Kjell Løchens dagbok

30. april:

30. april, onsdag.

Det blev en del ekstra utlegg av våre private penger, da reisen bare var betalt under forutsetning 1 natt i Istanbul, dertil kom de utlegg man på egen hånd hadde pådratt sig, for enkeltes vedkommende ikke så lite! Men hvad angår hotell og mat vil vi jo få godtgjort det, ved (evtl.) fremkomst.

Toget skulde gå kl. 9, men på grunn av de mange formalia, blev vi purret allerede kl. 6. Efter å ha manøvrert unda de vanlige snyteriforsøk kunde vi gå ombord i ferjen som førte oss over til Scutari på asiatisk side, og det var jo noe bare det å betre en annen verdensdel! Stasjonen het Haydarpasa.

Toget fortjener en egen liten omtale, for det er det nydeligste jeg har reist med. Lekre 2-mannskupéer med smakfullt gråmønstret trekk, egen vask og skap og i det hele gode bekvemmeligheter. Labbe og jeg delte. Silfver hadde en egen kupé i en annen vogn. Spisevognen var behagelig og hadde et utmerket kjøkken. Om togreisen er ikke meget å si, den fulgte Marmarahavet et stykke, men smatt så inn i landet. Lille-Asia er adskillig frodigere enn jeg hadde tenkt, ialfall dernede i de lavere strøk. Under den svære stigningen op til den tyrkiske høislette måtte der et ekstra lokomotiv til, og enda gikk det så smått enkelte ganger at man kunde ha spasert ved siden av.

Et stykke på reisen fulgte en viss ung dame som jeg hadde truffet om natten efter at Turan Bar stengte. Jeg (innbilske idioten) trodde det var mig hun kom efter, (hun hadde sendt mig en lapp og et foto dagen før, hvad jeg forresten først fikk senere), og holdt mig derfor innendørs til toget forlot. Hayd., for ikke å komme op i noe tull i Silfvers nærvær. Med andre ord halen mellem bena. Jeg fikk derfor et lite sjokk da hun et stykke av gårde kom spaserende ned korridoren med en av de andre gutta, og velbekomme for ham, mens jeg satt for åpen dør inne hos Silfver. Men hun var situasjonen voksen, får en innrømme, tittet inn i forbifarten og gikk videre uten å ha gitt noe kjenningssignal, og jeg pustet lettet og takknemlig. Hun kom forresten op i bråk stakkar, idet noen av gutta fant hennes interesse for vår flokk litt mistenkelig og meldte av. Der kom en politimann på ved en stasjon og undersøkte hennes papirer og beholdt dem så hun ikke skulde stikke av før Ankara, og der blev hun arrestert, stakkar; det var en meget alvorlig ting å bli mistenkt for spionasje i Tyrkiet, og jeg håper hun kom heldig fra det. Personlig tror ikke jeg der var noe grunnlag for mistanken.

Jeg satt for det meste inne hos Silfver på turen, og der blev vekslet noen ord mellem oss; det var ikke morsomt å sitte og telle timene som var igjen, og som betydde slutten på vårt småromantiske lille eventyr; man klamrer sig til tiden for å sinke den litt og kanskje var Allah oss nådig, for vi blev 1 time forsinket til Ankara.

Den tyrkiske høislette bød på ganske vakre partier, enkelte steder bragte den tanken hen på visse partier av Dovrebanen, f.eks. ved Vålåsjø med de svære runde fjellformasjonene bakenfor i syd. Naturen var mer karrig, selvfølgelig, og vi passerte landsbyer og bondehytter som bare var på lere eller sand. Soldater var det mange av, enkelte steder teltleire ved jernbanen, og så vidt vi kunne forstå var de vitale punkter av den godt bevoktet: de fleste stod i giv akt mens toget passerte. Naturfarven var for det meste sandgrå, derav farven på soldatenes uniformer som gikk godt inn i terrenget. At de passet på banen sin er ganske rimelig, for den er omtrent den eneste forbindelse hovedstaden Ankara har med Europa og med resten av landet, og man kan tenke sig hvad et attentat på den vil bety; den har mange sårbare punkter også, hvad vi senere skulde se, spekket som den er med broer, tunneller etc.

Til Ankara kom vi kl. 10 om kvelden, 13 timers reise, men en behagelig en. Vi kunde bare se lysene fra byen da vi trillet inn, men jernbanestasjonen virket ny, stor og flott. For øvrig er jo hele Ankara ny og flott. (?) Hun blev møtt av en leg.sekr., og så – var det ikke noe mer. Jeg stod og så efter henne da vi tok farvel, der hun trippet ut, snudde sig og vinket en gang, og det var det siste. – ”Så gikk hun ut i natten den sorte, hun var en gjest kun, og nu er hun borte”. Undres om jeg ser hende noe mer. –

Resten av reisen var bare helvetes dritt. Tomt og guffent.