Kjell Løchens dagbok

26. mars:

Stockholm:

26. mars: Neste morgens frokost slo alt tidligere oplevd av marken, så vel smakte det i relasjon til det vi var vant til fra de siste 14 dg. Labbe som hadde ligget privat, joined up, og vi fremstillet oss i Den Kgl. Norske Legasjon for første gang. Senere skulde vi ha vår næsten daglige vandring der. Her blev vi sendt fra leg.sekr. til flygeattachéen og derfra til flyktningekontoret. Til å dekke våre første løpende utgifter fikk vi utbetalt en klatt, og dessuten fikk vi godtgjort reiseutlegg fra Oslo til Stockholm + lønn efter grad under reisen. Det blev en pen klatt, 231.- sv. kr. Videre fikk vi anvist varig losji, spise- og badebilletter og 5.- kr. uka i ”lommepenger”! På rekvisisjonen fikk vi et nødvendig minstemål av klær, men innenfor rammen av dette kunde vi manøvrere og jenke til så vi heller fikk penere ting av det vi ønsket og renonserte på andre. Jeg flottet mig svært på dette og la i en 60.- 70.- kr. ekstra av mine egne penger.

Stort sett må man si at flyktningekontoret tok sig vel av flyktningene. Der kom de som regel i skiklær og med en større eller mindre pakning og uten penger, ute av stand til å klare sig gjennem i fremmed land uten hjelp. Alt dette bøtet F.ktr. på, og man må si på en utmerket måte. Alle fikk skikkelig innkvartering, pene klær og de nødvendigste midler til å klare sig med. Angående oss 3 (fremdeles Labbe, Mathis og mig) var spørsmålet oppe om lønn efter grad mens vi var i St.holm, men det blev refusert da vi ikke var fastlønte off., og ikke kunde ansees mobilisert ennu, efter chargé d’affaires Bulls mening. Den kan diskuteres. Imidlertid, slik blev det; vi klarte oss jo bra for de tilståtte midler, men vilde ha foretrukket lønn fremfor den ”forsorgs”-ordning vi nu kom inn i. Selv om ikke lønn vilde blitt vesentlig meget mer.

Denne tiden i St.holm slår jeg sammen da dagene ikke skilder sig vesentlig ut fra hinannen. Dagen efter ankomsten flyttet vi da inn på Astorfs Hotell, Drottn.gatan. Vi 3 blev lagt på ett rum. Efterhånden opdaget vi at det var neppe byens beste hotell, nei. I ”resepsjonen” satt en kone som var tysk flyktning, en meget resignert sådan; hun bad oss ”um Gottes Willen” ikke å være redd henne. Hun skjønte jo straks hvad vi var for slags. Nede i en ”stue” traff vi 2. dag på 2 farende kvinner, en indier og en neger (eller mulatt), men ”britiske undersåtter” var de. De var artister, uten engagement; for øvrig var der både tyskere, dansker og svensker, alt i alt en broget forsamling. Vi hadde aldri noe med dem å gjøre heldigvis, da vi spiste andre steder, og som regel kom vi så sent hjem at vi aldri traff noen i ganger eller trapper. Heller ikke mannen som bebodde naborummet og som klaget over leven fra oss, så vi noe til; heldig for ham. – Renholdet var så som så, sengene blev dårlig redd, skoene ikke pusset, og barbervann forlangte de vi skulde varme til oss selv ved å kjøpe tabletter. Men da gjorde vi sånt leven og truet med å flytte, at de gav sig på det. Våre måltider inntok vi ute på bestemte spisesteder, til en begynnelse. Til det hadde vi som sagt fått kort; men de lød bare på 2 varme mål daglig, så frokost måtte vi bekoste selv; det kostet ca. 90 øre, og da gikk jo ”ukens femmer” med bare til det. Men maten var allright alle steder; svenskene lever godt. Feilen efter norsk smak var at brødet var for hvitt og mykt, men knekkebrødet redder tennene og maven for dem: og smørgåsene var så nedgravd av smør og ost at jeg orket næsten ikke begynne på dem. Altfor meget, og altfor fet mat i Sv. Det kunde sees på folk også, jeg har ikke noe sted sett så mange fete eller trinde unge menn; i Danmark har jeg ikke vært enda. Men kanskje det var fordi de slanke var ute i ”beredskapstjänst”?

Efter en uke flyttet vi over i nytt losji oppe i Sturegatan, og det var en behagelig forandring. Vår klage hadde bløtgjort F.ktr., og vi fikk flytte såsnart der blev plass ledig. Det utløste en skyllebøtte av sjofelheter fra innehaveren av Astorffs Hotell; han følte og sig beføiet til å fortelle oss at vi var en flokk svindlere som kom over til Sv. og kalte oss for løitnanter; lå den svenske stat til byrde og blev kledt op og bespist av samme, samt påkostet 3000.- kr. av samme stat for å bli sendt på jordomseiling. Videre uttalte han sig meget nedsettende om Norges innsats i krigen. Jeg var ikke tilstede, derimot Labbe og Mathis; førstnevnte holdt på å fike til fyren, men holdt sig heldigvis i skinnet, vi vilde antagelig ha trukket det korte strå overfor politiet allikevel. Men slike svensker kunde man risikere å støte på. Skulde ikke undre mig om fyren hadde naziforbindelser. Det vrimlet av tyskere i St., deres legasjon var omfangsrik som aldri før og utfoldet stor virksomhet; de hadde antageligvis greie på alt som foregikk og hadde sitt propagandaapparat i sving. Det svenske politi var også litt redde for at vi skulde gå og plapre for meget, der var eksempler på at for løsmunnede personer blev satt inn for en tid, slik som det gikk Ullestad og Strømme (?) som satt på ”Blåafågeln” i en krok hvor de trodde sig uhørt, men nettop i den kroken var der en mikrofon i veggen! For øvrig var stedet et nazireir, likeså et par andre, og vi blev snart advart mot å gå der.

Vårt nye losji i Flood & Thal’s Pensjonat viste sig å være et stort og lyst og hyggelig rum ut til gaten (i motsetn. til bakgården), og vi fikk også full pensjon der; likte oss utmerket fra første stund av. Der bodde for det meste nordmenn, dessuten et knippe jøder som var tyske, polske og tsjekkiske flyktninger. De ventet på innreisetillatelse til Palestina. Vi blandet oss aldri med dem; men vi kunde ikke undgå å høre en hissig trette hvor de sa hverandre behageligheter, og dom endte med at den ”tyske” jøden ba den ”polske” dra sig tilbake til Ghettoen hvor han hørte hjemme! Så man kan ikke si at den felles skjebne hadde forenet dem i særlig grad. Det var en overordentlig vulgær blottstillelse.

Den 3. dag efter ankomsten satte jeg mig i forbindelse med familien som i dette tilfelle er Liv Wahrendorf. Hun hadde gitt sitt tlf.nr. i legasjonen, da hun hadde fått vite av Stina at jeg var i anmarsj. Men mitt brev hadde hun ikke fått, og det bragte oss til å studere litt over tingene. Hun fortalte mig senere at som tysk statsborger følte hun sig iakttatt av svenskene, og som norskfødt iakttatt av tyskerne! Det var ikke så greit for hende å manøverer klar av alle skjær, men hittil hadde det da gått bra. Min tilsynekomst skapte nok problemer, og vi blev enig om at overfor utenverdenen skulde jeg holde mine virkelige hensikter skjult for  hende, og bare være i Sverige for å søke arbeide. Dette av h.t. hennes ansikt vis à vis tyskerne. Formelt søkte jeg derfor også arbeidstillatelse efter at jeg hadde søkt opholdstillatelse, og fikk bruke som referanser ing. Fridtjof Ahlsolt, venn av Edmund, og dir. Browin, som var med på sakene. Hos Liv hadde jeg megen hjemmehygge, hun hjalp mig med en del småtøi av hennes mann og stod mig bi da det gjaldt å ekvipere sig litt smakfullt. Jeg lå ofte derute i hennes manns fravær i Tyskland, da hun ikke likte å være alene i huset. En natt huset vi også Mathis, idet det var meningen at både han og Labbe skulde kommet til middag, men sistnevnte måtte gi avbud. Forresten en meget belivet aften. Jeg traff også Stina derute, og en ”venn av huset” dr. Caspar, jurist, tysk jøde, emigrert, og ansatt i Wahrendorfs fabrikk! Likte ham ikke noe større, litt for smilende, skjønt han visstnok ønsket mig dit peppern gror; han var svært forelsket i kusine Liv, og så nok en farlig konkurrent i mig!

Det var jo ennu vinter, og den første søndagen lånte jeg ski av Wahr. og drog m. Liv ut til Saltsjöbaden. Det var guffent vær, sne og klabb, og terrenget var heller ikke noe å skryte av, småkupert, næsten kronglete, omtrent som vårt eget sørlandske do. Men det var moro å være på ski igjen og vise at man kunde noe mer enn svenskene, for det var dårlig. Senere fikk jeg mine egne ski inn fra Ørebro, hvor jeg hadde satt dem igjen hos Stina.

Jeg var på ski flere ganger, men tok da sydover ut til Skarpnäck hvor jeg syntes terrenget var bedre. En søndag gikk jeg med Kirsten Wettre, og hadde en fin tur, klart, men kald vind. Henne ringte jeg til efter en ukes tid i staden, hun var elev av Socialpedagogiska Seminaret eller lign., og blev høilig forbauset over å høre fra mig i tlf. Vi var litt sammen, kino, dans, bar og hjemme hos henne; jævli koselig. Av andre norske traff jeg naturligvis en hel del krigsmenn, flyverne Thorén, Wessel, Bjørnebye, Indseth, Lotsberg, og av andre: Otto Rollnes fra tysktimene i Harstad (!), kpt. Holm fra en sommer på Kjeller, Pål Frisvold som jeg dessverre ikke fikk snakket med, kpt. Buckhardt, ing. Schyberg fra arb.tjen. på Rena, Ola Bergersen, Tr.heim, Sættem, do. og mange andre som det vil ta for lang tid å nevne. I det hele var den norske koloni stor og mangeartet. Ja, og så Gerd Kvamme ikke å forglemme, som ikke bad oss i bryllup! Et litt underlig pikebarn. Hun dro med oss fra Norge for å komme til Canada og treffe sin hjertevenn. I St. får hun vite at det letter adkomsten dit å være gift, og hvorfor så ikke gifte sig med en ny forelskelse? Om det skjedde av kjærlighet eller beregning eller hvor stor prosentdel mixed er ikke jeg i stand til å uttale mig om, men det hele så litt rart ut for oss som visste litt mer enn de fleste. Dagen efter bryllupet møtte jeg henne på gaten, og gratulerte henne. Hun beklaget veldig at vi ikke var blitt buden i brylluppet p.g.a. sån og sån. En måned eller to senere hørte jeg fra førstehånds kompetent kilde at de hadde manglet kavalerer, og at hennes påskudd iallfall ikke var det riktige. Og dette var litt ondskapsfullt av mig å nevne, men hun fortjener det. Dessverre blev ikke hennes honeymoon av lang varighet, da hun etpar dager senere dro med en diplomatfamilie gj. Sibiria til Canada, og han reiste senere via Tyrkiet – Egypt til India og England.