Kjell Løchens dagbok

24. mai:

Her oppe i landsbyen ca. 1500 m.o.h. hadde de leiet et hus med ”have” og basseng; d.v.s. haven og bassenget var ikke så flotte akkurat, men nok til å gi skygge og kjølighet, hvad de måtte ha for lille Grethe som var 4-5 måneder gammel. Vi som kom nedefra Baghdad, syntes jo ikke temperaturen var avskrekkende, men for dem var den det. Landsbyen lå oppe under et svært fjell, sikkert sine 2 ½ - 3000 m. høit og med sne på toppen og sidene. Luften her var lett og behagelig, og kjørte man nedover til Teheran, kunde man tydelig kjenne trykkforandringen ved dott i øra, akkurat som under flyging.

Landsbyen hadde vært et villniss for et par år siden, men nu var den under oprydding, og der var iallfall begynt å danne sig gater kjørbare med biler. Husene var mur- og leirhus som brukte å dette sammen efter noen år, og her hadde de bare revet ned noen hus eller deler av hus og flyttet gatemuren et stykke innover, på hver side, så ingen skulde føle sig forfordelt. Men der var begynnende spor av beplantning og vannsystem.

En annen landsby ca. ¼ 7.gange fra denne var større og hadde både butikkstrøk og enkelte flotte villaer. Her ovenfor bodde Shahen om sommeren, og de to hovedveiene op dit, hvorav den ene het ”Keiserveien” var derfor alltid besatt med politi for hver ca. 200 m. De bare stod der og gjorde ingenting, bare stod. Det var brede flotte asfaltveier kranset med trær det meste av veien, men farten var for alle dødelige begrenset til 40 km. i timen, undt. for Shahen som ikke er dødelig.

Bryhn hadde sin egen lille bil som han brukte til og fra kontoret i byen, så når fruen skulde ned, måtte hun ta drosje. Og det var en hel jobb.

Vi var en tur borte i landsbyen og gikk gjennom basargatene som dels var overdekket, til og med en hel firkantet plass inne i kvartalet var overdekket. De bød ikke på så meget av interesse, og ikke no særlig pene ting. Men vi så et svært hellig tre og pilgrimer ell. a. i bønn under det, nedenfor lå en liten moské og utenfor graver med plater over i plan med jorden, men trafikken gikk ubekymret over gravene.

De lot til å være mere vant med europeere der for vi gikk som de andre rundt omkring uten å vekke noe opmerksomhet.

Men det blev leven da vi skulde ha bil for da kom alle passasjerkaprerne (hver drosje hadde sin) og hylte i munnen på hverandre for å få oss til sin specielle bil. Det er det merkelige system at ingen biler får kjøre uten med full last, derfor må man opgi sitt bestemmelsessted og ta den bilen som har flest passasjerer dit fra før. Og så må man avtale og prutte pris på forhånd for ikke å bli trukket op i stry av svindlerpakket.

Vel, vi var 4, og det lyktes oss å få en bil for oss selv, men nede i en av kontrollstasjonene ned til byen blev det gjort bemerkninger om dette skjønte vi. Systemet bevirker at der fins få pene taxis da de alle er nedridd av for stor last.

I enkelte land er det forbud mot for stor last i drosjen, her var det forbudt å ha for lite.

Vanligvis brukte taxiene å kjøre til en holdeplass nede i byen hvor de står og venter på tur tilbake. Men eftersom hun ikke hadde gjort særlig opmerksom på at vi skulde til speciell adresse, benyttet han sig av det, slubberten, og forlangte mer, hvad hun måtte gå med på, skjønt det var kortere dit vi skulde enn til holdeplassen. Og så gav han for lite igjen ved betalingen og trodde han skulde lure sig til enda mer. Slik er de; småsvindlere og kjeltringer. I sinne tok hun tilbake alt hun hadde betalt ham men glemte å gi ham vekslepengene igjen, men da blev det leven i gata. Mannen hylte og skrek og løp efter henne, og jeg som trodde han vilde forulempe henne og ikke forstod sammenhengen grep tak i armen hans og rev ham vekk, og det holdt næsten på å bli håndgemeng av det da hun husket feiltagelsen. Mannen gikk tilbake på det oprindelige krav, da vi ellers truet med politi, og det hele opløste sig. Men man skal være pokker så forsiktig med penger og priser dernede, det lærte vi efterhånden; snyte forsøkte de alltid.

Vi var i fint selskap den eftermiddagen idet alle var buden til den britiske minister til thé. Vi vandret op den brede trappen og trodde hele admiralitetet var troppet op for å ta imot oss slik lavet det av hvite uniformer med gulldusker og snorer. Så var det bare garderobetjenerne.

Ministeren selv var en liten ved første blikk i grunnen uanselig mann i en slett ikke velsittende dress. Han håndhilste hver av oss og fikk oplyst våre militære eller civile trin. Der var mange andre fra legasjonen også, og vi kom da i prat med noen de fleste av oss. Der hilste jeg for første gang på lille mrs. Punnett, en nydelig liten brunette med herlige farver i ansiktet: men som vanlig ved presentasjoner får man ikke tak i navnet, jeg hørte på sproget at hun ikke var engelsk og gjorde en bemerkning om det, og det viste sig at hun var ungarsk. Det undret mig litt at en ungarerinne kunde stå her efter at hennes land hadde tillatt tysk gjennemmarsj, men sa heldigvis ikke noe angående det. Som vi står og prater får jeg øie på en mann som jeg synes ligner ltn. Heyerdahl-Larsen og sier at han ligner en kollega av mig. ”Oh, that’s my husband” var svaret. Stor skuffelse.

Legasjonen var et helt kompleks av bygninger med kontorer og forskjellige boligbygninger, alt inne i en svær park med badebasseng og div. springvann. Som vi gikk nede på plenene og spaserte, snakket de om ”dogs” i bassenget som vadet og svømte og spiste vannplanter, og jeg undret mig litt over hvad dette var for en underlig slags hund. Forklaringen kom ved vannet da det viste sig at vi hadde snakket om ”the ducks”!

Fan ikke så godt å høre nyansene bestandig - .

Jeg fikk ikke hilst på ministerfruen, som jeg ikke kunde pekt på og sagt det måtte være henne, så enkel og forsvinnende virket hun. Men da vi skulde gå, skulde jeg naturligvis være morsom og så sa jeg: ”Goodday and goodbye”. Jeg så at hun stusset litt og så undersøkende på mig, hvilket bragte mig til å reflektere over tingen, og jeg er kommet til at jeg har sagt noe sånt som: ”Adjøss og adjøss”!

Ikke noe rart i at hun så litt undrende på mig - .

Men det er morsomt å ha vært et slikt sted, foruten den anerkjennelse av oss nordmenn som ligger i det.

Dagen var ikke slutt med det, for om kvelden gikk vi på Astoria som er stedet i Teheran. Det er et ganske stort haveetablissement med en åpen scene overbygget som en halvkule, og dansegulv nede i haven foran scenen. Her samles folk efter at de har vært på kino etc., for underholdningen begynner først kl. 23 eller vel det. Et ungarsk orkester sørger for det musikalske og skulde være morsomme i et humoristisk nummer, men var bare flaut dumme efter vår smak iallfall, og det så ut som om mesteparten av publikum delte den samme opfatning rundt omkring fra bordene sine i haven. Senere var det forskjellige slags dansenumre av 2 mannlige og 10-12 pikedansere; det ene numret var i grunnen flauere og mer mislykket enn det andre, av og til vrælte vi av latter over de mislykkede forsøk på ynde og gratie særlig fra en av de mannlige dansere som skulde være gresk gud i et underlig grønt Olympen-kostyme, men som falt fortvilet igjennem, og den andre som henh.vis var ungarer i stramtsittende antrekk så stårumpen hans næsten tytet ut, og dernest apaché i en bristeferdig arrogant apachefremstilling med en dans hvor knivene blinket og pikene blev feiet flatt roterende bortover gulvet. Jo, det var spell! Publikum lo, men mest på de gale stedene, og vi hadde det jævli gøialt.

Efterpå var det dans, og man kunde danse med kabaretpikene om man vilde, men da kostet det stor-spandering; så jeg kunde ikke.

Utover natten var stemningen hektisk, og i barer og rundt ved bordene borte i buskadsene blev det drukket og tullet noe fært. Jeg droppet sammen med Bach og endel andre til en begynnelse og fant ut at det beste ved aftenen i grunnen var Bachs danseopvisning med en av pikene på gulvet, som var jævli god; og derefter dumpet jeg ned ved bordet til Augensen og frue. Han er bokholder ell.lign. i Kampsax, et stort ingeniørfirma der, og sønn av gamle komm.kapt. Augensen i Kr.sand så jeg syntes at jeg halvveis kjente ham fra før. Kona hilste jeg også på, lille Bella Jørgensen, datter av obersten i samme by og søster av Ada o.s.v. Vi husket hverandre godt, skjønt vi aldri hadde snakket med hverandre før. Det blev så sent at jeg umulig kunde kjøre hjem til Bryhns 12 km utenfor byen alene, det vilde tatt resten av natten og resten av min kontantbeholdning, så jeg fikk ligge hos Augensen resten av natten sammen med Winum og Bergan som bodde der.