Et drama på Bergens led 1808
- opptakten
Inn fra havet - under falsk flagg
"Ned med Sejlet! ind fra Havet!"
Henrik Wergeland hensetter oss med denne strofen til landkjenning, dog i "Eivindvigen" noen år etter det vi her skal fortelle om. For denne beretning starter en måned og noen dager før forfatterens fødsel i 1808.
Men i motsetning til Wergelands behov for en behagelige landkjenning hos presten Dahl i Eivindvik, var det langt fra fredelige hensikter post captain George Edmund Byron Bettesworth om bord på den engelske fregatten "HMS Tartar" hadde da han stevnet mot land sør for Bergen - under hollansk flagg - søndag 15. mai 1808. Målet var å komme seg helt inn på Bergen havn og sette den hollandske fregatten "Guelderland" ut av spill.
Da "HMS Tartar" dukket opp utenfor Stolmen i Austevoll søndag formiddag, var været slik det ofte pleier å være på disse kanter; fuktig og disig. Det var derfor vanskelig å avgjøre på avstand, selv i kikkert, hvilket eller hva slags skip dette var. Men noen, særlig den 36 år gamle bestyrer Christopher Huun på Øvre Våge signalstasjon på Stolmen, mente at det var "Guelderland" som kom tilbake. Den hollandske fregatten hadde nemlig forlengst forlatt Norge. Men ved avreisen hadde den avtalt at dersom den måtte søke inn igjen mot Bergen, skulle den avfyre tre skudd når den trengte los. Det gjorde derimot ikke dette skipet der det krysset utenfor Stolmen. Derfor oppsto det tvil hos losene om det virkelig var "Guelderland" - eller et fiendtlig krigsskip. Losene var nemlig blitt uttrykkelig instruert om ikke å gå om bord i armerte skip med mindre de var sikre på at det kom fra en fredelig nasjon.
Kapproing og entring
Signalstasjonsbestyrer Huun ble etter hvert overbevist om at det måtte være "Guelderland", selv om skipet ikke hadde avfyrt skudd. Han hadde rett nok ingen fullmakt til å beordre loser om bord, men han kom med så sterke anmodninger til dem om å lose skipet inn at de oppfattet det som en ordre fra en øvrighetsperson. Resultatet ble at fem av stedets loser, sammen med sju fiskere som ville selge varer, nærmest kapprodde i to båter om å komme først om bord. To av losene, Ole Johannessen Stolmevågen og Mons Larsen Nedrevåge, kom det til å koste svært dyrt.
For da de kom på dekket til skipet, viste det seg at de var lurt i en felle. Skipet var nemlig den svært fientlige britiske fregatten "HMS Tartar". Så der satt de i klemma; stilt overfor en spent pistol og en kaptein som fristet dem med gull-guines om de loset "HMS Tartar" dit han ønsket seg - mot Bergen havn. Men det var den spente pistolen mer enn gullet som ble avgjørende for deres valg. Kapteinen fikk nemlig beskjed om at de ikke skulle ha mer for jobben enn den fastsatte lostariffen. Dermed overtok Mons Larsen Nedrevåge roret, og fikk etter hvert hjelp av Ole Johannessen Stolmevågen. De andre ti ble sendt under dekk.
Fra Stolmen gikk ferden nordover, på utsiden av Austevoll, og inn Korsfjorden. På grunn av tåke som plutselig senket seg over det fuktige landet, holdt de innover på nordsiden av fjorden, slik at de hele tiden hadde landkjenning.
Den "blåøyde"
Signalstasjonen på Bjelkarøy. Bildet viser trolig en kapret britisk brigg. Fra masten
blir det signalisert: ”Vore Krigsskibe har taget et fiendtlig Skib”. Bildet er ikke
laget
i forbindelse med slaget med Tartar. Eier: Bergens Sjøfartsmuseum.
På den optiske signalstasjonen Kleppholmen i Sund var 21 år gamle Henrich Georg Meyer Thomsen stasjonsbestyrer. Han var barnefødt i Bergen og hadde fristet sjømannsyrket. Men nå var han ansatt ved denne repeterstasjonen på hjørnet av Korsfjorden og Lerøyosen. Hans oppgave var å sende flaggsignalene fra Arekletten stasjon på Storekalsøy videre til stasjonen på Bjelkarøy. Men på grunn av det fuktige og tåkete været denne dagen, fikk han problemer med akkurat dét; han så til slutt verken sende- eller mottakerstasjonen.
Mens han var til middag inne på gården der han bodde, var det noen som observerte et større skip komme inn fjorden tett inntil land. Thomsen ble nysgjerrig og ville vite mer om skipet, for han klarte ikke å se det skikkelig fra stasjonen. Derfor tok han med seg signalboken under armen, vaktmannen sin og en bonde fra Kleppeviken og rodde ut mot skipet. Den bokstavelig talt "blåøyde" kjuagutten hadde nok ingen erfaring med fientlige engelskmenn på den tiden, men det skulle han etter hvert få gjennom flere år.
Signalbok. Siden viser signalene 28-37. Eier: Bergens Sjøfartsmuseum.
Da de tre i robåten nærmet seg skipet, fikk de et gevær pekende mot seg - og beskjed om å komme seg om bord i det som viste seg å være "HMS Tartar". De hadde ikke noe valg. Og vel kommet om bord, ble signalboken tatt fra Thomsen. Den ble behørig avskrevet av en person som var kyndig i norsk - mens Thomsen og de andre ble sendt under dekk. Der ble de sittende like "lange i masken" som de ti fra Stolmen. Sammen med de to losene på dekk, var nå 15 nordmenn tatt hånd om ved hjelp av det falske flagg - og flere skulle det bli.
En midlertidig havn
Bjorøy med Bjorøyhamn til høyre bak holmen. Foto: Bjørn Davidsen.
Ut på ettermiddagen eller kvelden gled "HMS Tartar" i skjul av tåken opp Raunefjorden mot Vatlestraumen. Da de kom til Bjorøyhamn, gikk de inn der og la seg til. Selve straumen var kanskje for sterk å forsere akkurat da.
Beskrivelsen av „Bjørøhavn“ fra „Den norske Lods“.
Da det nærmet seg midnatt, dro kaptein Bettesworth nordover med fire mindre båter (barkasser/sjalupper) for å rekognonsere festningsverkene ved Bergen havn. Selv om han var blitt underrettet av losene om at "Guelderland" forlengst hadde forlatt landet, håpet han å kunne uskadeliggjøre eller ta ut noen andre skip på havnen.
"Veiviseren"
På sin vei mot Bergen havn, kom den ene sjaluppen fra "HMS Tartar", ført av førsteløytnant Thomas Sykes, over en enslig fisker ved Hjelteskjæret. Da de prøvde å få kontakt med ham, rodde han unna i Hjelteskjærsundet. Men de nådde ham igjen og fikk huket fatt i båten hans. Resultatet ble at denne "ålen" fra Marikoven, Mikkel Henriksen, ble tatt om bord i sjaluppen og måtte - også han stilt overfor en spent pistol - vise dem vegen inn til Bergen havn.
Kjetting og vaktbåt
Da kaptein Bettesworths lille "flotilje", anført av Mikkel Henriksen om bord i sjaluppen, nådde inn til Nordnes, oppdaget de at Vågen var stengt av en diger jernkjetting. Like etter kom en av båtene i skuddveksling med en vaktbåt fra festningen med fire soldater i. Etter å ha såret mannskapet i vaktbåten, tok de soldatene med seg og lot vaktbåten seile sin egen sjø. Men tre av de fire var til dels alvorlig såret. Derfor ble de tatt med om bord i "HMS Tartar".
Verre var det at skuddvekslingen hadde vekket aktsomheten i byen. Kirkeklokkene ringte; det gikk full alarm. Premierløytnant Bielke fikk beskjed av generalkommandant Hesselberg om å mønstre sin bergenske roflotilje og dra etter det man mente var en inntrengende fiende.
Mens dette pågikk, fant en annen vaktbåt den beseirede vaktbåt liggende og reke nesten tom på fjorden. Det eneste man fant om bord var en flott engelsk pistol og blod!
På jakt etter fienden
Den bergenske roflotilje lå fortøyd ved Bradbenken, like innenfor Bergenhus festning. Den besto av Kanonskonnert No 1 (også feilaktig omtalt som sjalupp) og fire kanonjoller, blant annet "Den Gode Hensigt" (som til forveksling i visse kilder blir omtalt som kanonskonnert/sjalupp). Båtene var bemannet med matroser fra forskjellige steder, både Bergen, Sogn og kystområdene utenfor byen. I det stille været måtte de ro. Det kunne nok de fleste av mannskapene, men båtene var tunge, så det tok tid å komme seg utover. Kanonskonnerten hadde nemlig to kanoner, en forut og en akterut, pluss annet skyts. Kanonjollene hadde en kanon hver.
Mens roflotiljen tok av gårde, Bielke sier kl. 02.30 om natten, hadde tre av Bettesworths båter satt kursen for "HMS Tartar" i Bjorøyhamn. Sykes sjalupp, derimot, hadde de tatt farvel med i Kjøkkelvik. Den ble liggende igjen, med Mikkel Henriksen om bord, for å se hva som skjedde inne på havnen.
Etter en stund rundet Bielke og hans flotilje Kvarven og fikk øye på den engelske sjalupp. Bielke var ikke i tvil om at dette var fienden - og sparte ikke på kruttet. Han fyrte løs mot engelskmennene, som rodde utover Byfjorden det beste de kunne. Og det var bedre enn Bielke sine folk kunne ro samtidig med at de skulle krige. Dermed kunne Sykes - og han Mikkel - runde Hjelteskjæret og dra nordover mot Rotøyne i Hjeltefjorden uten å bli truffet av kulene fra Bielkes båter.
Oppdaget fra Bjorøy signalstasjon
Men nå må vi litt tilbake i tid et øyeblikk. For da "HMS Tartar" gikk inn til Bjorøyhamn henimot søndagskvelden, hadde den fortsatt det hollandske flagg i masten.
På Bjorøy signalstasjon var Jørgen Tysland bestyrer. Han hadde på den tiden vakt, dels sammen med Anders Olsen Bildøy. Det dårlige været gjorde at Jørgen ikke fikk sendt signalene videre. Hva han sendte, eller skulle sendt, visste han ikke; Bjorøy var bare en repeterstasjon som blindt skulle sende videre til Marikoven de signalene de fikk fra Bjelkarøy.
Men Jørgen Tysland så noe mystisk i tåken; et stort skip som seilte opp til Bjorøyhamn. I en ledig stund forhørte han seg om dette skipet hos en skipper nede i Jektevika. Og etter hvert kom han under vær med at det kanskje var "Guelderland" som var kommet tilbake.
Jørgen Tysland var en av de som registrerte et tidspunkt for når det smalt ved Alvøen. Han, som kanskje hadde en klokke å forholde seg til, mente "slaget" begynte mellom fire og fem om morgenen. Bakgrunnen var at han gikk på vakt klokka 3 om natten, da vaktmannen hans, Anders Olsen Bildøy, gikk av. Dermed hadde han noe nært å forholde seg til. Og Anders fortalte selv i et avhør at han var på veg hjem til Bildøy da de første smellene kom.
Reddharen
Fra gården Myren fikk madam Dahm tidlig søndagskvelden øye på det hollandsk-flaggende skip sør på Bjorøyhamn. Hun var svigerinne til Henrik Jansen Fasmer inne i Alvøen, selveste generalkonsulen for Holland på disse kanter. På dette tidspunkt var hennes mann på besøk i Alvøen. Derfor sendte hun like godt av gårde en tjenestejente dit for å fortelle herr konsulen at det lå en hollender i Bjorøyhamn.
Hovedbygningen på Alvøen ble bygd som lyststed av Hendrich J. Fasmer i 1797. Den
ble fredet i 1923. På Alvøen grunnla Hendrich J. Fasmer både papirfabrikk og ”kruttmølle”.
Foto: Bjørn Davidsen.
Fasmer fikk beskjeden, men fattet ingen mistanke om at det dreide seg om et fientlig skip. Han sendte like godt to tjenestedrenger av gårde i en robåt for å fortelle de på skipet at deres fedreland hadde en konsul inne i nærmeste vik.
Problemet var bare at de to tjenestedrengene ikke kom tilbake. Den ene timen tok den andre, men drengene var og ble borte. Da svogeren Dahm skulle reise hjem til Myren, sa han at han først kunne ro en tur sør for å finne ut hva som hadde skjedd med de to. Men før han var kommet til Håkonshella hørte han et par geværskudd og et skrik ute fra fjorden. Dermed snudde han båten og stakk hjem til Myren det forteste han kunne. Der traff han på to ungdommer som fortalte at de hadde møtt tre barkasser på veg nordover fjorden, som hadde praiet dem. Men ved hjelp av et skrik hadde de klart å komme seg unna. En av disse ungdommene kom noe seinere til Alvøen og fortalte der hva de hadde vært ute for.
- Er det noen som kan engelsk her?
Som følge av dette ble det holdt allmøte i Alvøen. Papirmester Johan Smith (født i Philadelphia i Nord-Amerika) tilbød seg å dra til Bjorøyhamn for å finne ut mer om skipet som lå der, samtidig som Fasmer slo alarm både til kystvernsjefen i Kongshavn og til Bergenhus. Smith fikk med seg seks rokarer og dro forsiktig i veg. Først var han innom Brattholmen for å forhøre seg. Men verken der eller hos noen folk på og ved Bjorøy ble han særlig klokere. Etter mye om og men nærmet han seg til slutt skipet i Bjorøyhamn og ble bedt om å komme om bord.
Rett nok var det ingen "gentleman" som steg over rekken, men han var høflig nok til å beklage at han ikke kunne hollandsk. Derfor spurte han pent om det var noen om bord som snakket godt engelsk. Svaret han fikk, sendte nok frysninger nedover ryggen på ham: - Alle!
Dermed var 24 nordmenn i fangenskap på "HMS Tartar".
Den amerikanske tolken
Den hollandske generalkonsulens amerikanske papirmester, som selvfølgelig talte flytende det samme språket som mannskapet på "HMS Tartar", fikk åpenbart en annen status enn de loslitte og vadmelskledde losene og fiskerne som var plukket opp. Engelskmennene visste å holde på standskillet. Den godeste Johan Smith ble derfor benyttet som tolk mellom engelskmenn og nordmenn.
Og da Bettesworth i løpet av natten kom om bord igjen med blødende krigsfanger, ble Smith enda viktigere med sin åpenbare tospråklighet. Men hvor han hadde lært seg norsk, er fortsatt en gåte. Like fullt fungerte han som norsk/engelsk tolk i flere timer.