koppevaksinasjon

Vaksinasjon mot kopper ved innpodning av kukopper var en metode som allerede var kjent i andre land, og 14.oktober 1801 ble det nedsatt en vaksinasjonskomite i København. De mente at metoden var så trygg at man burde sette i gang med vaksinasjon av befolkningen. Sommeren 1802 ble det sendt ut en trykksak med informasjon om koppevaksineringen til distribusjon i
amtene. Man var nøye med å innprente at vaksinasjonen var ufarlig og smertefri og ikke kunne føre til noen epidemi. Det var også så enkelt å vaksinere at lekfolk kunne gjøre det.

Trykksaken var vedlagt fargelagte tegninger av vaksinasjonsstedet fra dag til dag, slik at man kunne se når vaksinen ”slo an”, og når man kunne høste vaksine.

Ny vaksine skaffet man seg ved å ta hull på blemmen som oppsto på vaksinasjons-stedet til vaksinerte personer etter 7-11 dager, og bruke væsken som piplet frem. For stadig å kunne skaffe frisk og ny vaksine, ble det foreslått at man skulle vaksinere friske barn under offentlig understøttelse, for å kunne høste vaksinevæske fra dem.

I 1810 ble vaksinasjonen påbudt. Fra 1811 måtte de som skulle gifte seg bevise at de var vaksinert eller hadde hatt de ”naturlige” kopper. Det skulle utstedes attester til de som var
vaksinert når vaksinen hadde ”slått an”. Her er en vaksinasjonsattest fra 1826
i Veøy sokneprestarkiv for Kari Knudsdatter Lyftingbakken fra Lesja, 9 år gammel.

I 1801 brøt en koppeepidemi ut i Danmark-Norge. Koppene kom til Trondheim på ettersommeren.
I kirkeboken for Vår Frue, ser vi at av 19 personer som døde i august og september, døde 14 av kopper. Alle var barn under 6 år.