelpemidler slik de har vært brukt i fortiden og slik de framstår i dag. I dette arbeidet koples kunnskap fra mikrohistorie, narrativ teori og tekstteori med arkivfaglige tilnærminger.

Du finner dokumentasjon av Ine Fintlands forskning på Cristin: https://app.cristin.no/persons/show.jsf?id=331906

Ine Fintland
inefin@arkivverket.no

 

 

Grude
Egil Harald Grude
 

Egil Harald Grude er særleg opptatt av kysthistorie og 16- og 1700-tals regional administrasjonshistorie. I seinare tid har han publisert artiklar om den såkalla havaritrafikken – berging og reparasjon av sjøskadde skip – og  om tarebrenningsindustrien på 1800-talet. I havaritrafikken har han konsentrert seg om Rogaland med særleg vekt på Sogndalstrand, Egersund og Stavanger, og med utsyn til landet elles. Tarebrenningsindustrien på Jæren har han sett inn i ein nasjonal og internasjonal samanheng, og i eit Nordsjøperspektiv. Begge aktivitetane hadde vesentleg økonomisk betydning.

For tida arbeider han med ein djupnestudie av amtmannsembetet i Stavanger amt frå 1730 fram mot 1814. Hovudfokuset er å sjå i detalj på amtmannsgjerninga. Dette gjer både for å få auka innsyn i regionale forhold, men og for å sjå Stavanger amt i ein større dansk-norsk samanheng.

Ynskjet er å sjå i korleis forholda i Stavanger amt passar inn i dei hovudperspektiva som ligg til grunn for dagens forsking og diskusjon;

  • Konflikt- og dominansperspektivet
  • Interaksjonsperspektivet

Rike og til dels ubrukte kjelder i Statsarkivet i Stavanger ligg til grunn for arbeida hans.

Egil Harald Grude
ehgrude@gmail.com

 

Fredrik Hestholm
Fredrik Hestholm

Fredrik Hestholm har brukt arkiver i en masteroppgave om historien til Storåna-vassdraget i historiedidaktikk på UiS. Vassdraget består blant annet av Bråsteinvatnet, Høylandsåna, Stokkelandsvatnet, Storåna og mange mindre bekker. Mer spesifikt har han sett nærmere på fire saker fra 1900-tallet der det ble diskutert hva vassdraget skulle brukes til. Vannkvaliteten i Storåna-vassdraget var et tema som fikk mye oppmerksomhet og som skapte mange diskusjoner og konflikter mellom ulike aktører. 

En av sakene han har undersøkt er hvordan Høyland kommune og lokale bønder i etterkrigstiden havnet i en konflikt på grunn av de økte kloakkutslippene i vassdraget. Han har satt sakene inn i en teoretisk sammenheng for å få en dypere forståelse for denne delen av historien til Storåna-vassdraget.

Masteroppgaven ble levert våren 2018 og kan leses her: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2503761.

Fredrik Hestholm
fredhest@gmail.com

Finn Erhard Johannessen
Finn Erhard Johannessen

               Troen på centrum metallicum

I min hovedoppgave i historie om Årdal kobberverk (i Sogn og Fjordane) tidlig på 1700-tallet som ble levert i 1983, fikk verkets direktør, Johann Heinrich von Schört, stor oppmerksomhet. Han skrev optimistisk til Frederik IV som eide verket, om de store rikdommene i fjellet, og fikk dermed penger til driften. I virkeligheten dreide deg seg bare om en overflateforekomst, og det hele ble et gigantisk underskuddsforetagende. Jeg hadde stor glede av verkets regnskaper  og andre kilder, først og fremst en omfattende korrespondanse som er å finne i Rentekammeret.

Von Schört mente at metaller steg opp fra jordens indre og samlet seg på høye steder, og et slikt sted som han kalte centrum metallicum, fantes like ved Årdal, nemlig Horrungene i Vest-Jotunheimen (og malmen i Årdal hørte følgelig til denne store forekomsten). På veien opp fra jordens indre kunne metallene endre seg fra et ganske ordinært utgangspunkt og ende opp som sølv og gull. Skodda som ofte hang over fjellene, kunne være wittringer, damp som ble avgitt av spesielt rike forekomster dypt nede. Von Schört mente å kunne stå nede ved smeltehytta og påvise hvor i fjellene det var malm å finne. Fra brevene til von Schört visste jeg at han var påvirket av den kjente alkymisten Paracelcus fra 1500-tallet, men jeg har alltid hatt lyst til å undersøke ideene hans grundigere. For noen år siden tok jeg fått på dette med tanke på å skrive en artikkel.

Da von Schört døde i 1720, ble hans eiendeler registrert, også hans bibliotek som omfattet 96 bøker og manuskripter. Her fantes verker av Paracelsus, men også mange kjente tyske bergverksbøker fra 1600-tallet. De viktigste av de siste fikk jeg nå tak i, og her fant jeg oppfatningen om at metallene kunne endre seg i jordens indre, og her ble også wittringer omtalt. Videre brukte jeg litteratur om parecelsisk vitenskap, og fant at Arcehus var et sentralt begrep. Det var en form for livskraft som fantes i alle stoffer, både animalske, vegetabilske og mineralske, og begrepet ble også brukt av von Schört. Dette betyr at mineraler ble oppfattet som levende, og at de vokste oppover fra jordens indre omtrent som planter. I den paracelsiske tankeverden fantes også en parallell til menneskelivets begynnelse: Metallene ble unnfanget i jordens indre på guddommelig vis, vokste og utviklet seg og ble født ved at de tøt opp gjennom jordskorpen. På 1600-tallet fantes det også andre teorier som var mer materialistiske, men hvor poenget var noe av det samme, at metallene ble dannet og utviklet seg i jordens indre og trengte opp i sprekker i jordoverflaten.

Forestillingen om centrum metallicum henger logisk sammen med metallenes oppstigning og foredling, for det er klart at jo høyere metallene steg jo lenger tid hadde de til å foredles. Men for øvrig kunne jeg ikke finne noen spor av centrum metallicum i litteraturen. Det viste seg imidlertid at det finnes et manuskript i Deicmanske bibliotek, Manu Script von bergwergken, som von Schört har eid, for det har hans karakteristiske tegn og skriblerier. Her har han laget mange understrekninger og margkommentarer. Han noterte promontorium som han brukte synonymt med centrum metallicum, ved ordet hoch i teksten. Det kan altså se ut som von Schört ved slike studier på egen hånd kom fram til teorien om centrum metallicum.

Schört var altså en teoretiker, som både bygget på ideer fra renessansen og fra 1600-tallet og trolig også utviklet noen tanker på egen hånd og brukte dette i sin virksomhet i Årdal. Det siste var helt uvanlig i bergverksnæringen, for det var vanligvis en empirisk virksomhet der man fulgte spor i overflaten, smakte på vann, boret prøvehull og, på det mest spekulative, prøvde seg med ønskekvist. Men så gikk det da også helt galt. Og en ny fiasko skulle følge.

Engelske interessenter som ville smelte malmen med steinkull, som var den industrielle revolusjons metode, prøvde lenge å få forpaktet Årdal kobberverk. De lyktes til slutt etter at både von Schört og Frederik IV var døde, men smeltingen ble mislykket.

Jeg har nettopp fått publisert en artikkel om disse to temaene i det engelske tidsskriftet Business History. Her starter jeg med at en av engelskmennene kom seilende fra Bergen i august 1715 og traff von Schört som viste ham de høyeste gruvene i Årdal. Engelskmannen ville altså overta driften, mens von Schört ønsket å fortsette som direktør for å utvinne de enorme verdiene som han trodde fantes i fjellene. “This was therefore not only a meeting between two future rivals, but also between two historical epochs: the Industrial Revolution and the Renaissance.”

Lenke til artikkelen:https://www.tandfonline.com/eprint/wfhC2d9V8kKcVrvpSHD8/full?target=10.1080%2F00076791.2019.1576635#.XVvyCfwL2hQ.email

  

Finn Erhard Johannessen
f.e.johannessen@iakh.uio.no

Berit Eide Johnsen
Berit Eide Johnsen

Professor i historie ved Universitet i Agder, Berit Eide Johnsen, er engasjert av Lillesands Sparebank for å skrive tre bind av Lillesands historie (dvs. nåværende Lillesand kommune) i tidsrommet 1800 – i dag. Første bind, om årene 1800-1850, utkom i november 2017 på Cappelen Damm Akademisk.

Lillesands historie 1800-1850 er på 384 sider og rikt illustrert. Boken innledes med en rundtur i ladestedet Lillesand og gjennom sognene Vestre Moland og Høvåg. Deretter er årene 1800-1814 tema. Så settes søkelyset på sogneprest og eidsvollsmann Hans Jacob Grøgaard i 1814, før næringslivet generelt og skipsfarten spesielt i årene 1814-50 er tema. Så følger et kapittel om fellesoppgaver og lokalt selvstyre. Boken avsluttes med kapitler om skole, en tidlig utvandring og Marcus Thranes arbeiderbevegelse. 

Lillesands historie er i stor grad basert på primærkilder, og forfatteren har benyttet både Riksarkivet i Oslo, Statsarkivet i Kristiansand og Aust-Agder arkiv og museum i Arendal, samt selvsagt Digitalarkivet.no.

Berit Eide Johnsen
berit.e.johnsen@uia.no

 

Harald Lindbach
Harald Lindbach

Prosjektets hovedmålsetning er å foreta en komparativ analyse av registrering og dokumentasjon av etnisitet og språk i lokal- og regionalforvaltningen i Danmark-Norge og Sverige med spesielt blikk på Nord-Troms og Torne Lappmark. Målet er å avdekke likheter og ulikheter ved dokumentasjonsstrategiene slik disse fremtrer i arkivmaterialet i undersøkelsesområdet, spesielt knyttet til samisk og kvensk språk og etnisitet.

Det komparative element består i å sammenligne de informasjonsbehov som oppstår og uttrykkes i undersøkelsesområdet i perioden, hvordan disse behovene kommer til utrykk i form av krav og forespørsler fra sentrale myndigheter og hvordan disse implementeres lokalt. Undersøkelsen ønsker å avdekke hvilke bevisste og ubevisste strategier som ligger til grunn for informasjonsinnsamlingen og arkivdanningen knyttet til språk og etnisitet i undersøkelsesområdet på 1700-tallet. 

Det blir i denne undersøkelsen spesielt lagt vekt på å undersøke arkivmateriale som har oppstått som følge av myndighetens administrative behov i områder hvor vi vet at befolkningen i stor grad bestod av samer og kvener/finner, samt at disse områdene på 1700-tallet gjennomgikk en prosess hvor statsmakten i stadig større grad gjorde seg gjeldende lokalt.

I forbindelse med undersøkelsen har rettsprotokoller fra Nord-Troms og domsböcker for Torne Lappmark blitt gjennomgått, samt misjonsarkiver og bispearkiver med tilknytning til ovenfor nevnte områder.

Harald Lindbach
harlin@arkivverket.no

Margit Løyland
Margit Løyland

Margit Løylands prosjekt har tittelen Kamp om rett lære. Religiøs forståing og samhandling på Agder. Kjeldematerialet er domkapitelprotokollar frå det sørlegaste stiftet i landet, Stavanger stift, som frå 1682 vart til Kristiansand stift. Løyland undersøkjer domkapitelprotokollar frå perioden ca. 1600 til 1750, ei tid med tett kontakt mellom Norge og Nederland. Ho spør i kva grad dette materialet kan vise spor av religiøs påverknad frå andre land og konfesjonar, som t.d. reformert, calvin-inspirert kyrkjelære, og frå ca. 1730, brødremenighetene, herrnhuterane. Men ho ser også på endringar i kva type saker som blir ført for den kyrkjelege rettsinstansen.

Domkapitelprotokollane er rike på detaljar. Dei refererer  maktkampar menneske og miljø imellom og let oss kome nært inn på folks kvardagsliv. Prestar stod mot sine overordna, ektefellar mot kvarandre. For å forstå konfliktane er det viktig å sjå på samfunnet dei levde i, og spørje kva strukturar som skapte usemje.

Kampen om rett lære blir ført på mange nivå. Domkapitelprotokollane gir innblikk i korleis kyrkjelydar takla det å misse kallsretten, korleis enkelte av kyrkjas menn utøvde sitt eige embete, og korleis storsamfunnet reagerte på familiære konfliktar. Løyland ser korleis økonomiske og sosiale maktkampar blir snudd til spørsmål om moral og religion på vegen frå verdsleg til kyrkjeleg rettsinstans. Endringane i sakene som blir ført for domkapitlet viser også at det skjedde ei privatisering av sosiale konfliktar og marginalisering av kvinners offentlege handlemåtar nettopp i løpet av denne tidsperioden.

Margit Løyland
malo@arkivverket.no

Alfhild Nakken
Alfhild Nakken

Etter 1814 tok det nesten to hundre år før Danmark og Norge fikk avklart hvordan arkivene fra sentraladministrasjonen i København skulle deles. I mellomkrigstiden vakte spørsmålet sterkt engasjement blant norske politikere, som ville ha et nasjonalt oppgjør med Danmark. I slutten av 1930-årene, da stemningen roet seg, utvekslet landene arkiver. Men resultatet var ikke endelig.

Nakken har behandlet arkivspørsmålet i mellomkrigstiden i boka Å holde på sitt (2006). Hennes nåværende prosjekt har konsentrert seg om arkivspørsmålet fra 1945 til 2000, da det ble avsluttet. Etter krigen var ikke arkivsaken lenger et politisk stridsspørsmål. Målet hennes har vært å klarlegge hvorfor det likevel måtte ta enda femti år før saken kunne avsluttes. Kom nordmennene på sporet av mer «norsk» arkivmateriale i København, eller mente danske arkivfolk og politikere at nordmennene allerede hadde fått nok? Kom det andre saker i veien for arkivspørsmålet? Eller ble saken etter hvert så utdatert i forhold til moderne arkivprinsipper at det avskrekket nye generasjoner arkivfolk? Hvordan ble løsningen funnet, og hva innebar den?

Forskningsresultatene er publisert i boka Å dele broderlig. Det dansk-norske arkivspørsmålet 1945-2000 (2017).

Alfhild Nakken
alnakken37@gmail.com

tore-pryser
Tore Pryser

Et tema som sjelden berøres i lokalhistorien på 17-1800-tallet er offiserers rolle i bygdesamfunnet. Iallfall gjelder det Gudbrandsdalen, hverken eller årbøkene for hver enkelt bygd. Dette til tross for at hver bygd/prestegjeld hadde sitt eget kompani med en kaptein som sjef.

Trolig skyldtes denne mangelen at kompanisjefene ofte hadde utenlandske røtter og bare oppholdt seg i bygdene i relativ kort tid. Slik ble de lite integrerte i lokalsamfunnet. I gards- og slektshistorisk sammenheng har de derfor blitt sett som lite interessante.

Men var det virkelig slik? Dette har Tore Pryser undersøkt i bygda Lesja. Primærkildene er først og fremst militære ruller, kirkebøkene og folketellinger. Lesja har også et framifrå gards- og slektshistorisk trebindsverk skrevet av Arnfinn Kjelland der offiserer er omtalt. Og ikke minst finnes mye i Olai Ovenstads Militærbiografier – Den norske hærs officerer 1628-1814, bind 1 og 2, 1948.

En kaptein og kompanisjef i Lesja hadde ca. 150 mann under seg, derav en premierløytnant som nestkommanderende, en sersjant, en fourer og tre korporaler. De hadde rett til betegnelsen «von» foran etternavnet sitt, eget våpenskjold og høy lønn, 300-350 daler. Dette ga makt og høy status. Til sammen var det 31 kompanisjefer i Lesja i perioden 1718-1868. Men bare 10 av disse bodde fast i bygda, de fleste på sjefsgarden Avdem. Særlig de bofaste er undersøkte med henblikk på sosial posisjon og sosialt nettverk. Hvem de hadde sosial omgang med, er undersøkelsens hovedproblemstilling. 

Resultatet er publisert i Årbok for Gudbrandsdalen 2018 og artikkelen heter: Offiserene i Lesja kompani 1718-1868.

Tore Pryser
Tore.Pryser@inn.no

Hilde Sandvik
Hilde Sandvik

I forbindelse med Grunnlovsjubileet skrev Hilde Sandvik om Riksforsamlingens planer om nye lovbøker som var nedfelt i Grunnlovens § 94.  Hennes spørsmål var hvorfor det aldri kom noen ny sivil lovbok for Norge, mens landet fikk ny straffelov i 1842.

En forklaring kunne være ledende juristers innstilling til behovet for endring av norsk rett.  Sandvik viste at planene for ny sivillov møtte sterk motstand fra Danmarks fremste jurist Anders Sandøe Ørsted. Ørsted var særlig misfornøyd med tankene om en mer likeverdig ekteskapslovgivning i Norge og han trykte en lang, kritisk anmeldelse i tidsskriftet sitt. Etter denne mottakelsen gikk det tregt med sivillovsarbeidet og etter hvert stoppet det helt opp.

Kriminalloven fikk fart i seilene. Spilte Ørsted en rolle her?  I arkivene etter lovkommisjonen i Justisdepartementets arkiv, fant Sandvik hans kommentarer til utkastet til kriminallov. Ørsted var konstruktiv og kritisk og ga diverse gode råd som komiteen fulgte. Notatet ble aldri offentliggjort, men de norske juristene visste at de hadde Ørsteds støtte.

Det viser: Det danske eneveldets fremste jurist hjalp til da den nye norske straffeloven skulle skrives. I fjor ga Sandvik ut notatet i serien Oslo Legal Studies, sammen med utdrag av forslagene, og den endelige loven.

Hilde Sandvik
hilde.sandvik@iakh.uio.no

Bjørg Seland
Bjørg Seland

Bjørg Selnes Seland har arbeidet med haugianernes organisasjon og samhandling. Hun har dessuten interessert seg for ‘annengenerasjons haugianere’, dvs. miljøer med rot i haugebevegelsen som fortsatt var aktive i tidsrommet ca. 1820-1850. Av arkivmateriale har hun særlig nyttet stoff fra justisdepartementets arkiv etter rettssaken mot Hans Nielsen Hauge, 1804-1814, som er tilgjengelig på Riksarkivet. I tillegg har hun hatt nytte av bispe- og prostearkiv ved statsarkivene i Kristiansand og Trondheim.

Med bakgrunn i dette forskningsarbeidet har hun skrevet artikkelen «I ‘Fællesskab og Samfund’– Haugebevegelsens organisasjon», trykt i antologien Dørum, Knut og Helje K. Sødal (red.) 2017: Hans Nielsen Hauge: fra samfunnsfiende til ikon. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

I forbindelse med en studie av 1800-tallets bondeopposisjonen på Stortinget har hun i seinere tid også nyttet brevmateriale fra arkivene etter Ole Gabriel Ueland (Riksarkivet) og Søren Jaabæk (Statsarkivet i Kristiansand). Med bakgrunn i denne studien har hun skrevet artikkelen «Bønder i opposisjon – politisk profil, organisatoriske linjer», publisert i B. Seland (red.) 2018. Opprør og opposisjon under enevelde og demokrati. Oslo: Cappelen Damm Akademisk (Åpen tilgang: https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/46)

Bjørg Selnes Seland
bjorg.seland@uia.no

Geir_L_Strand
Geir Liavåg Strand

Geir Liavåg Strand har forsket på Johan von Cappelen (1720-1792) som var sokneprest i Ulstein og Hareid 1748-1792, Han har tatt for seg prosten sjølv, borna hans og ettekommarane i fem generasjonar.

I arbeidet har han tatt utgangspunkt i kjent litteratur om slekta som Thomle (1896) og bygdebøkene for Hareid og Ulstein. Prestegarden i Dimnasund (Ulstein) brann julaftan 1833,  så det er dårleg meg primærkjelder referert i den forskinga som er gjort om denne delen av Cappelen-slekta.

I skiftet etter Johan von Cappelen var det lagt inn kopi av ministerialbok frå Ulstein og Hareid som viser fødselsdato på alle arvingane attestert av presten sjølv. Årstala stemmer ikkje med Thomle (1896) eller bygdebøkene.

Forskinga har dermed funne dei rette fødselsdatoane og kan motbevise teorien om at Johan von Cappelen og Marthe Sophie Pedersdtr Landt måtte gifte seg grunna graviditet. Ho var 14 år og 1 månad på brudlaupsdagen. Eldstesonen er fødd 18 månader etter dette. Å få oversett frå latin ein ekte cv frå 1780 meiner eg også er interessant.

Resultatet av dette arbeid er publisert i boka Johan von Cappelen og arven etter han, som kom ut i november 2017. Geir Liavåg Strands medforfattarar har vore Hans Cappelen, Guri Alme og Solveig Viseth.

Geir Liavåg Strand
Geir.liavag.strand@gmail.com

Torkel Thime
Torkel Thime

Torkel Thime har vært opptatt av norsk arkivhistorie. Han har tidligere gitt ut bøker om norske forretningstrykksaker og om kassasjonspraksis fra 1817. De senere årene har han særlig arbeidet med vår eldre arkivhistorie. I 2016 publiserte han boka «Til Underretning for Posteriteten», arkiv og arkivbeskrivelse før 1817. For tiden arbeider han med en artikkel om bevaringsvurderinger på 1700-tallet. I mars 2019 publiserte han artikkelen «De eldste regionale arkivdepotene. Lens-, stifts- og amtsarkiv 1587-1914» i Historisk tidsskrift (nr. 1/2019).
Den plasserer seg i en internasjonal debatt om oppkomsten av nasjonale arkiv i Europa. Se https://www.idunn.no/ht/2019/01

Grunnlaget for statsarkivene ble lagt i 1587, da lagmennene fikk avleveringsplikt til lensarkivene. Ordningen ble senere utvidet og videreført gjennom amtsarkivene. Det norske arkivvesenet har sitt utgangspunkt i disse regionale arkivene. Pålegg om pliktavlevering, rett til innsyn, utarbeidelse av arkivfortegnelser og bevaringsvurderinger la grunnlaget for vårt moderne arkivvesen. Akershusarkivet, plassert på Akershus slott, ble i første halvdel av 1700-tallet omtalt som «Det norske arkiv» eller «Rigsarkivet», men var like mye et regionalt arkivdepot. Det omfattet fra tidlig på 1600-tallet arkiver både fra lokale og landsdekkende embeter.

Sverige og Danmark fikk egne sentrale arkivinstitusjoner i henholdsvis 1618 og 1663, de inneholdt sentralforvaltningens arkiver. Det kombinerte sentral- og regionalarkivet på Akershus og det regionale utgangspunktet er temmelig enestående i europeisk sammenheng. I denne perioden var også allmennhetens rett til innsyn for å sikre juridiske og velferdsmessige interesser klarere formulert og praktisert i Norge enn de fleste andre steder i Europa. For øvrig har den norske og europeiske utviklingen før 1800 mange fellestrekk.

Torkel Thime
toth@arkivverket.no

Tor Weidling
Tor Weidling

Moderne teori om ordning av arkiv er basert på proveniensprinsippet, som framhever at arkiver fra ulike arkivskapere skal holdes adskilt, og arkivene skal ha den orden som de ble skapt i. Prinsippet har røtter fra Frankrike og Preussen tidligere på 1800-tallet, men ble formulert i Nederland først i 1898. 

Det finnes imidlertid eldre arkivteori enn dette. Denne teorien går under navn av pertinensprinsippet. Etter denne tenkingen skulle dokumenter ordnes etter sitt innhold, etter personen eller stedet som dokumentet dreide seg om, eller etter ulike temaer.

Målet med dette prosjektet (Pertinens. Prinsipper og realiteter ved ordning av arkiver i Riksarkivet 1817- ca. 1950) er å undersøke det teoretiske rammeverket for pertinenstankegangen, og hvordan arkivarene i Norge på 1800-tallet og tidlig 1900-tall forholdt seg til teoriene som teori og i forbindelse med praktisk arkivarbeid. Det er også viktig å undersøke hvordan pertinensordnet material ble behandlet senere, etter at proveniensprinsippet hadde blitt anerkjent som grunnlag for arbeid med arkivorden.

Tor Weidling
towe@arkivverket.no

Pål Kristian Heum Økland har tatt mastergraden ved UiB om de økonomiske og administrative forholdene i Bergen under den tidlige fasen (april-mai 1940) av den tyske okkupasjonen. 

Masteroppgaven kan du lese her: http://bora.uib.no/handle/1956/18004

Pål Økland
pal.okland@student.uio.no

Vi vil gjerne ha flere eksempler, send oss en e-post.