I anledning Arkivenes Dag 2002 har Statsarkivet i Bergen laget en internettutstilling rundt temaet for dagen, nemlig innvandring. Vårt utgangspunkt er Bergen, som har vært en av de byene i Norge som har hatt størst kontakt med utlandet, og der utlendinger tradisjonelt har stått for en vesentlig del av handel og annen næringsvirksomhet.

Vi vil se på innvandringen som fenomen gjennom den 400-årsperioden (1600-2000) vi har rimelig sikre kilder for. Vi vil forsøke å finne ut hva som har kjennetegnet innvandringen til Bergen. Hvor innvandrerne er kommet fra, hvem de har vært og hvorfor de har brutt opp hjemmefra. Ved at vi holder på de samme problemstillingene gjennom en så lang periode, håper vi å kunne vise at dagens innvandring ikke er særlig omfattende, og på mange måter heller ikke særlig forskjellig fra, den tradisjonelle innvandringen.

Bergen er i dag Norges nest største by, med i overkant av 230 000 mennesker, 6,4% av disse er innvandrere (se fordeling av innvandrere på fødested). Bergen var helt fram til 1830-tallet den største byen i Norge, og hadde lenge en ledende posisjon i handel og skipsfart. Går vi tilbake til begynnelsen av 1600-tallet var byen i folketall på størrelse med København, og en viktig by i Hansaforbundet, der fisk fra Nord-Norge og norsk tømmer var viktige eksportvarer, og der blant annet korn fra Østersjøområdet og salt fra Spania var livsnødvendige importvarer.

Bergen på 1600-tallet

1600-tallet var en tid for rene folkevandringer i Nord-Europa. Langvarige og ødeleggende kriger fikk mange til å bryte opp for å finne en tryggere og bedre framtid. 30-årskrigen (1618-1648) fikk stor betydning, store områder ble herjet og brent, innbyggerne ble drevet på flukt. Storparten av Norge fikk ligge i fred for krigshandlingene, og måtte for mange framstå som et fredelig og attraktivt hjørne av Europa. Vi ser at Bergen blomstret, og at det må ha vært lett å bygge opp store formuer. Det har selvsagt i seg selv fungert som en magnet.

Men Bergen på 1600-tallet var likevel en ”farlig” by. Sommeren 1600 ble Bergen rammet av pest. Det var ”Svartedauden” som slo til på ny, og virkningen uteble ikke. Mer enn 4000 av byens innbyggere ble brakt til graven i løpet av noen uker. Folketallet i Bergen var rundt 16000. Hver fjerde innbyggere døde i løpet av epidemien. Pesten var en hyppig gjest i Bergen utover på 1600-tallet. Den vendte tilbake i 1604, 1618, 1629 og 1637. Hver gang kostet den flere tusen mennesker livet.

Den enes død, den annens brød. Høy dødelighet førte til mange ledige arbeidsplasser og ledige hus. Nå var nok heller ikke Bergen farligere enn andre skipsfartsbyer (København hadde pesten siste gang i 1711), og pesten rammet også flere ganger landdistriktene. Men vi ser at hvert pestår i Bergen ble fulgt av en sterk innflytting og innvandring, og det ser ikke ut til å ha tatt mer enn noen få år på å vinne tilbake folketallet. (Les mer om befolkningsvekst på 1600-tallet.)

Setter vi oss ned med Bergen borgerbok ser vi raskt at det var innvandrerne som totalt dominerte i første halvdel av 1600-tallet. Mindre enn 20% av dem som løste borgerskap var født i Bergen, større grupper kom fra Danmark og Tyskland, og utlendingene utgjorde i lange perioder over 50% av borgerne. Dette var menn, og det var de høyere lag i befolkningen. Skal vi se på byens samlede befolkning har innvandrerne utgjort mindre enn 50%, men de har også blant arbeidere og blant kvinnene vært godt representert.

Går vi fram mot slutten av 1600-tallet ser vi at tallet på Bergensfødte både blant borgerne og i resten av bybefolkningen økte. Det har nok å gjøre med at de store epidemiene ble sjeldnere og mindre voldsomme etter det siste peståret 1637, slik at flere av de bergensfødte har vokst opp, men endringen i bildet skyldes likevel først og fremst at innvandringen hadde avtatt. Det kan ha å gjøre med forholdene ute i Europa, men sannsynligvis har det enda mer å gjøre med at den bergenske økonomien var blitt mindre tiltrekkende.

Etter hvert som myndighetene ønsket bedre kontroll ble det bygd ut et eget embetsverk. Fra 1629 av var det krav om at prestene skulle være utdannet ved Universitetet i København. En egen norsk hær ble opprettet i 1628, og hver gang Danmark-Norge kom på kant med Sverige var det nødvendig å kalle inn utenlandske offiserer. Offiserene var yrkesmilitære, villig til å gå i tjeneste hos den som kunne betale best, og flyttet fra krigssone til krigssone.

I de fleste norske familier har det gått beretninger om innvandrede forfedre, enten det har vært for å forklare brune øyne eller svart hår, eller fordi man har drømt om den store Hollenderarven, som en gang for alle skulle løse de økonomiske bekymringene.

Bergen på 1700-tallet

Da vestlendingene i 1765 hadde vist sin misnøye med myndighetene og ekstraskatten gjennom Strilekrigen, tok ikke myndighetene i København sjansen på å la norske soldater sitte på Bergenhus festning, men erstattet dem av det dansk-tyske regimentet Delmenhorstiske gevorbne. Den ene bataljonen lå i Bergen 1767-1774, og de satte spor etter seg. Mange av soldatene ble dimmitert i perioden i Bergen, og mange av dem slo seg ned for godt mellom de sju fjell.

På 1700-tallet var Bergen sentral i hvalfangsten i nordområdene. År om annet ble en rekke hvalfangstskuter bemannet i Bergen, før reise til Davisstredet eller andre farvann nær Grønland. Vestlendingene hadde arbeid som roere og arbeidere, mens fagfolkene i svært stor grad var hentet fra områder i Nord-Tyskland.

Bergen på 1800-tallet

Ikke alle bergensere har kommet til byen av egen fri vilje. I 1817 var det hollandske skipet Zee Ploeg på vei mot Nord-Amerika med tyske vinbønder fra Baden-Württemberg. Reisen endte på Skjellanger, nordvest for Bergen, og forkomne emigranter ble brakt til Bergen. Mange døde, noen summet seg og drog videre mot vest, mens ganske mange ble værende i Bergen, og kom etter hvert til å få viktige posisjoner i Bergen og Norge.

På 1840-tallet kom det en rekke industripionerer til Norge. Vestnorske fosser gav muligheter for industrietablering, og det vokste på få år fram en rekke fabrikker som utnyttet energien til mølledrift eller til veving. Fabrikkeierne Peter Jebsen fra Nord-Slesvig og Christian Petersen fra Slesvig var tidlig med på å etablere en tekstilindustri i Bergen og kom til å bli markante skikkelser i det bergenske næringsliv.

1800-tallet ble i mindre grad enn hundreårene preget av innvandring. Da var det heller nordmenn som stod i kø for å reise ut, for å finne seg et lettere liv på den andre siden av Nord-Atlanteren. Noen kom det likevel, og statistikken fra Bergen viser at det var rundt 2% innvandrere i befolkningen ved utgangen av 1800-tallet.

Bergen på 1900-tallet

1900-tallet viste lenge utvandringsoverskudd fra Norge. Men dette bildet ble endret på 1960-tallet, da det begynte å komme inn en rekke pakistanere. De representerte noe nytt i forhold til den tradisjonelle innvandringen, som nesten utelukkende hadde kommet fra Nord-Europa. Samtidig viser statistikken at innvandringen gjennom de siste 150 årene knapt har endret seg i mengde. Etter andre verdenskrig ble det nødvendig med en regulering av arbeidsinnvandringen.