ENG
Ostindiafarer ved byen Hoorn

Utsnitt av Lorenzo Castros maleri fra 1668 "Østindiafarer ved byen Hoorn i Nederland".

Rundeskatten - en tingbok forteller

Sorenskrivernes tingbøker er ukjent for mange, selv om de inneholder rettsreferater og historier fra virkeligheten som langt overgår vår fantasi. En av tingbøkene fra Sunnmøre kaster også lys over det som skjedde etter at det hollandske skipet Akerendam forliste utenfor Runde i 1725. Dette funnet var også medvirkende til at kulturminneloven ble endret i 1974.

Gullmynt fra Akerendam
Gullmynt fra Akerendam. 2 dukat i gull stemplet Utrecht 1715. Denne er blant myntene som ble funnet etter at Akerendam forliste under jomfruturen i 1725. Foto: Bergens Sjøfartsmuseum, hentet fra Digitalt Museum

Sportsdykkere fant gull

Tre dykkere finner restene av Akerendam den 16. juli 1972. En av dykkerne finner en mengde regelmessige små stein. Etter hvert forstår dykkerne at det dreier seg om et større myntfunn. De lokaliserer også deler av vraket og noen av Akerendams 40 skipskanoner. Ved hjelp av politiet klarer dykkerne å holde funnet hemmelig i noen uker. I løpet av denne tiden tar de opp rundt et halvt tonn mynter. 57000 mynter ble tatt opp fra vraket, av dem var det 6624 gullmynter.

Da nyheten om skatten spredde seg, ble det raskt en verdensnyhet. Det tyske ukebladet Stern kjøpte rettighetene til både historien og undervannsbildene. Dette er årsaken til at forholdsvis lite ble publisert i de norske avisene.

Arbeideravisa aug 72
Faksimile av Arbeider-avisa 1. august 1972


I 1972 var både jurister, museumsfolk og journalister opptatt av eiendomsforholdet til vraket og skatten. Tingboken fra Sunnmøre sorenskriveri kom derfor fram i lyset. Ved hjelp av ansatte ved Statsarkivet i Trondheim ble den gotiske skriften tydet og omstendighetene etter forliset kunne igjen rekonstrueres. Dette ble en viktig kilde når skatten skulle fordeles mellom finnerne, den norske stat og Holland. 

Både Arbeider-avisa og andre har senere spekulert i om befolkningen på Runde hadde utført vrakplyndring. Mye av spekulasjonene oppsto fordi det fremkommer i tingboken at alle de døde ble funnet nakne. Dette kommer jeg tilbake til senere i artikkelen. Først vil jeg fortelle litt om verdens første aksjeselskap som eide Akerendam.  

Kulturminneloven endres

Det kan legges til at Kulturminneloven ble endret i 1974 blant annet som en konsekvens av Rundefunnet. Her ble det tilført en bestemmelse under § 12a, som ga alle skipsvrak eldre enn 100 år, inkludert last og annet som har vært om bord et formelt vern.  Denne paragrafen ble senere endret til § 14 i Lov om Kulturminner fra 1978

Verenigde Oostindische Compagnie 

Ostindiafarer ved byen Hoorn
"Østindiafarer ved byen Hoorn i Nederland", malt av Lorenzo Castro i 1668.  (Kilde: Dulwich kunstgalleri, public domain, Wikimedia Commons)


Natt til den 8. mars 1725 forliser skipet Akerendam utenfor Runde på Sunnmøre. Kaptein på skipet var Niclaas de Roy, han mistet livet sammen med hele mannskapet og alle passasjerer. Skipet var på vei fra Holland med kurs for Batavia (Djakarta i Indonesia).
 

Batavia utsnitt
Batavia. Utsnitt fra et kart over Oost Indien fra 1669 viser Batavia på øya Java. (Kilde: "De Zee – Atlas of Water – Welt, Hendrick Doncker, Amsterdam 1669". Statsarkivet i Trondheim)


Skipet var eid av Hollandske VOC Verenigde Oostindische Compagnie. Dette var verdens første aksjeselskap. Kompaniet kan sammenlignes med vår tids multinasjonale selskaper. De hadde den største flåten i verden og en egen hær som skulle passe på interessene til selskapet. Et skip som gikk ut fra Texel i Holland med kurs for Batavia kunne ha enorme rikdommer om bord. Omregnet til dagens pengeverdi kunne et skip ha verdier som tilsvarte datidens norske statsbudsjett. 

Om bord i skipet var handelsvarer og penger som skulle brukes til å kjøpe krydder og andre verdifulle varer i det østlige Asia. Skipene fraktet også lønninger til funksjonærer, matroser og soldater som var tilsluttet kompaniet på de ulike stasjonene i Østindia. En del av lasten var vareprøver som skulle kopieres og produseres, før det ble fraktet tilbake til det europeiske markedet. Om bord i skipene som gikk tilbake var også luksusvarer for det europeiske marked.

Kartutsnitt Noort Zee
Norskekysten anno 1669. Utsnitt som viser den norske kysten slik datidens karttegner  mente den var. Ut fra kartet visste de at det var mange skjær i sjøen langs norskekysten. De norske stedsnavnene er ikke alltid lett å kjenne igjen slik som "Dronten" til høyre i kartet (Trondheim), og "Lant van Stadt" (Stad i Selje kommune). (Kilde: "De Zee – Atlas of Water – Welt, Hendrick Doncker, Amsterdam 1669". Statsarkivet i Trondheim)


Skipene fra VOC seilte ut fra Texel på bestemte tider av året, men utover på 1700-tallet gikk skipene til østen gjennom hele året. To andre skip fulgte Akerendam på ferden mot østen. Skipene valgte å seile rundt Skottland på reisen til Batavia. Dette var trolig for å komme inn i de sørlige vindene i Atlanteren. Det raste en storm i Nordsjøen da de gikk oppover langs kystene av England og Skottland. Akerendam må ha kommet ut av kurs og mistet kontakten med de andre skipene.  

Det antas at det om bord på Akerendam var rundt 200 personer. Sjømennene utgjorde 1/3 av disse. De andre skulle til Østindia i kompaniets tjeneste, hovedsakelig som soldater. Vanlig tjenestetid for matroser og soldater i kompaniet var 3 til 5 år. Bare 1/3 av de som reiste ut overlevde sin tjenestetid. De fleste av disse døde av sykdom. 

Tingbøkene som kilde

I Statsarkivene finnes det en mengde tingbøker (rettsprotokoller) både fra byene og fra landdistriktene. Tingbøkene forteller oss om hvilke saker våre forfedre var uenige om, hvilke forseelser eller forbrytelser de var mistenkt for eller gjorde seg skyldige i og hvilke uretter som ble gjort mot dem. Blant sakene på bygdetingene finnes alt fra tvister om eiendom, skatteunndragelser, ære og ekteskap, omstreiferi, krangling, vold, incest, drap, tyverier og opplysninger om forliste skip. 
 

Protokoller SAT
Tingbokrekke. En rekke med tingbøker fra Søre Sunnmøre sorenskriveri. La deg ikke lure av at bøkene ser kjedelige ut på utsiden, innholdet i dem er egnet til å fascinere de fleste. Foto: Hans N. Nissen, Statsarkivet i Trondheim.


At eiendomsopplysninger som er flere hundre år gamle fortsatt er rettsgyldige er de fleste enige i. Pantebøkene som ligger på Digitalarkivet brukes daglig av eiendomsmeglere og privatpersoner. I den følgende teksten skal vi se at også tingbøkene fortsatt er aktuelle til å kaste lys over hendelser i fortiden, selv om tingbøkene kan være  fra 1700-tallet.  

Forliset fortalt fra Runde i 1725 og 1726

Tingbøkene inneholder altså rettsreferater fra de lokale bygdetingene. Innledningsvis ble det nevnt at en tingbok fra Sunnmøre sorenskriveri inneholdt opplysninger om Akerendams forlis. Resten av artikkelen er basert på opplysninger fra akkurat denne tingboken som gir en detaljert beskrivelse av hva som ble berget og hvordan bergingsarbeidet foregikk. 

Fol 97a
Tingbokside. På denne tingbokssiden starter saken etter Akerendams forlis den 12. desember 1725. Du kan følge saken i tingboken her (høyre side av oppslaget) eller laste ned en avskrift på 25 maskinskrevne sider nederst i artikkelen. (Arkivreferanse:  Statsarkivet i Trondheim, Justisprotokoll nr. 15 (Tingbok nr. 27), fol. 97a, Sunnmøre sorenskriverembete 1725 - 1729).


Retten settes på Nærøe

Den 12. desember 1725 ble det satt en ekstrarett på tingstedet Nærøe i Nærøe skipreide. Tema for ekstraretten var nettopp Akerendams forlis. Amtmann Must hadde utnevnt overbergere som gjennom våren og sommeren hadde organisert arbeidet med berging og registrering av det man fant fra vraket. De første tingsamlingene handlet mest om formaliteter og uenigheter angående hvem som hadde eiendomsretten til skipsvraket og dets innhold, kongen eller det hollandske østindiske kompaniet. (VOC Verenigde Oostindische Compagnie).

Hva hadde egentlig skjedd?

Deretter fortsatte saken og forhørene utover i desember og også i 1726. Rettsreferatene i tingboken forteller at ingen av beboerne på Runde hadde vært vitne til selve forliset.  17. januar 1726 stilte amtmannen spørsmål om noen av dem i slutten av februar eller begynnelsen av mars hadde hørt eller sett noe som tydet på at et skip var i nød eller trengte los ombord. Dette kunne for eksempel ha vært at det var skutt med kanoner fra skipet for å påkalle oppmerksomhet. Ingen av de fremmøtte hadde hørt eller sett noe som helst. Det gjaldt også de fire oppsitterne på Goksøyr: 

"De 4re opsidere på gaarden Guxøen, paa hvis gaards grund, og en god Fierings Veigs, fra deres huuser, der vises det strandende schib, at vere blefuen for u Løchet, Bekiender og under æd, vil udsige, at der iche, har fornommet det ringeste Vrag af schib enden ved deres paaboende gaard, eller der i Nær heden, føerend torsdagen førend de Berammede vaar tinger forleden aar, som var dend 8tende Martj, da de om Morgenen, ved dagningen Befandt en stor dehl schibs vrag, af synder slagne Blocher oc Bielcher, med videre schibs redscab" 

Som sitatet over viser, forklarte folkene på Goksøyr at de ikke hadde hørt eller sett noe som kunne tyde på at et skip var i havsnød. De hadde altså ikke merket noe til forliset selv om vrakdelene ikke lå særlig langt fra gårdstunet. Amtmannen ville vite om allmuen på tinget på noe vis kunne vite eller slutte seg til hvordan eller på hvilken måte dette skipet hadde forulykket? De tilstedeværende på tinget svarte som følger:

"det de synes, at schibet maae Vere drefuen Lige Imod et stort fiel, effterdi Vinden Natten til faarend var en megen stor strom [storm] af en Noer vestz med mørch ver af snee byer, saa og fordi det synes, at de tyngeste Varer, som plejer Ligger Nederste i bondend af schibbet, nu befindes, ved bergningen, at Ligge ofuenpaa de Lette Vare, og det paa en ugienegrund af 6, 8 og 10 faufne Vand, under et høyt Field" (...)

Svaret fra allmuen viste at det natten før vrakdelene ble funnet hadde vært en sterk storm fra nordvest, med mørkt vær og snebyer. Vi vet jo alle hvor lite man ser eller hører når stormen raser og det er mørkt ute. Det at de tyngste varene fra vraket som vanligvis vil ligge i bunnen av skipet ble funnet liggende oppå de letteste varene forteller også at skipet må ha vært utsatt for sterke krefter, og at alt er blitt ganske omkalfatret. 

Etter å ha hørt svarene fra allmuen forklarte også Olle Olsen Hoxholmen seg for retten. Han var fullmektig for kommisær Veigvig (representant det hollandske østindiske kompaniet). Han forklarte at han på en godværsdag (Maria Bebudelsesdag) i fjor hadde undersøkt stedet der vrakgodset var funnet, og at han kunne se at det ved bunnen lå mye vrakgods og mange nakne og istykkerslåtte mennesker. Han var også den første som så stedet og derfor kunne slå fast at det var på dette stedet forliset hadde skjedd.

Hr: Commissarius Veigvigs Fuldmegtig for Retten, Olle Olsen Hoxholmen, at hand paa maria Bebudelsesdag forleden aar da det var godt hver, efter saa, lejligheden der om Kring, og Befandt at paa fornefnte sted og grunder, Laae ved Bonden, en stor dehl Nøgen og døde mennescher, som alle vare I støcher slagen, saa og saae hand en stor dehl gods, samme Sted ligge paa dito grund, saa hand var dend første der saae og Kunde slutte, at schibbet paa det sted var for u Løchet –

fol 100a
Tingbokutsnitt. Her forteller Olle Olsen Hoxholmen om hva han registrerte da han Maria Bebudelsesdag 1725 så nærmere på vrakrestene. Disse lå en god fjerdingsvei fra husene på Goksøyr på Runde. (Arkivreferanse:  Statsarkivet i Trondheim, Justisprotokoll nr. 15 (Tingbok nr. 27), fol. 100a, Sunnmøre sorenskriverembete 1725 - 1729).


Amtmannen hadde flere spørsmål - ikke minst angående mannskapet ombord og alle likene som var funnet nakne. Han spurte derfor om ingen av allmuen hadde sett eller fornemmet et eneste levende menneske. Videre ville han vite om ikke noen av de døde menneskene de hadde funnet hadde hatt klær på, enten de var drevet inn fra sjøen eller var fisket opp av sjøen eller funnet på land. 

"Tilspurgte amptmand, om ingen af almuen, hafde seet eller fornemmet noget Lefvende Mennische, af dette schib, eller og, om de hafuer befundet, nogen af de døde Mennischer, at vere inddrefne, med Kleder paa, af de som ere opfischede, endten ved Søen eller Landet, Hvor paa almuen svarede saaledis, at alle de Mennischer, som de har fundet, har veret alle Nøgne og j støcher slagne, hvilcke der derpaa Kunde gjøres Æd, naar paa Eshes".

Svaret fra allmuen var at alle hadde vært nakne og istykkerslåtte, og dette var de også villige til å avlegge ed på. Det er ikke tvil om at man allerede i 1725 og 1726 tenkte tanken om at noen hadde forsynt seg med klær fra de døde, men svarene på tinget var entydige. Det faktum at vrakgodset var sterkt omkalfatret og knust og at de lette varene lå under de tyngre taler også for at lokalbefolkningen snakket sant. De mange forklaringene i tingboken om hva som er funnet av vrakgods fra skipet viser også at det er funnet klær uten eiere. Monsr Ouge Nagel med flere hadde funnet blant annet "2de schiorter, 3de hoveddyner, En blaae trøye med ten [tin] Knapper, i brun dito med Been Knapper"  og Erich Jonsøn Fluesund med flere hadde funnet «(...) En trøye af hvid og røt randet tøyg med 3de dusin smaa sølf Kapper [knapper] udi, men trøyen var af ingen verdi, En læretz schiorte af ingen verdighed, En god Hat (…)»

Hva fant de?

Oppsitterne på Runde fant altså ingen overlevende, og det antas at så mange som 200 mennesker mistet livet ved dette forliset. Folkene på Runde hadde derimot funnet store mengder vrakrester i fjæra om morgenen den 8. mars 1725. Amtmann Erik Must fikk  raskt melding om forliset fordi han var i nærheten for å holde vårting. Det ble raskt utnevnt overbergere som gjennom våren og sommeren hadde organisert arbeidet med berging og registrering av det man fant fra vraket.

Bergerne fant ulike varer og vrakrester fra dypet og strendene. Pengekistene var av størst interesse og VOC sin konsul i Bergen var raskt ute med å kreve retten til verdiene som mannskapene berget. Det ble funnet fem kister med gull og sølvmynter, to av disse ble sendt til konsul Weinwech i Bergen før de var registeret av amtmannens menn. 

Det ble funnet mye forskjellig fra Akerendam, men det er ikke mulig å nevne alt som ble funnet her. Foruten de fem pengeskrinene, ble det funnet store mengder tauverk, seilduk, treverk og metall, men også hollandske flagg og dokumenter, obligasjoner, et stort jernanker som «ligger ved Runde Land i Kierring Hafn». 

Lensmannen i Ulsteinvik, Niels Viig, forklarte at han og 14 andre navngitte menn hadde funnet: 565 favner seilduk som var «gandsche Synder Slidt af Søen, og fast af ingen Verdie». Det var fordi de hadde måttet skjære seilduken i mange stykker i sjøen, fordi det var sammenrullet og sammenknytt blant ur og stein, slik at hvert stykke seilduk nå ikke var lenger enn ½ til 5 favner. Selv om den dessuten var ganske forråtnet var det likevel levert til forvaring. I tillegg hadde de funnet flere andre «bederfvede varer» slik som ulike tøystykker i flere farger: gyldent, grønt, grønn fløyel, brunt og blått stoff, men alt var ødelagt og i biter.

Det ble holdt en offentlig auksjon bare noen uker etter forliset. Det som ble auksjonert bort var blant annet jernbånd, seilduk og noen tønner fransk vin. Vil du vite mer om hvem som fant hva kan du lese den skannede tingboken i Digitalarkivet eller laste ned en avskrift som pdf nederst i artikkelen.

I glemmeboken til 1972 

Etter at det siste tingmøtet var avsluttet i 1726 gikk livet som før for oppsitterne på Runde. Folk fortsatte å finne enkelte mynter i bergsprekker og i fjæra. Etter hvert gikk forliset i glemmeboken, myntfunnene ble knyttet til et sagn om et skip fra den spanske armada som sank utenfor Runde på 1500-tallet.

Da de tre dykkerne i 1972 fant restene av Akerendam inntil kysten av Runde lå den på mellom 10 og 18 meters dyp.  På grunn av den enorme skatten kom historien fra tingboken i 1725 frem i lyset igjen. Historien om de nakne omkomne etter forliset i 1725 førte også med seg spekulasjoner om vrakrøveri slik Arbeider-avisa skrev den 1. august 1972. Opplysningene om været, vraket og vrakgodset fra tingboken sannsynliggjør også at lokalbefolkningen i 1725 snakket sant når de sa at de ikke hadde funnet noen omkomne som var påkledd.   

Det at tingbøkene er en fantastisk kilde til informasjon om de som har levd før oss, er imidlertid hevet over enhver tvil. 

Av Hans Nicolai Nissen. Han er historiker og ansatt som arkivar i Arkivverkets stab for kommunikasjon og formidling, med Statsarkivet i Trondheim som arbeidssted.

Last ned

  • Avskrift av Sunnmøre sorenskriveri, tingbok nr. 15, 1725-1729, fol. 97 med flere sider
    1.2 MB