Permanent bosetting

Skipper Søren Zachariassen fra Tromsø regnes som den første som startet opp med kommersiell kulldrift på Svalbard. I 1899 brøt
han 600 hl kull. Noe ble solgt på Svalbard, men mesteparten i Tromsø. I årene som fulgte var en rekke nasjoner involvert. Men
siden 1930-årene har kun norske og russiske (sovjetiske) selskaper fortsatt drevet kulldrift.

Longyearbyen har den største norske bosettingen på Svalbard. Stedet ble etablert som Longyear City av det amerikanske
The Arctic Coal Company i 1906, der John Munro Longyear var deleier. Selskapet nedla driften i desember 1915. Store Norske
Spitsbergen Kulkompani A/S, som er den sentrale hjørnesteinsbedriften i det norske Svalbard-samfunnet, ble stiftet i 1916.
Samme år overtok selskapet de amerikanske kullfeltene og anleggene. Longyear City, som senere skiftet navn til Longyearbyen,
ble sentret for selskapets virksomhet på Svalbard.

Den russiske virksomheten har vært drevet flere steder på Spitsbergen, men er i dag konsentrert til Barentsburg. I 1931 overtok
statsselskapet Trust Arktikugol alle sovjetrussiske interesser på Svalbard. Selskapet kjøpte i 1932 rettighetene til grunnen ved
Barentsburg fra et nederlandsk selskap, og dermed var grunnlaget for den russiske bosettingen her lagt.