Kjell Løchens dagbok

26. juni:

Mormugao er navnet på havnen for byen Vasco da Gama, opkalt efter sjøfareren av samme navn, som visstnok grunnla byen i 1600 og noe, det er 4-5 km inn til byen.

Goa.

En la straks merke til det portugisiske innslag, eks.vis hadde havnearbeiderne disse ull-luene som er karakteristiske for port. sjøfolk, topplue som henger ned på den ene siden med dusk i. Man kunde tydelig se at folkeslagene var blandet, og noen fin blanding lot det ikke til å være. Alle disse havnearbeiderne bodde i en egen landsby som lå oppe på et platå rett op for havnen. Vi var oppe og så på den. Det var ganske enkle hytter av sprø mur med bastfletninger i, hovedsakelig gruppert om en gate; her surret livet stille og rolig avsted, uforstyrret av biler, radio og alt annet moderne leven. Men til gjengjeld har den vel også sine uciviliserte drawbacks.

Foran hver hytte hadde de en liten plass, skilt ut ved en ca. 1 fot høi mur eller jordvoll. I centrum av denne stod en slags bauta eller høi sten, ofte med blomsterpotte på, eller blomst plantet rundt stenen; på forespørsel viste det sig å være det huslige alter hvorfra de opsendte sine bønner. Hvilken gud de hadde vet jeg ikke, vel nepe katolsk for noen kors såes ikke.

Bilde 1: Hytte i en innfødt landsby. Her bor ”mennesker” og dyr under samme tak.

Bilde 2: Noen av dem som bor under ovennevnte tak. Dårlig vare, tiggende og småstjelende, opblandet.

Noe landbruk drev de ikke, hele landsbyen levde bare av sjauerarbeide i havnen. Men ute på fri mark lå noen svære okser og kyr; de hadde ikke hud med hår på som andre kristne ditto, men helt svart og blank hud uten et hår på. De lange hornene lå i en flott bue bakover ryggen. Men det virkelig rare var det samarbeide som var etablert mellem dem og småfuglene. Der satt stadig noen småfugl, så store som trost omtrent, rundt på kroppen av dem, eller hoppet rundt oppe på ryggen eller hodet deres. Antagelig holder fuglene oksen fri for fluer og andre insekter, og fuglene får følgelig lov å bruke dem som beitemark. Annen forklaring kunde ikke jeg se på det.

Det meste interessante ved stedet var den gamle borgen, ”Antigo Palacio”, som lå fremme på kanten av platået med vid utsikt over havnen og omgivelsene. Selv kunde det sees langt omkring, og foran det, i silhouett mot himlen stod et kjempekors av sten, 5-6 m. høit, så her ialfall hadde nok katolikkene vært. Borgen har ingen betydning nu, annet enn som minnesmerke, men fremdeles var en nisje i muren med et madonna-billede eller noe avguderi; brukt som helligdom. Bak de avstengte sprinklene stod nedbrendte lysestumper foran billedet og der var strødd med blomster og papirpynt. etc.

Bilde 3: ”Står om enn tårnene falle”. Fra Antigo Palacio.

Bilde 4 og 5: Inne i borggården med metertykke murer, trapper og skyteskår. Inne i døråpningen som skimtes tilhøire stod et helgenbilde.

Murene var noe forvitret nu, men fremdeles kunde en se gamle inskripsjoner på dem; på portugisisk. Hvis de portugisiske erobrere fór frem på samme måte i India som de spanske i Syd-Amerika, er det nok rimelig at de måtte reise sig forsvarsverker.

Inne i byen var det ikke stort av interesse å se. En liten drittby på noen tusen innbyggere, med noen få butikker med innført skrot, hvor jeg forresten kjøpte mig en stor thermosflaske, som blev knust dagen efter av  Labbe og Lian; dermed gikk mine siste 2 dollars. Men omgivelsene var ganske frodige og vakre, og stedet virket forfriskende efter Bombay.

Vi var innom den portugisiske klubb på stedet, hvor vi fikk oss en drink, og hvor der om kvelden blev utspilt en ping-pongturnering som hele stedets upper class var møtt frem for å se på. Der var noen ganske få pene piker, men ikke av noe imponerende preg, og vi tenkte, Herregud for et sted å bo på for en hvit mann.

Kino hadde byen også den kvelden, og en lukket bil med stortromme og ett horn kjørte rundt i byen med en stor plakat og reklamerte for denne. Riktig Trangvik-idyllisk.

Kolonien hadde sitt eget pengesystem også. Mynten het rupia, en portugisering av den ellers indiske rupee. Uma rupia er 1 rupee, den er delt i 16 annas, og kursen er ca. 1$ = 3 r. 2 a., altså 1 rupee = ca. 0,80 kr. n.

Vi støtte på arvefienden her i Mormugao. Det er nøitral havn (sålenge det varer), og 4 tyske skib hadde søkt nødhavn og var internert siden krigens begynnelse. Det ene av dem het ”Braunfels” og lå like ved siden av vårt inne ved kaien, de andre ute på reden. Tyskerne så ut som tyskere flest, om ikke annet kan man se det på hodeskallen. De måtte kjede sig dernede i det hølet, for ingen vilde ha noe med dem å gjøre, uten pigene av folket. I den portugisiske klubben f.eks. kom de ikke inn.

Så de kan ikke ha det så gøialt. Omtrent som tyskere flest rundt i verden nu. –

Som følge av at det var nøitral havn måtte en iaktta den vanlige forsiktighet m.h.t. snakk om skibet og dets bevegelser. En kan aldri vite. Der kom en herre ombord og sa han var britisk konsul og vilde ha greie på forskjellige ting om skibet og passasjerene; kapt. spurte om han kunde legitimere sig; det kunde han ikke og mente det var nok når han sa hvem han var. Vel, så vilde ikke kapt. gi noen oplysninger. Konsulen blev sint, men kapt. var ikke til å rokke, som rett og riktig var. Kons. drog i vrede derifra men kom igjen næste dag med sin legitimasjon, og alt var iorden. Kapt. begrunnet sin holdning med at i England var en skibskaptein blitt røfflet over fordi han hadde vært for godtroende overfor en mann som kom og sa han var så og så. Det var han riktignok, men han var sendt av de militære myndigheter for å gjøre stikkprøver.

Og man kan jo være enig i hans resonnement.