Dagen eller ialfall formiddagen skulde være viet sightseeing; jeg kom nokså sent ned og frokost sammen med Silfver resulterte i at vi blev enig om å dra på privat sightseeing. Hun var ikke det spor fornærmet for gårsdagen, enda hun vel nok hadde sin anelse og spurte hvor sent jeg gikk hjem. Jeg gikk jo nokså tidlig derifra, men det varte adskillige timer innen jeg kom i seng, og i mellemtiden hadde jeg vært på biltur helt ut i Bosporus og drevet rundt mange steder i Istanbul; undres hvor meget hun ante av det. Imidlertid syntes jeg hennes holdning var jævli real, såmeget desto mer som den ting at hun foretrakk mitt selskap måtte få mig til å tro at hun innerst kanskje ikke var så likegyldig ang. mine nattlige foretagender. Det der gjorde mig jævli flau, og jeg antydet også en viss botferdighet hvad hun bare viftet unda. Fan skjære mig real jente!
Men det var altså sightseeing. Vi visste ikke egentlig hvor vi skulde gå, men hun hadde hørt tale om Ayasofia Camli (St. Sofia Moskéen), og vi spurte oss frem dit.
På veien dit var vi innom en moské eller kanskje det var en kirke, romersk-katolsk antagelig, for alle som kom og gikk, gjorde knebøining og korsets tegn foran brystet eller ansiktet og dyppet fingeren i et kar med vann som vel var hellig. Hver som kom, gikk bort og tendte et stearinlys, større eller mindre eftersom hvor megen synd de skulde ha forlatelse for antagelig - . Oppe ved alteret var det en stadig monoton messesang, og rundt ringen lå på kne de som skulde ha syndsforlatelse, så vidt vi kunde forstå.
Vi stod nederst ved døren så ubemerket som mulig og pustet stille ut uten å forstyrre noen. Det var en trikketur med fare for tarmslyng over Galateabroen til søndre bydel, nokså langt, 20 min., og da vi hoppet av, tok vi naturligvis peiling på en gal moské, hvor vi ikke slapp inn for øvrig. Men det var intet å beklage, for vi fortsatte rundt og kom op i gamle bydeler med antikke rester, og det var overordentlig stemningsfullt å gå der. Der passerte vi også et hyggelig livsgledens hus, hvor de kvinnelige underholdningskrefter hang i vinduet og vilde ha mig inn, så Silfver måtte ta fast tak i armen min for sikkerhets skyld!
Bilde 1: Sett mot nord. Bosporus begynner deroppe.
Bilde 2: Galateabroen over Det Gyldne Horn. Forbinner søndre og nordre bydel.
Bilde 3: Liman havn
Bilde 4: Dolma moské
Bilde 5: Dolma portal
Bilde 6: Sultan Ahmed moské
Bilde 7: Her puslet vi forbi uten å slippe inn; stoppet av militære. Baksiden ut mot sjøen er gammel uberørt bydel, interessant.
Bilde 8: Mot øst. Hvor Europa og Asia møtes.
Bilde 9: Utenf. Militærmuséet i Istanbul 29/4-41. Merket over porten skal være halvmånen og stjernen. De 2 andre kopiene er enda verre, så det er ikke til å tru!
Bilde 10: Hotellregning fra Istanbul
Ayasofia er ikke lenger i bruk som moské, men bare som museum. Der var entré, og en guide viste oss rundt. Det var en god del av interesse å se, sultanens plass, kroningsstedet, setene for rikets fremste menn og presteskapet, en lang smal trapp op til en slags baldakin hvorfra muessinen holdt sin bønn, et sted stod et avtrykk av en hestehov i veggen (høit oppe), det hadde sin egen historie som jeg ikke husker, mosaikkprydede gulv og vegger, og ikke å forglemme ”ønskesøilen”, hvor Allah en gang skal ha satt et dypt marke med fingeren sin; her kan man da stikke fingeren inn og ønske sig et eller annet. Hvad jeg ønsket kan naturligvis ikke røbes for ikke å forspilles, men ønsket vil antagelig vise sig efterkommet eller det motsatte innen de nærmeste par år, håper jeg. Kort sagt, stedet hadde alle de attributter som turister setter pris på, alle disse ting og merker som muligens har en historisk sand oprinnelse, og som overtroen og mystifismen så har dannet myter og sagn omkring. Ting som ikke kan troes uten at man tror - . Gode illustrerende eksempler på hvad religion i alle himmelstrøk kan frembringe av åndsforkvakling og tankevev. Det er vel tvilsomt om Allah opfyller ønsker for oss vantro, vel. I og med at vi syndet mot vår egen, idet ”Du skal ikke ha fremmede guder for mig” blev brutt, så ser han kanskje mer velvillig til oss, konkurranseforholdet veit du!
Bygningen selv var et vidunderlig byggverk, 60-70m. under kuppelen, minareter og spir som glinset i solen og vegger med malerier og underlige skrifttegn på. Virkelig en oplevelse.
Jeg bar mitt V.F.F.-merke på jakkeslaget, hvilket foranlediget guiden til å spørre om jeg var aviateur, dessuten ”så jeg slik ut”. Han hadde hatt mange norske ”flyvere” på visitt (for naturligvis reiste alle våre forgjengere som flyvere!), og overfor Silfver drog han op masse visittkort og anbefalinger fra svenske grever Wachtmeistere m.m. og vilde også ha våre navn med en uttalelse til; hun kjente flere av dem. Jeg takket for det uforglemmelige inntrykk han hadde gitt oss, for omvisningen var uf.gl., og dessuten var mannens ånde heller ikke noe som man så snart glemte!
Vi rakk ikke å se Den Blå Et-eller-annet og drog op for å ta den om eftm., men da var det stengt. Så vi blev gående og drive og blev stoppet av militær eller politi et par ganger, heller ikke artillerimuséet slapp vi inn i. Men en kanonfotograf utenfor avviste oss ikke, og her er resultatet.
Det sies at fotografier ikke lyver, men dette her lyver så det kjennes i hjerteroten, for så fæle ser vi da fan ikke ut, lell! Efterpå fant vi en park og satt og småpratet inntil vi blev hivd ut derfra også mot kveldingen. De holder visst øie med folkene sine i Tyrkiet og særlig med utlendinger.
Vi aktet oss på kino, og eftersom middagen på hotellet vilde tatt for lang tid stakk vi bare innom et konditori for å hive inn noen småsaker; da vi bad om noe å drikke, bragte de oss vann! Vel, det var ikke tid til å parlamentere så vi bare slukte ”middagen” og løp. Men i Tyrkiet må man visst ikke løpe, særlig må ikke utlendinger gjøre det, for de så rart efter oss. –
Stykket var noe søppel, og efterpå gikk vi på Londra Bar og svinget oss litt. Vi hadde ikke sett meget til resten av familien hele dagen, de var vel antagelig rundt og koset sig horisontalt, men eftersom vi ruslet hjem gjennem de nattomme gatene traff vi på den ene efter den annen komme ruslende ut fra dansestedene etc., ”tjänare”! Hun bodde like bort i hogget i den svenske legasjon, og spiste bare på hotellet, og det er igrunnen rart vi ikke blev satt inn da det også er forbudt å gå arm i arm. –
Det var 2 dager til ende i sagabyen Istanbul, overgangen fra vest til øst. Tyrkiet virket av det vi hittil hadde sett, på rask marsj fremover. Det er ikke så lenge siden ”yashmak’en” blev revet av kvinnene, og allerede på den korte tiden hadde kvinnene fått et europeisk preg som mange byer kunde misunne dem. Fikse, chicke saker, frisk gang og friskt blikk, alt i orden. Vi stusset litt over mennene, litt degenerert preg, noe gigoloaktig, som ikke blev mindre understreket av de mange som gikk arm i arm eller holdt hverandre i hånden, helt åpenlyst så det ikke ut til å være noe påfallende i den slags forhold - . Jeg synes bare synd i pikebarna deres da! Skolebarna var uniformerte, et sundt tiltak som nok hadde sin praktiske betydning. Den internasjonale konversasjon gikk på fransk som mange politifolk i franskpreget uniform forstod og likeså i de fleste forretninger. Der var mange grekere i byen, og stemningen så vidt vi kunde erfare pro-alliert; dette var ikke så mange dagene før Grekenland var endelig erobret av tyskerne. Soldater var det mange å se av, de gjorde delvis tjeneste som trafikkpoliti. De hadde de styggeste uniformer jeg til da hadde sett, lysegrå cementfarve og uten snitt, og noen underlig spisse luer. Det eneste som laget sveis på dem (om ordet kan brukes) var bandolærer og gamasjer. Men officerene var fjonge folk, tydelig overklasse, og hadde uniformer av en helt annen farve og snitt enn soldatenes, ialfall til bybruk; feltuniformen var noenlunde den samme. Disiplinen så ut til å være bra.
Det var Istanbul. Der kunde skrives meget, f.eks. om skopusseren og kelneren som kranglet om stolen min, men vi må jo se til å komme videre.
Vi entrer Asia.
Vi skulde egentlig forlatt Istanbul allerede mandag 28. apr., men p.g.a. forsinkelsen i Varna rakk vi ikke det toget, og måtte ta næste som gikk 30. april.
Pb 4013 Ullevål Stadion 0806 Oslo
Tlf: 22 02 26 00
E-post: riksarkivet@arkivverket.no
Sist oppdatert 15.03.2009