Redningsdåden -båtsmann Anders Lund
Andersen
Bergingsarbeidet - fra
dag til dag
Presseklipp om forliset
Konsekvenser av
forlisene i 1929
Los Peder Nilsen
bøtelegges
Digitale bøker
Sjøfartskontoret: Norsk sjøulykkestatistikk 1911-1918
1919-1950
1951-1969
Sjøfartskontoret: Sjøforklaringer over norske skibes krigsforlis.
Bind I 1914, 1915,
1916
Bind II 1st halvår
1917
Bind III 2det halvår
1917
Bind IV 1918
Bind V
Oversigtstabeller
Lørdag 12. oktober 1929 ble det inngått en bergingskontrakt i Oslo mellom A/S Norsk Bjergningskompagni, Bergen, og Christiania Søforsikringsselskab, Oslo. Kontrakten er i seks punkter. I korthet gikk den ut på at bergingskompaniet fikk seks måneder på seg fra forlis-datoen til å bringe "Haakon VII" av grunnen, i flytende stand og til tørrdokk enten i Bergen, Trondheim eller Stavanger. Dersom de klarte dette innen fristen, skulle de få en bergelønn på minst 150.000 kroner, hvis ikke fikk de ingenting - "no cure, no pay". Seksmånedersfristen var satt fordi loven krevde det i forholdet mellom eier og assurandør. Dersom en havarist ikke var kommet i tørrdokk innen seks måneder fra ulykken skjedde, var skipet automatisk å regne som totalhavarert, og totalforliserstaning måtte utbetales til rederiet.
Avtalen sa også at oppsto det tvist enten om bergelønnens størrelse eller om teksten i bergningskontrakten, skulle saken avgjøres ved voldgift. Til voldgiftsmann var de enige om å oppnevne direktør Einar Lange i Gøteborg. Bergingskompaniet hadde også mulighet til å avbryte bergingen, dersom denne syntes håpløs. Men da vanket det ingen penger.
Båter fra Norsk Bjergningskompagni ser ut til å ha vært på ulykkesstedet ganske snart etter forliset, og før bergingskontrakten ble inngått. Det gjaldt å komme først. Men i de første dagene gikk arbeidet med til å søke etter omkomne i og rundt skipet. Etter få dager syntes de fleste omkomne å være funnet; noen i lugarer om bord, noen drivende i sjøen fra Askvoll og helt opp mot Florø. Her er f.eks. et telegram fra bergingsbåten "Achilles" til selskapets kontor i Bergen 16.10.29: "et kvindelik fundet kl. 12.00 avgaar florø snarest underret dem. høiland". Men to kvinner var fortsatt savnet da vraket av "Haakon VII" ankom Bergen 6. april 1930.
Bergingsarbeidet ble ganske snart - og i store perioder - hindret av dårlig vær og sterk vind. På et tidspunkt var det også spørsmål, i hvert fall i pressen, om hele bergingsoperasjonen måtte oppgis. Men bergerne i Norsk Bjergningskompagni ga seg ikke så lett. Til tross for mange prøvelser gjennom vinteren og uhell på våren, hadde de satt seg fore å greie fristen søndag 6. april 1930.
Mandag 7. april 1930 finner vi dette toppoppslaget på førstesiden i "Adresseavisen" i Trondheim:
"HAAKON VII"
kom til Bergen i 1/2 5 tiden søndag morgen. - Og blev antagelig doksattt inatt.
BERGEN, 6.: Lørdag middag innløp til Norsk Bjergningskompagni meddelelse om at "Haakon VII" var blitt hevet om formiddagen og kl. 1 begynte slepningen.
Man ventet at "Haakon VII" skulle ha vært i Bergen lørdag kveld, og så tidlig at skibet kunde ha vært satt i dokk innen den fastsatte frist var utløpet. Imidlertid kom skibet først ved 1/2 5-tiden søndag morgen, ledsaget av "Jason" og "Achilles", og blev bragt like til dokkporten i Laksevåg for at alt skulde være klart til at dokksetning kunde finne sted.
Bergningsselskapet anser heved sin opgave løst, båten er bragt i havn og man mener det blir verkstedets sak å ordne med doksetningen.
Imidlertid viste det sig at skibet, slik det lå ved ankomsten hertil, ikke kunde komme inn i dokken, selv efterat det var rettet på, idet endel av lasten endnu er i skibet, så dette akterut stikker 18 fot, mens dokken i almindelighet ikke er beregnet på større dypgående enn 17 fot. For å kunne få skibet inn, måtte man derfor i aften gå i gang med å rive bort et par lag av de svære blokker som ligger inne i dokken til støtte for de dokksatte skibs kjøl. Dette kunde ha vært gjort på forhånd, men det var ikke muilig å beregne skibets dypgående før det kom i havn. Samtidig lettet man skibet så meget det lot sig gjøre, og man antok i aften at man skulde få skibet ført inn ved høivann, som inntrer ved 3-tiden inatt.
*
Selv om fristbetingelsene efter dette kan antas å være opfylt, og skibet således ikke blir kondemnert, er det dermed ikke avgjort at Det Nordensfjeldske Sampskibsselskap kommer til å overta havaristen. Det avhenger, efter hvad det meddeles oss, av at der blir optatt takst."EN TRIUMF FOR NORSK BERGINGSARBEIDE".
BERGEN, 6.: Foreløbig blir det bare tale om en midlertidig tetning, uttaler direktør Heide. Selve reparasjonen vil komme til å bli en langvarig affære som vil kreve omhyggelige forberedelser i alle detaljer. Det kommer an på hvor stor skaden i virkeligheten er. Det man nu vet er bare at skaden overbords er betydelig.
I sjøfartskretser her i byen betegnes bergingen som en stor triumf for norsk bergingsarbeide.
Tirsdag 8. april 1930 hadde "Adresseavisen" denne artikkelen:
"HAAKON VII".
Takstforretningen begynt.
___Flere dager før spørmålet om kondemnasjon eller reparasjon kan avgjøres.
___Spørsmålet om overtagelse en sak mellem assurandørene og Bergingskompaniet.
___Privattelegram til Adresseavisen.
BERGEN, 7.: "Haakon VII" er nu dokksatt i Laksevåg dokk, hvor man fikk fartøiet inn i natt klokken 4. Skibet har som ventelig kan være adskillig skade. Der foretas idag desinfeksjon ombord. Idag morges fant man liket av fru smedmester Strand ombord i skibet. Det er den 17de av de omkomne som er funnet igjen. Man savner fremdeles liket av en av pikene ombord.
(Dette siste er ikke nødvendigvis riktig. For ifølge Firda Folkeblad 11.10.29 er likene av tjener Karl Ottem, Trondhjem, og pike Amalie Myhre, Tromsø, de eneste som ikke er funnet av mannskapet. Liket av Ottem ble seinere meldt funnet, og Amalie Myhre, Tromsø, finnes faktisk innført som død i kirkebok for Askvoll på slutten av 1929. Det er derfor mulig at hun likevel ble funnet, uten at avisene har fått dette med seg. Red.anm,)
BERGEN, 7.: Idag middag påbegyntes takstforretningen for "Haakon VII". ... Forhandlingene vil fortsette og det vil ta flere dager før det kan avgjøres hvorvidt skibet skal kondemneres eller repareres.
Det har som bekjent vært tvil om hvorvidt rederiet i det hele tatt vil overta skibet, som ifølge loven muligens var kommet for sent til dokken. "Morgenavisen" har forelagt spørsmålet for Nordenfjeldskes representant, kommandørkaptein Baumann, som kort og godt uttaler: Det er nu en sak mellem assurandørene og Bergingskompaniet.
Den ene av assurandørenes representanter, kontorchef Krohn, uttaler at han ikke tror der hersker nogen dissens om spørsmålet. Man kan altså gå ut fra at skibet blir overtatt.
*
Privattelegram til Adresseavisen.
OSLO, 7.: Fra Bergen meldes det til Morgenbladet at Nordenfjeldske Dampskibsselskap i eftermiddag har besluttet å overta "Haakon VII".
Sjøretten oppnevnte i møtet 7. april 1930 to ingeniører som sakkyndige skjønnsmenn for å utføre taksten. 25. april 1930 forelå "dommen". Kort fortalt: Reparasjonskostnadene ville komme på 804.170 kroner. Skipets verdi i skadelidt tilstand ble satt til 85.000 kroner og i reparert stand til 560.000 kroner.
Paa foranledning uttalte sjøretten derefter at man som det fremgikk av de tallstørrelser som stod anført i beskrivelsen ansaa skibet som irreparabelt, idet man ikke fant skibet verd istandsettelse, jfr. sjølovens pgf. 6, de to siste setninger.
"Haakon VII" ble i august 1930 solgt til Stavanger Skipsopphuggningskompani for hugging.
Men historien om bergingen av "Haakon VII" slutter ikke der. Direksjonsformann i Norsk Bjergningskompagni, advokat Ole Friele jr., måtte nemlig slåss både med Christiania Søforsikringsselskab om bergelønnen for skipet og med Poststyrelsen i Handelsdepartementet om bergelønn for posten om bord.
Christiania Søforsikringsselskab prøvde seg med å få erklært skipet levert for seint i dokk, for å slippe utbetaling minimum bergelønn, siden de måtte ut med hundretusener av kroner til rederiet uansett. Derfor ble saken oversendt direktør Einar Lange i Gøteborg. Men til ingen nytte. Hans avgjørelse gikk i bergingsselskapets favør. Lange påpekte at skipet var levert i rett tid ved dokkport. Dessuten la han til at Søforsikringens utbetaling av totalhaverierstatning ikke skyldtes at havaristen kom noen timer over tiden inn i dokken, men ene og alene det at skipet ble kondemnert som følge av skadene det fikk ved grunnstøtingen.
Likevel nølte Søforsikringen så lenge med å betale ut bergelønnen at Friele jr. måtte true med rettssak. Han hadde dessuten skaffet seg en uttalelse fra verkstedet på Laksevåg hvor det ble sagt i klare ordelag at uansett når "Haakon VII" var blitt dokksatt mellom søndag morgen da det ankom og mandag morgen da det virkelig kom i dokk, ville ingen kommet og besiktiget det eller gjort noe arbeid på det før mandag likevel. Søndagen var jo helligdag! I hvert fall for alle andre enn bergere og dokksettere.
Hurtigrutene var i 1929 viktigere enn kanskje nå til dags som "postbud". Men selv i dag seiler de med det norske postflagget på flaggstangen.
Hvor mye verdipost som var om bord i "Haakon VII" ved forliset, var lenge uklart. Og først søndag 6. april 1930 ble dette klart, skal vi tro en melding i "Adreseavisen" for tirsdag 8. april 1930:
VERDIPOSTEN REDDET UT SØNDAG
Representanter for postkontoret i Trondhjem er kommet til Bergen for å ta vare på posten. Hittil er bragt iland verdipost og brevpost, som er videresendt til tørring og videre ekspedering. "Haakon VII" haddde 25 pengebrev på kr. 7.435,52, bestemt for Bergen, og 7 pengebrev i transitt over Bergen på tilsammen 4.517,60, ialt kr. 11.953,12. Hertil kommer 21 rekommanderte brev til Bergen, samt adskillige brevpost og pakkepost.
Det viser seg vanskelig å finne alt av posten, da denne var anbragt på forkjellige steder på skibet, og nu delvis er kommet sammen med godset. Som alltid ved sådanne anledninger, må den største del av posten antas å være opløst av vannet og ødelagt, særlig den post som lå løs i reolene ved forliset. For brevenes vedkommende har man erfaring for at de brev som som ligger bundet sammen i pakker, kan holde sig bra i måneder under vann, så skriften ennu er leselig når brevene er tørret. Posten vil etter anmodning av Postmesteren i Trondhjem, bli anbragt til Trondhjems postkontor og tatt under behandling. Efter hvert som brevene blir tørret, vil de bli tilstillet adressatene. For den ombordværende pakkepost er der allerede ydet erstatning til eierne. Verdiposten blev reddet søndag og sendt til Trondhjem til videre behandling. Også for den var det i det vesentlige ydet erstatning av postvesenet.
Men først 26. august 1930 ble det framsatt krav om bergelønn for denne posten. I et brev av 10. oktober svarte Poststyrelsen på kravet og klaget over at det var alt for høyt. Blant annet hadde Bjergningskompagniet fastsatt verdien av 82 rekommanderte forsendelser til kr. 36,- per stk., altså kr. 2.952,-, som var minimumserstatningen postvesenet betalte ved tap av slike. Problemet var at den reelle verdi av de rekommanderte forsendelsene bare utgjorde kr. 540,-. Dermed mente Poststyrelsen at 18 kroner per stk. fikk være nok. De var også misfornøyd med kravet for berging av den øvrige post - og mente det burde være 30% av verdien - ikke 70% prosent som bergingsselskapet hadde krevd. Som argument brukte Poststyrelsen at bergingsselskapet bare fikk 30 prosent i bergelønn av selve skipets verdi i ubeskadigert stand.
Men advokat Ole Friele jr. visste å svare for seg. Han skrev rett ut at hadde det ikke vært for Norsk Bjergningskompagni, så hadde ikke postvesenet fått noe som helst post tilbake. Og da syntes han det var direkte ufint å tilby 1/3 av verdien til bergerne, mens postvesenet selv ville sitte igjen med 2/3. Han skrev videre at en ikke måtte regne bergelønnen for skipet i forhold til dets verdi i ubeskadiget stand, men i forhold til den bergete verdi (altså verdien av vraket). Og da var ikke bergelønnen 30, men 175 prosent.
Vi vet ikke hvordan denne striden endte, men Friele truet også her med rettslig prosess dersom Poststyrelsen ikke kom på bedre tanker.