Kapitulasjonen
De tyske sjefene ble nok mer enn forbauset 7. mai da de fikk beskjed fra sine overordnede i Bergen om å låse alle våpnene og ammunisjonen inn i kasemattene på festningene, og overgi nøklene og seg selv til Hjemmestyrkene på Stord under kommando av Gunnar Helgesen. Sjefen på Bjelland, som av og til hadde kommet på mitt kontor, hadde fryktet kapitulasjon i flere uker, og på tomannshånd gitt uttrykk for det. På grunn av min tysk-tale, var det jeg som på telefonen måtte tale om overgivelsen med den tyske sjefen på Stord, en samtale jeg aldri glemmer. Det ble avtalt møte på Bjelland Festning kl. 20 for å diskutere en del detaljer. Til den tid skulle alt være i orden på festningen, slik de hadde fått beskjed om fra sin sjef i Bergen. Helgesen og Hystad i Hjemmefront-uniformer, og med revolvere, og jeg i sivil, møtte opp på festningen til avtalt tid. Etter en kort samtale med sjefen og to av hans nærmeste, ble vi invitert inn i messen. Der var hele besetningen på festningen nettopp begynt å spise et festmåltid med øl til. Alle mann skulle hentes med båt dagen etter. Vi var ikke forberedt på noen "festligheter", men etter en kort rådslagning oss tre imellom, gikk vi inn. Stemningen var høy, og forbauselsen over å se oss var stor. Vi ble satt ned ved sjefens bord. og fikk hver sin seidel øl. Sjefen banket på sitt glass, og reiste seg. Han måtte banke 3 ganger for å få ro i salen, siste gang var han temmelig skarp i stemmen. Han begynte sin tale med: "Deutchland liegt am Boden…" nu var det slutt. Tyskland hadde kjempet en heroisk kamp. Nå skulle de hjem og bygge opp landet sitt osv. Han takket for at vi hadde villet være med inn, og han ville gjerne få vår bekreftelse på at hans soldater hadde oppført seg ordentlig på Stord, og håpet at vi kunne skilles som venner. Det var ikke til å unngå at jeg måtte si et par ord. Det er vel den vanskeligste "tale" jeg har holdt i hele mitt liv. Bekreftelse på soldatenes gode oppførsel på Stord kunne jeg gi ham. Jeg ønsket dem god reise hjem og håpet at Norge og Tyskland i fremtiden kunne samarbeide til felles beste, selv om jeg trodde det ville ta noe tid før følelsene etter fem års okkupasjon hadde roet seg osv. Vi brøt hurtig opp fra "selskapet", og dagen etter ble alle tyskerne ført til Bergen. Heldigvis gikk alt på Stord stille og rolig for seg.
Beretningen ovenfor som tar for seg overgivelsen av Festningen på Bjelland, er den befestningen som tyskerne refererte til som HKB 61/977 Leirvik. (HKB=Heeresküstenbatterie). Deres oppgave var å forsvare innseilingen til Stoksund og Langenuen. Samt nordre del (Nordausgang) av Bømlafjorden.
I mai 1945 stod festningen oppført med følgende våpen:
4 X 8,8cm Flak (r) Luftvernkanoner av russisk opprinnelse
1 X 4,7cm Pak (f) Panservern kanon av fransk opprinnelse
2 X 2 cm Flak 38 Lett luftvernkanon av tysk opprinnelse
2 X 2 cm KwK.38 Kampvognkanon av tysk opprinnelse
(Opprinnelig kanon fra kjøretøy som ble plassert i stilling)
3 s.M.G (Norw.) Tungt maskingevær av norsk opprinnelse
3 l.M.G (Norw.) Lett maskingevær av norsk opprinnelse
I tillegg var det forskjellige typer av ildledningsutstyr, en 60 cm lyskaster, og to 150 cm lyskastere av hollandsk oprinnelse.
Bemanningen bestod av to offiserer, 17 underoffiserer og 62 menige. Av disse var det fire grupper á syv mann som betjente 8,8 cm kanonene.