de levende døde

I middelalderen ble det holdt dødsmesse over personer som ble erklært spedalske. De ble isolert på hospitaler eller stiftelser for spedalske og fratatt retten til samvær med friske. De fikk ikke lov til å gifte seg, og hvis de beveget seg utenfor hospitalsområdet for å tigge måtte de bære spesielle kledninger og varsle med rangler eller lignende at de kom. Det fantes ikke noen behandling for sykdommen.

I løpet av 1500-tallet forsvant spedalskhet mer eller mindre fra Vest-Europa, bortsett fra i Norge og på Island. I Norge tiltok i stedet sykdommen - gradvis til å begynne med - inntil den på midten av det 1800-tallet var blitt et merkbart problem. Sykdommen herjet først og fremst i kystdistriktene på Vestlandet og nord til Helgeland, med størst utbredelse i Sogn og Fjordane. Det fantes pleiestiftelser for spedalske i Bergen, ved Reknes utenfor Molde og i Vallersund. I 1861 ble også Reitgjerdet åpnet som pleiestiftelse for spedalske. Spedalskhet i Norge døde ut i løpet av første halvdel av 1900-tallet.

”Stiftelsen er en pleiestiftelse, ingen Helbredelsesanstalt,
og det er dens Bestemmelse at modtage de Spedalske
til livvarig Forpleining. Derfor bør enhver Syg, der ønsker
at indlemmes, paa Forhaand gjøres bekjendt med, at han
ikke med Rimelighed kan vente Helbredelse…”

Fra overlegen ved Reknes til soknepresten i Haram 10. juli 1863.

Karl Olai Johannesen Sætre ble innlagt på Reknes pleiestiftelse for spedalske i 1862. Han var da 15 år gammel og hadde vært syk i
omtrent 10 år. Ved innskrivelsen hadde han knuter og arr i ansiktet, neseryggen var innsunket og øyenbrynene manglet. På hender og
føtter hadde han en mengde runde og ovale mørkebrune arr. Karl Olai var ikke den eneste i familien som hadde sykdommen. Hans far,
Johannes, døde av spedalskhet noen år tidligere.

14. mai 1871 forlot Karl Olai Reknes uten legens godkjennelse. Han reiste til Amerika, hvor han slo seg ned som jordbruker i Wisconsin. I det tørre klimaet i Midt-Vesten sluttet sykdommen å være smittefarlig.

Carl O. Johnson som han ble kalt i USA, giftet seg og fikk seks barn. Sykdommen holdt han skjult. Hvis han ble spurt om sine deformerte hender og føtter sa han at det var forfrysningsskader han hadde fått mens han arbeidet som fisker. Karl Olai Johannesen Sætre døde i 1903.