Kjell Løchens dagbok

31. juli:

31. juli. Endelig blev vi da ferdig til å kunde gå, skjønt de ikke var fornøid med degaussingen, men nu hadde vi ligget i 6 dager og måtte videre; antagelig blir det vel et ophold senere på ruten til videre reparasjon. Ny ordre om rute, ikke op langs Afrikakysten, da mange skib nylig var blitt senket utenfor Dakar – Kap Verde-strøket, men op til Trinidad for videre ordre. Ny forlengelse av reisetiden. Men vi var glad for endelig å komme ivei. Ørkesløs ligging i havn tar på humøret,

Av de skibene som lå der var en god del norske, ellers var det engelske, amerikanske, hollandske og 1 japaner. Der kom f.eks. inn en liten flåte på 6 hvalbåter med det norske flagg vaiende fra gaffelen, og jeg blev rent rørt av å se dette bevis på nordmenns virksomhet på alle hav; det var de skutene som Midtland og Evju skulde ha; Midtland skulde være stabschef på land, og Evju divisjonschef ombord på dem. Bra kommando for så unge folk.

Jeg sendte noen kort derfra også, foruten brev og telgr. til S., kort til: hjem til mig selv, Lindberghs, Dittan, Kirsten, og Bryhns. Men det hjem til mig kommer nok ikke frem, avsendt fra et krigførende land. Og det til Sverige? Hvilken vei går de, gj. Tyskland trolig, men det er tvilsomt om det går.

Syd-Atlanteren

Så var vi da på veien igjen, og en ny og lang etappe stod foran oss. I ca. midten av sept. kunde vi være fremme i England, tidligst, mer trolig i slutten av sept., og hva kunde ikke foregå i mellemtiden i verden? En fortærende følelse av maktesløshet å ligge her og stampe mens farten blev dårligere og dårligere på skibet som grodde mer og mer over i bunnen.