Kjell Løchens dagbok

28. april:

Om formiddagen stimet vi inn gjennem Bosporus. Det var overordentlig vakkert på begge sider, gamle borger hevet tårnene i været, og noen steder minareter med spir som gliste i solen. Endel gamle festningsanlegg var tydelig å se, nye festninger kunde vi slutte oss til var der, men ikke synlig. Rundt breddene et flor av blomster og trær og flotte palasser med haver, men ikke et liv å se, næsten. Der kunde gå lange stykker uten at vi så annet enn militær ”rørsle” inne på stranden. Hele strøket virket fullstendig evakuert, og det gjorde de nok rett i, for strøket var i faresonen i den tiden da tyskerne langsomt sloss sig frem gjennem Grekenland. Et lite stykke nord for Istanbul passerte vi gjennem et nåleøie hvor sundet bare var noen hundre m. bredt Vi kunde tydelig se kanonstillingene (gamle) bak vollene og soldatene som drev og arbeidet og øvet sig der; losen kom om bord og førte oss gjennem minebeltet, det var bare en smal passasje omtrent dobbelt så bred som skibet og avmerket med en sammenlenket kjede av tomfat.

Bilde 1: Gammel borg på vestsiden av Bosporus.

Hele tiden holdt russerne et helvetes leven med høittaleren, som de gjorde hver gang vi gikk inn og ut av en havn. De spilte plater, mest sang, og mest aggressive revolusjonssanger antagelig efter hele anlegget å dømme. Levenet kom fra taket av radiolugaren og gjorde det næsten umulig å opholde sig i nærheten; for det første var melodiene ikke melodier i vår forstand, og for det annet var høittaleren så dårlig at en hær med tomme bensinfat vilde laget like velklingende musikk. Men russerne lot til å like det, for de hadde det samme ille levenet i de byene og jernbanestasjonene vi passerte i R.land. Russisk musikk som kan være så inmari vakker, og så komme med dette. Gud bevare mig for å bo i Russland!

Bilde 2: Her seilte vi tett forbi da vi la til bryggen.

Istanbul

Det virket som å komme tilbake til civilisasjonen igjen, var den samstemmige opfatning, da vi entret Tyrkiet efter det jordhytte- og fabrikkgrå Russland. Selve entrancen var jævli flott, en svær bygning med tollundersøkelse, valuta do. etc., og den var behagelig avkjølende å komme inn i efter heten utenfor, hvad vi syntes da; det var jo ingenting til hete, men da var vi uvant med den. Her kunde vi atter tale et civilisert sprog: det gikk for det meste på fransk og selv om ikke fransk er blåbærsuppe for de fleste, så var det dog bedre enn det russiske bubrivælskie. Cook’s folk ordnet sakene bra for oss og trillet oss op til Hotel Tokatliyan, hvor jeg fikk snappet mig et enkeltrum. Og en rask og god lunch i 2-3-tiden ga brennstoff for videre betraktninger av byen, vi hadde ikke fått noe siden frokost i 8-tiden.

Gutta fikk straks opsnust hvor horegata lå, og mange holdt til der resten av dagen og næste med. Jeg slo et slag igjennem, det var jo første gang vi støtte på noe sånt, men jeg kan ikke si at appetitten blev skjerpet av det jeg så, og ikke var mine hensikter særlig dype heller, like før middag! Men der stod de altså i døråpningene i det ene hus efter det annet og vilde lokke forbipasserende inn med tilrop og klask på lårene (shorts), og sminket så det skreik. Men tanken på at mange av våre kamerater kom ferske derifra, og med den antagelig mangelfulle kontroll som hersket, så lot vi det være.

Selve byen virket moderne i visse strøk og gammeldags i andre. Enkelte steder lå gammelt og nytt kloss op i hinannen i pussig kontrast, og i gatene ramlet sporveiene forbi diminutive esler med en mann på ryggen hvis ben næsten slepte jorden.

For å gjøre en digresjon så skal jeg være den første til å innrømme at disse betraktninger over folkeliv og tilstanden i forskjellig henseender er pokker så overfladiske, og for den eventuelle leser må de synes svært lettkjøpte. De er heller ikke ment å være noe dypere; man kan naturligvis ikke gi noen beskrivelse av ”Russland fra innsiden” ell. lign. efter den lyntransitt vi passerte de fleste land i. Derfor må disse ting bare betraktes som glimt i forbifarten, uten å kunne legges til grunn for betraktninger av varig verdi.

Fra russernes rubel og kopek gikk vi nu over til lire og kurus, 1l = 100 kurus. Der kom op en mann som ”var så snild” å gi oss en fordelaktig kurs, nemlig l. 1.60 for dollaren, og vi idiotene som trodde på den fordømte kjeltringen vekslet så vi hadde for hele opholdet i Ist. og for reisen til Baghdad. Senere kom vi under vær med at vi kunde ha opnådd l. 3,- pr. dollar, omtrent det dobbelte (på svartebørsen) man da var det litt sent. Tyrkisk lire ell. liras het forresten også piastre. Det var ikke det eneste tilfelle av snyting vi var ute for, og vi lærte snart å være på vakt overfor tyrkerne; det var noe fordømt småsvindlerpakk hele gjenget.

Første aften skulde vi så ut på livet, og fikk en dryss av gode råd med på veien av en av hotellets funksjonærer som stod til vår tjeneste og skulde hjelpe oss fra å bli snytt. Jagu sa jeg hjelp. At mannen stod i ledtog med innehaveren av det etablissement han førte oss til, er bare altfor oplagt. Stedet het ”Turan Bar” ell. lign. og var et danseetablissement med faste piker som forøvrig stod gjestene til tjeneste også efter at dansen var slutt. Vel, vi troppet op 20-25 mann høi, og pikene kom snart dryssende ned ved bordene. De var selskapskledte, d.v.s. jo mindre klær jo mer selskaps, og når de danset over gulvet som var av mattglass oplyst nedenfra, kunde nok noen hver bli het over feminine konturer under tynne kjoler. Men de var umåteholdent sminket, foruten at de hadde ”tyrkisk ånde”, og det var nok for mig. Jeg prøvet et par støkker, men droppet dem. Men enkelte av gutta var ville.

Vi blev alle litt paff da Labbe og Allan en stund efter oss kom dumpende inn med Silfver. Vi syntes det var taktløst gjort av dem overfor henne som måtte føle sig pinlig berørt over å være vidne til alle guttas krumspring, men hun fortalte mig senere at henne gjorde det ingenting, men hun syntes det var beklagelig for gutta at hun kom! Senere viste det sig at de 3 ikke kjente til at det var der vi var, så vi gjorde nok skjebnene urett først.

Vel, jeg tror nok å kunne si at de fleste gikk ”tomhendt” derifra, med eller mot sin vilje, og for de andre bør der senkes et diskresjonens slør ang. den videre underholdning. Men at vi alle gikk adskillig fattigere enn nødvendig skal være sikkert. Det samme gjentok sig gang på gang, den ene gruppe nordmenn efter den annen får tillit til pakket, går med og blir snytt og trukket op efter noter, grupper foran oss og grupper efter oss. O sancta simplicitas!