ENG

Hvorfor bevaring av privatarkiv?

Arkiver fra statlig, kommunal og privat sektor utfyller hverandre og dokumenterer samfunnet fra ulike vinkler og ståsteder. Privat sektor er klart underrepresentert i norske bevaringsinstitusjoner i forhold til statlig og (fylkes)kommunal.

I 2016 utgjorde arkiver fra privat sektor 22 % av alt arkivmaterialet som er bevart i norske bevaringsinstitusjoner. Det er relativt få institusjoner av en viss størrelse som bevarer privatarkiv: De 20 største bevarer 89 % av materialet.

Vi ønsker at et representativt utvalg av historiske arkiver fra organisasjoner, bedrifter, institusjoner og personer skal bevares for å få en helhetlig samfunnsdokumentasjon. Dette målet har vært uttrykt i en rekke politiske dokumenter som på en eller annen måte behandler arkivfeltet.

Arkiver fra privat sektor bør være tilfredsstillende representert både som del av nasjonens, regionens og lokalsamfunnets dokumentasjon, kulturarv og identitet. Arkiver fra statlig, (fylkes)kommunal og privat sektor utfyller hverandre og dokumenterer samfunnet fra ulike vinkler og ståsteder - både som grunnlag for forskning, historieforståelse, identitet og enkeltmenneskers rettigheter. Privatarkiv og offentlige arkiv må ofte brukes i sammenheng når vi skal finne relevant dokumentasjon. Et eksempel er alle innsyns- og erstatningssakene etter opphold på barnehjem. For å dokumentere slike opphold er det behov for å se på statlige arkiv, arkiv etter det kommunale barnevernet og private barnevernsinstitusjoner.  Utfordringen er at arkiv etter de private barnehjemmene i stor utstrekning ikke er bevart.

I vestlig arkivtradisjon står likevel det offentliges arkiv i en særstilling. Bevaringen er lovregulert. Vi har et system der offentlige organ er pålagt arkivplikt, og Riksarkivaren er gitt bestemte fullmakter som skal sikre at disse arkivene blir bevart. For privatarkiver er bevaringen mer tilfeldig. Det er frivillig å bevare sitt arkiv etter at det er gått ut av administrativ bruk. Kostnaden ved ordning og bevaring må tas av noen. Det fins få midler dedikert til dette, og i hvert enkelt tilfelle må bevaringsinstitusjonene søke eier om tilskudd til dette og evt. søke andre kulturmidler som det er hard konkurranse om (se søknadsmidler).

Tradisjonelt har privatarkivene blitt bevart på enkeltpersoners initiativ, men arbeidet er blitt vesentlig styrket de siste åra med klarere arbeidsdeling mellom institusjoner som definerer sin bevaringspolitikk og samarbeider om bevaringsplaner.

Vi ønsker å oppnå en bedre, en mer helhetlig, samfunnsdokumentasjon der privat sektor og sivilsamfunnet er inkludert. Men hvordan?

Det forutsetter en systematisk innsamling av arkiv fra alle typer samfunnsaktører, uavhengig av forvaltningstilhørighet, form, formater og media. Dette må det være en åpen og transparent tilnærming til. Privat sektor må få sin naturlige plass sammen med statlig sektor og kommunal/fylkeskommunal sektor; og perspektivet bør på sikt være at sektorene ses på i sammenheng for å sikre en best mulig dokumentasjon av samfunnet.  Les mer om hvordan privatarkiv bevares.