Kjell Løchens dagbok

25. mai:

25. mai, søndag. Brittene hadde vært så vennlige å innby oss til å bade i bassenget sitt, hvad fan ikke blev hvemsomhelst til del. De hadde måttet innskrenke det før krigen da det viste sig at de en gang inviterte tyskere tok med sig matpakke og slo sig til der alle dager.

Det var et herlig basseng som fyltes med vann i direkte rørledning oppe fra fjellet; det holdt ca. 18°C., iskaldt efter de derværende forhold. Det var etpar småpiker der, foruten mrs. Punnett, men vi fikk ikke hilst på dem.

For om eftermiddagen til en drink hos dr. Davis hvor vi var en 6-8 mann og hadde det jævli morsomt og hyggelig. Jeg hadde gitt dr. Davis et vink om form. om at det kunde være moro å hilse på disse småpikene, og han nikket og sa; ”M-m, I shall ask them”.

De var ikke der da vi kom, og jeg spurte doktoren efter dem, og fikk følgende svar: ”Yes, I asked them, but they saw you and didn’t think it was worth while”!

Senere troppet de imidlertid op, dog medbringende mødre eller tanter ell.lign., og het Margareth Kelff og Mabel Gôvel, men viste sig å være litt for engelske for vår smak, litt for lite elastiske og redd for å slippe sig løs overfor fremmede. Men vi hadde det jævli hyggelig allikevel, doktorens var et utmerket vertskap, og han var iallfall ikke engelsk reservert, men heiv jakka og ba oss gjøre det samme.

Pussig innstilling de hadde til krig og landsulykker disse engelskmennene. Vi måtte jo fortelle endel om våre oplevelser både under krigen hjemme i Norge og efterpå og opholdet i Baghdad f.eks., og de mest interessante ting som også gikk på livet løs, blev påhørt med iver og honorert med: ”How funny!”, akkurat som om krig og fanskap bare er sportslig underholdning. Beretningene om hvordan vi lurte tyskerne i Norge og i Baghdad, fikk dem til å utbryte: ”You did really have the fun! We’ve only read about it!”

Pussige folk. (Hoderysten).

Dagene i Teheran kan godt fortelles under ett.

Det er ikke så lenge siden T. begynte å få sin nuværende form. I løpet av de siste 7 år er den blitt en moderne by med mange nydelige bygninger, fra å ha vært bare en svær landsby. Brede gater er stukket ut, ofte med beplantninger og moderne mange-etasjes murhus. Trafikken er ordnet med lys og konstabler. Et slags vannsystem er lagt men det fortjener sin egen omtale. Vel, det er et system, men et underlig et. Vannet ledes ikke i underjordiske rør til hvert enkelt hus, det er bare noen få som har det og uhyre kostbart; men det leder i åpne ca. 1 m. brede kanaler på hver side av gatene mellem fortauet og kjørebanen. Herfra henter husene sitt drikkevann, her vasker de sig og pusser sine tenner og vasker sine klær og snyter sig efterpå. Riktignok er vannet i sterk strøm nedad bakke da byen ligger i en hellning, og det er vel med det de rettferdiggjør systemet, men herregud tenk på dem som bor nederst i byen!

Det var ikke uvanlig å se en mann pusse sine tenner og spytte mens en annen et stykke nedenfor slubret i sig av den hule hånd.

Jaja, hver sin smak - .

Byen og trafikken virket som en blanding av vest og øst. Ved siden av smarte små damer med leppestift, silkestrømper og høihelte sko tasset kvinner i innfødt kostyme, tilhyllet, men ikke slik som i Irak. Det mest almindelige fotplagg var en slags tøffelsko, ”giver”, lærsåler med tupp og hel av hornfibrer og med lærret eller silke til overlær. De kunde være ganske pene, og jeg kjøpte et par silke-giver, de kostet ikke stort. Mønsteret i silken kunde være vevet i nydelige figurer og med fin silkeglans. Jeg så ofte soldater f.eks. bruke giver selv om de hadde ridebukse og puttees.

Trafikken bestod vesentlig av biler og hestedrosjer, som det var en hærskares mangfoldighet av. Det var de samme som i Irak, men ved solnedgang og utover kvelden blev der gjort et pussig bruk av dem. Det var byens unge lettlivede damer som satte sig oppi og drog på streiftog gjennem gatene. Så man en slik vogn, kunde man bare plystre, og så vilde den stoppe og man kunde sitte op og bli med dama eller arrangere sig som best det passet. Enkelt system -.

Det var en kolossal forskjell å komme til T. fra småbyene vi passerte ute i landet. Men så har de også brukt uforholdsmessig meget av statsinntektene til å fiffe op hovedstaden. Det er den ”nye” hersker, skjønt han nu vel har stått ved roret i minst 10 år, som har satt igang dette, og som overhodet må tilskrives æren for de fremskritt landet har gjort; og en får si det er på rask marsj fremover.

Han heter Reza Khan (khan uttales med strypelyd, slik som det tyske machen) eller Reza Shah, og kalles ofte Shah-in-Shah, hvilket er utlagt Kongenes Konge. Han er ikke fystelig, men var officer engang i tsar-russisk tjeneste, og gjorde statskupp engang rundt 1930 og fordrev og avsatte den degenererte hersker av blodet som for det meste levet i Paris og brukte op statsinntektene mens landet forfalt. Det er en overordentlig kraftig personlighet, og hans makt skal være uinnskrenket; han har et råd av forskjellige ministre som han avsetter og innsetter efter forgodtbefinnende, således var finansministeren nettop avsatt da, han bodde i sommerhuset sitt oppe i landsbyen ”vår” og var vår nærmeste nabo.

Shahen har en sønn som forresten for noen år siden (3-4) blev gift med den 16-årige egyptiske prinsesse Tawzek (søster av Kong Farouk), uten at de tidligere hadde sett hverandre. Innviede sier at kronprinsen nok ikke har sin fars styrke.

Landets vesentligste inntekt er oljen som de selger til engelskmennene (Anglo-Iranian Oil co.), og som føres i rør ned til utskibningshavner i Den Persiske Gulf. Ellers er de økonomisk nokså avhengig av Sovjet-Russland visstnok, med hvem de har felles grense i nord. Men forholdet til Sovj. er ikke godt, for d. 1. mai kom alskens projektiler flyende over nordgrensen mot de persiske grenseposter, hørte vi av et øievidne; man får ta alt i beste mening og betrakte det som utslag av spøkefullt 1. mai-humør, men provokasjoner er der stadig.

Utlendinger forøvrig var ikke særlig populære, de liker ikke å måtte ha dem der og sparker dem ut såsnart de har lært nok til å kunne overta selv. Slik som med en del svenske officerer og flyvere som organiserte deres flyvevåben o.a. og lærte dem å fly og startet flyveskole.

Det som nu er der av utlendinger er legasjonene hvorav særlig den tyske var rikholdig (ca. 300 funksj.) og drev intens virksomhet, og endel ingeniører o.a. i ingeniørfirmaene Kampsax (av Kampman og Saxild, dansk) og Sentab (Svenska Entreprenör a.b.), som bygger jernbaner, demninger, telgr. Linjer, hus o.s.v. o.s.v.; norske, svenske og danske ingeniører, hvis selvfølgelige møtested er Club Irano-Scandinavie. Ing. Bryhn var forresten ansatt i Ministère des Finances, konstruksjonsdepartementet.

Tyskerne er helt frosset ut nu; ingen andre utlendinger snakker med dem.

Vi syntes det var billig å leve der, men det var ikke alle av de fastboende enig i. Pengene heter
1 Toman = 10 Rials
1 Rial = 20 Chahi
og kursen var omtrent 1$ = 4 Tomaner, d.v.s 1 Toman cirka lik 1 norsk krone.

Bilde 1: Dette er 5 Rials ): ½ Toman. Det omvendte hjerte er tallet 5 på arabisk. Reza Khan ser morsk ut. De må det, dernede.

En kjøretur i hestedrosje kostet 3 rials (30 øre), et par ”giver” fra 3 til 8 tomaner, en dokumentmappe i godt lær 5 Tom. o.s.v.  Som regel kunde man gå ut fra at de løi prisen op til det dobbelte såsnart der viste sig en utlending; kunde man derfor greie å prutte prisen ned til det halve, kunde man gå ut fra at handelen var noenlunde rettferdig.

Det var bare så synd at vi hadde så lite penger i den tiden. Alle de dollars vi ventet oss var det umulig å få, av forskjellige grunner som jeg ikke husker, og det samme kan det være. Det meste vi fikk å rutte med var en 5-Tomaner med dagers mellemrum. Det forstrakk jo ingenting for der var så fordømt mange pene ting å kjøpe. Sølv og sølvting var latterlig billig, og arbeidet med det lot overhodet ikke til å bli betalt. Således solgtes sølvvarene efter vekt enten de var meget eller lite graverte. Jeg stod f.eks. i en sølvsmed butikk og så en mann gravere ut et fat, cirkelrundt og omtrent så stort som et tønnelokk; i løpet av et 10 min. tid hadde han gravert ut det som kunde dekkes av en to-øring. Å lage det fatet ferdig vilde ta flere måneder – og så slenges det på vekten. Der var forskjellige slags hovedmønstre opkalt efter de byene hvor mønstret kommer fra, således Esfahan, Persepolis -. En type cigarettetui f.eks. var utgravert i transparent, og holdt op mot lyset var det som spindelvev å se. Umulig å bruke som etui fordi tobakken vilde drysse ut, men en vidunderlig vakker gjenstand. Og det samme var tilfellet med alt av sølv. En høit opdrevet kunst.
               
Bilde 2: Utgravninger, antagelig fra Persepolis. De ørkentørre omgivelser er typisk for store deler av Iran.

Antikviteter kunde man også få, ekte og falske. Jeg kom over en gammel dolk med ciselert håndtak, håndgjort vakkert arbeide som jeg sikret mig. 8 Tomaner, hvad er det? En samler vil med glede betale et eller to hundre kroner for den -.

Slik kunde vi gå og se på alle disse nydelige tingene ute av stand til å kjøpe, eller bare småting. Det var forresten forbudt å utføre større gjenstander av sølv eller andre edle metaller.

Noe som jeg kjøpte og sendte hjem var små pakker med thé, såpe, ris, sukker, sjokolade o.s.v. Jeg sendte hjem 5 av dem og opgav Bryhn som avsender, og håper inderlig at det kommer de rette i hende -.

Jeg sendte noen brever også nemlig til Lindberghs, hjem og til Dittan, og til Silfver m. passfoto fra Baghdad. Det kom ikke noe fra henne der oppe heller, skjønt vi var der vel 1 uke. Rart at det tar så lang tid i censur og transport. Jeg følte det som et stort savn hele tiden ikke å kunne få noe fra henne, skjønt jeg var sikker på at hun hadde skrevet til en eller annen adresse, iallfall Bombay, og jeg så frem dit.

Ellers gikk de par dagene jeg var der oppe riktig hjemlig og hyggelig. Thorsen reiste som den første av oss efter 4 dager, og Lundevall og jeg blev igjen, foreløpig. De hadde et ektepar som tjenere, foruten en som kom og stelte haven. Mannen het Håvakim og var armenier, og konen het Hannom. Det heter alle kvinner da ordet rett og slett betyr kvinne, så hun hadde nok et døpenavn også. Mann heter adam. Andre persiske ord er: Negada = stopp. Daste rast = til høire, daste tjap = tilvenstre, rast = rett frem, khaib khobe = meget bra (m. godt) særlig det siste blev brukt meget og hadde forskjellige betydninger, såsom: utmerket, javel, takk, det er nok o.s.v. Persisk hørtes vildt ut for oss, men Bryhns hadde da greid å lære det nødvendige. Sikeri hast? = fins det noe sukker? f.eks.

Da også Lundevall reiste, fant jeg det riktigst å flytte ned i Gen.konsulatet, spise gjorde vi i klubben. Der var også radio og aviser og folk å snakke med, så det var samlingsstedet.

Jeg hadde ventet å treffe Elisabeth Bøckman nu gift med ingeniør Schive-Nielsen der, men de var ute ”på linjen” d.v.s. de lå i felten på arbeidsstedet. Av andre hørte jeg forresten at han hadde nektet å reise hjem da krigen kom til Norge (løitnant) og blev betraktet som landsforreder av den grunn. Det var også tilfelle med Frode Halle, som tjenestgjorde som løitn. ved befalsskolen i 1933 da jeg var aspirant. Han skiltes i uvennskap fra Bryhns som han var omgangsvenn av, og reiste hjem til Norge for å se på sakene selv. Og det må han så gjerne, om han tror det hjelper.

Som sagt skjedde avreisen fra Teh. i grupper og den første reiste allerede d. 27. mai og bestod av: Hilland (leder), Thorsen, Thue, Jacobsen, T. Johansen og Torp.

Vi så ikke mer til dem, da de fikk skibsleilighet før oss og hadde allerede forlatt Bombay før vi kom dit.

Den næste gruppe drog d. 29. og bestod av: Hafner (leder), Normann, Lundevall, Kristiansen, K. Johansen og Stensrud.

Disse møtte vi igjen i Bombay.

Resterende var da 15 mann som drog den 1. juni.

Alt dette av hensyn til innkvarteringsvanskelighetene før skib kunde skaffes.

Vi traff jo stadig nye mennesker der, og alle var jævli hyggelige. Således pratet vi med mange borte i legasjonens svømmebasseng, og var en dag til lunch hos en engelskmann (glemt navnet) som er noe av det tørreste og meste engelske jeg har sett, og en annen dag til eftermiddagsdrink hos d. engelske konsul mr. Cook, og de lot da allesammen til å synes at det var hyggelig å treffe oss.

En aften på Astoria hvor vi ofte var, kom et par av oss sammen med en russisk ingeniør som fortalte om skytingen på grensen bl.a. Han var innett tyskhater og snakket fritt og ugenert om disse ting. Jeg nevnte at han jo ikke kjente oss og ikke kunde vite hvad vi kunde foreta oss efterpå, hvortil han svarte at han var likeglad, ”ich pfeiffe in Stalin” også! Ja, det var frimodig kar.

Det var just da slagskibet ”Bismarck” var senket, og han feiret det ved å vinke orkestret ned og få dem til å spille Chopin’s sørgemarsj i krets rundt bordet vårt, mens alle mennesker så forbauset på. Jo, det var russisk påfunn og situasjon!

Av andre entertainments kan nevnes at vi var naturligvis på kino, og så Deanna Durbin i et stykke som jeg uheldigvis hadde sett før. Det var friluftskino, og man kunde fritt røke f.eks., under nattehimlen. Til forskjell fra den baghdadske kjørte de her en oversatt redegjørelse for de kommende begivenheter i filmen foran hver avdeling. Sproget i filmen var engelsk (ell. amerikansk).

Bilde 3: Kinobillett fra Teheran. Også her betyr stempelmerkene avgift til staten. Arabisk skrift er meget formvakker.

Piker manglet jo heller ikke på programmet, for noen. Jeg husker en liten raring som jeg støtte på allerede første morgen; hun kunde litt engelsk, skolepike, 16 år, og jeg kom i prat med henne. Det gikk jo raskt i glemmeboken, og jeg så henne bare et par ganger i forbifarten til og fra klubben og vekslet en hilsen. Men så fikk hun greie på at vi skulde reise og vilde treffe mig. Det var en liten mørk, buttet ting, ganske søt, og så latterlig redd for å bli sett sammen med mig; men nettop derfor turde hun bare gå i hovedgaten forat alle skulde se at det ikke var noe galt. For små piker må ikke snakke med fremmede nemlig, og persere skal helst ikke ha noe med européere å gjøre, det regnes visst for en slags forrederi (dog ikke så ille som med våre norske piker overfor tyskerne). Hun der var armenier og het Arpik til fornavn og noe usannsynlig kaudervelsk efterpå, men det gjelder det samme om enn kanskje i ennu sterkere grad.

Men hun fulgte da med et stykke opover til konsulatet, og da måtte vi gå en ikke oplyst gate, men der fikk hun plutselig den store hysteriske skjelven, heiv sig op og kysset mig og var nærmest tussete, fortalte at hun elsket mig o.s.v. i sydlandsk stil. Ja, den kjærligheta er rar, og hun stakkar liten var mer sinnsforvirret enn noen jeg har truffet. Dermed løp hun, antagelig ifølge opskriften. Men hun vilde se mig næste morgen, sa hun, og jeg sa vi passerte kl. 9, istf. å si kl. 7 som var det riktige, for jeg vilde naturligvis ikke ha noe tøis i andres påsyn. Så kl. 9 stod hun vel i døren sin, mens vi var langt på vei allerede, og gjorde sine refleksjoner over troløse og løgnaktige européere som bare holder leven med små armenierpiker. Jaja, c’est la la vie!

Odd og Stina giftet sig den 31. mai, pinseaften, i hvert fall var det planen, og jeg vet jo fremdeles ikke mere om dem. Så jeg sendte et telegram med ett ord: Gratulerer, noe mer forbød min slunkne kasse. Det kom vel neppe frem den dagen, har jeg tenkt på efterpå, men never mind, det var jo samtidig også et livstegn fra mig.

Bilde 4: Kvittering for bryllupstelegrammet til Stina og Odd. 66.90 er prisen i Rials. 6 ord. Det er 2 slags alfabet trykt her.