Av kommandørkaptein Bjørn Terjesen
Frem til 1807 hadde Danmark-Norge opprettholdt sin nøytralitet under Napoleonskrigene, der Frankrike og Storbritannia var hovedmotstandere. I 1806 hadde Napoleon etablert en fastlandssperring mot Storbritannia med tanke på å sulte ut britene. I denne situasjonen var det viktig for Storbritannia at Napoleon ikke fikk tilgang til den betydelige dansk-norske fellesflåten. Sommeren 1807, etter at Russland hadde blitt alliert med Frankrike, stilte Storbritannia den danske kongen overfor et dilemma: Danmark kunne enten gå i allianse med Storbritannia og stille orlogsflåten til britenes disposisjon, eller kongen kunne utlevere flåten i pant mot fortsatt nøytralitet. Kronprins Frederik, tronarvingen som på dette tidspunktet fungerte som regent for en syk og sinnsforvirret kong Christian VII, avslo begge alternativene. Dette fikk britene til å aksjonere. I august 1807 landsatte de styrker på Sjælland og gjennom tre netter i begynnelsen av september ble det gjennomført et kraftig bombardement av København. Etter å ha sendt sjokkbølger gjennom sivilbefolkningen, blant annet ved bruk av brannbomber og brannraketter, tvang britene kommandanten i København til kapitulasjon den 7. september. Om lag 3.000 dansker, primært sivile, var drept eller såret.
Den danske kapitulasjonen innebar at nesten hele den dansk-norske fellesflåten måtte utleveres til Storbritannia. Den 20. oktober 1807 seilte den britiske styrkesjefen, admiral James Gambier, fra København med sine danske priser bestående av 15 linjeskip, 15 fregatter, syv brigger og et stort antall mindre fartøyer (Bjerg og Frantzen 2005:242). Danmark satt kun igjen med to linjeskip og en orlogsbrigg, som hadde befunnet seg i Kristiansand. Britenes bortføring av den dansk-norske flåten satte et dramatisk punktum for vår felles marinehistorie med Danmark. Hendelsene avsluttet også en nesten hundreårig fredsperiode og førte syv år senere til at dobbeltmonarkiet ble sprengt. Flåteranet var en skjellsettende begivenhet, der en veldig oppsamlet kapital gikk tapt. Mens den norske hæren siden 1600-tallet hadde utgjort en selvstendig enhet, hadde rikenes flåte hele tiden vært felles og underlagt kongen i København. Nå måtte landene hver for seg sørge for å bygge opp et nytt sjøforsvar.
Danmark-Norge ble nå for alvor trukket inn i stormaktkrigenes malstrøm. Den 31. oktober 1807 ble det sluttet en alliansetraktat mellom Danmark og Frankrike i Fontainebleau (Mykland 1978:154). De internasjonale begivenhetene hadde ført til det som ikke måtte skje; at vi var kommet i krig med sjømakten Storbritannia. "Engelske krydsere stængte hver havn, i landet var misvækst og nød" heter det i Henrik Ibsen sitt dikt om Terje Vigen. Det er ingen overdrivelse. Nordmennene fikk erfare hvor avhengig landet var av tilførsler over havet. Skipsfarten, eksportnæringene og, ikke minst, korntilførselen fra Danmark ble i lange perioder nærmest lammet.
Traktaten med Frankrike innebar også at Danmark-Norge forpliktet seg til å erklære Sverige krig dersom Russland og Frankrike gjorde det. Russland angrep Sverige gjennom Finland den 21. februar 1808 og 14. mars erklærte Danmark krig mot Sverige. Da hendelsene ved Alvøen fant sted i midten av mai 1808, var nordmennene således i krig både til sjøs og til lands mot Storbritannia og Sverige. Operasjonene fant i stor grad sted i grensetraktene mellom Norge og Sverige og i farvannene i Skagerrak og Kattegat, noe som førte til at den norske forsvarsmakten som etter hvert ble bygget opp i all hovedsak ble satt inn i det området.
Fra høsten 1807 ble det etablert et kystforsvar langs norskekysten bestående av kystbatterier, kanonbåtflotiljer og et sammenhengende kystsignalsystem fra svenskegrensen til Fedje i Nordhordland. I området fra Stavanger til Molde ble det ikke anlagt noen kystbatterier med denne begrunnelsen:
"Dette hele Districts Udkyst har saa lite fristende for Fienden, indbefatter saa faa betydelige Anlæg som kan forventes angribes at man blot har troet at burde for enkelte Tilfelder inddele Districtet i Sectioner af saadant omfang at et Antal bevæbnede Mænd kunde samle sig for at bortdrive en liten Kaper som maatte tentere (prøve) noget i Districtets Udhavner" (Sitert etter Fjeld 2007:337).
De sentrale myndigheter mente at Bergen by og havn kunne forsvares av Bergenshus og tilhørende anlegg. Det var således ikke noe spesielt fryktinngytende forsvar som kunne mønstres på kysten vestafjells våren 1808. Det kunne bli skjebnesvangert. Bergen var en viktig import- og eksporthavn og ble ofte benyttet som transitthavn for franske og hollandske skip og konvoier. På Vågen lå det rett som det var ostindiafarere med verdifull last. Krigsrådet på Bergenshus fryktet derfor at britiske krigsskip skulle ta seg inn til Bergen for å angripe og kapre handelsskipene. Forsvaret av Bergen var i en sørgelig forfatning og det manglet både kanoner, kuler og krutt. Da det ikke fantes ytre festningsverker i innløpene til Bergen, måtte en fiende eventuelt møtes med flytende stridsmidler. Vinteren 1807-1808 fantes det ingen krigsfartøyer til forsvaret av Vestlandet.