Kjell Løchens dagbok

24. april:

24. april var vi på sightseeing, ledet av guiden som snakket et slags engelsk. Bussen kjørte først en runde i byen og så på gamle historiske hus, adelens boliger, Pushkins residens i det og det tidsrum, skolen for adelige piker o.s.v. o.s.v. Alt var forfallent og ga et trist inntrykk. Jeg hadde slengt mig ned ved siden av (til stor fortrydelse for Hagen!), og vi så på hverandre fra tid til annen og rystet på hodet; var dette det Russland hadde å vise turister! Bare tanken på den gaten vi bodde i kan få en til å gråte; en gate med flotte gamle bygninger med nydelige forsiringer, hvor adel og overklasse hadde sine boliger og hvor mangespendte vogner og sleder har kjørt op fulle av praktkledt russisk high class, og hvor soldater og matroser ikke hadde lov å gå, med parkbeplantninger og benker med utsikt over havnen og Sortehavet i det deilige klimatet dernede; og nu! Støvet, skittent, forfallent, ødelagt murpuss, tomme vinduer uten gardiner, og dører hvor de gamle farveglassvinduene var istykkerslått, med skilter som viste at en eller annen russisk klubb eller studiecirkel hadde tilhold der. ”Sic transit gloria mundi” blev simpelthen lagt oss i munnen. Ikke så meget de gamle stedene var gjenstand for vår hoderysten, gammelt er nu gammelt, men gatene, boligene, menneskene, alt var så nedslående; selv de nyeste leiegårder viste tegn til manglende vedlikehold, en underlig økonomi. Litt bedre blev det da vi trillet ut av byens forsteder ut til Sortehavet hvor de rike i forna dager hadde sine sommervillaer; de var nu tatt i bruk som hvilehjem, feriehjem for fortjente arbeidere og rekonvalesenthjem for arbeidere fra alle Russlands strøk. Det må ha vært et vakkert strøk da det stod på høiden, men gjorde jo vel så god samfundsnytte nu. Ute i selve Arkadia som er badestedet, lot vi en kanonfotograf gjøre business på oss, 2 bilder hver, hvorav jeg sendte det ene hjem via Kirsten og Lindbergs.

Om kvelden samme dag var vi i Pushkinoperaen og så Tschaikowsky’s ballettopera ”Svanedammen”. Det var en oplevelse av de sjeldne. Vi var forbauset over å se at der fremdeles kunde finnes så megen ynde og gracie i det tunge, plumpe, hverdagsgrå Russland. Men så var det også en særlig anledning idét det var gjesteoptreden av primaballerinaen fra Moskva Opera, Simjonova; hun var henrivende. Forestillingen kostet flesk, 17 rubel, men det var prisen verdt. Vi betalte jo meget mer enn de innfødte for de samme plasser.

Til forestillingen var Labbe og jeg i følge med Silfver, men så blev alle gutta enig om å forsøke å få statistene med på hotellet til litt saupér o.s.v. (kanskje), og dermed så stakk vi fra Silfver. Alle våre anstrengelser var forgjeves, de seilte forbi oss som vi var luft derute ved bakinngangen. For øvrig var de pokker så lite fikse i yttertøi, det hører vel med til systemet.  – Men det var fan ikke fair av oss overfor Silfver - .
Brits fødeselsdag, 25 år.