Poteten har en relativt kort historie i Europa, sett i lys av andre kilder til næring. I Norge er historien enda kortere. Skal vi tro enkelte av våre kilder, så feirer den 250 år i 2008. Sett i en større sammenheng, på verdensbasis, så er poteten omtrent 8000 år gammel. Ved Titicaca-sjøen i Peru skal menneskene der ha begynt å dyrke den ville potetplanten til matbruk. Spanjolenes inntog, og inkarikets fal, tok ikke livet av poteten, men bragte den derimot til Europa. Det skulle likevel gå mange år før poteten fikk fotfeste rundt om i de europeiske kongeriker og fyrstedømmer.
I følge sognepræst Olaf Olafsen i Ullensvang (3), ble poteten påviselig dyrket først i 1758 - og da nettopp i Ullensvang. Olafsen baserer sine påstander på blant annet det faktum at Peder Harboe Hertzberg ga ut et skriv om poteten allerede i 1764, fem år etter han fikk sine første poteter fra sognepræsten Atcke i Ullensvang. I tillegg til dette viser han til det fyldige verket Viridarium Norvegicum - av Dr. F.C. Schübeler - som gjør rede poteten både i Sverige, Danmark og Norge.(4) At 1758 er det anerkjente året for potetens fødsel i Norge, får vi også bekreftet i "Norges Statistik" av M.B. Tvethe, fra 1848, hvor han skriver:
"Den væsentligste Deel i Agerdyrkningens Tilvæxt er at tilskrive Potetes-avlen. Denne Avl begyndte for 90 Aar siden, men dreves i forrige Aarhundrede kun med ringe Kraft."(5)
Hvordan kom så poteten til Norge i 1758(28), og hva skjedde videre? Hans Carsten Atcke, hvis famlie opprinnelig skal ha kommet fra England eller Skottland som Atckins, kom til Ullensvang fra Lærdal. Han har muligens hatt med seg poteten herfra. Samme år som han setter sine egne poteter, får Peder Harboe Hertzberg så mye som en "Hat fuld hos Provst Atke i Kinservig, der havde Poteten som en Sjeldenhed plantet i sin have".
Det Nyttige Selskab i Bergen var en forening som jobbet for å fremme, ja nettopp som navnet sier, nyttige saker. Blant dem var også poteten. Selskapet hadde det de kalte "korresponderende medlemmer". Dette var medlemmer som ikke holdt til i Bergen, men på et sted hvor fra de kunne formidle nyttig kunnskap. Blant disse finner vi sogneprest Henrik Christoffer Glahn. Han hadde påtatt seg oppdraget å lære opp Hardangerbøndene i potetdyrking og anleggelse av frukthager. Et annet korresponderende medlem i det nyttige selskab, som etter alt å dømme var en foregangsmann innen potetdyrking, var ”Odels- og selveier Bonde” Christoffer Sjursen Hjeltnes i Ulvik. Han hadde gått inn for potetdyrking allerede i 1759.(6)
Fremveksten av poteter var ikke et foretagende eksklusivt drevet frem av menn, Dorothea Falch i Herdla var allerede så godt i gang med å utforske potetens allsidighet, at hun ble æresmedlem av det Nyttige Selskab i 1774.(7)
Men det var ikke bare i Hardanger eller Herdla poteten dukket opp. Der er flere skrifter som skulle tilsi at poteten jevnt over dukket opp i det sørlige Norge rundt 1750-60. Noen steder kom den dog enda litt senere, hvis vi skal tro sitatet fra en reisebeskrivelse av Rathke fra 1801:
"For nogle aar siden blev potetavl almindelig ogsaa i Lyngen, og, som Lyngens beboere selv forsikrer, fortrinsvis ved den nuværende prest i Tromsø hr. Junghans hjælp. Ogsaa Lyngens læge, doktor Monrad har anerkjendt fortjeneste af denne frugts utbredelse. Dyrkning af poteter brugte en tid af 20 aar for at komme fra Bergen til Nordland, og naaede ikke ind i Lyngensfjord før i aaret 1790."(8)
